Sosialisme er en ideologi som intelligente mennesker tidligere kunne forsvare. Et seriøst forsvar for sosialismen er ikke lengre mulig å gi. La meg skynde meg å påpeke at med sosialisme tenker jeg her på det som klassisk betegnes som sosialisme. Ideen om at proletariatets diktatur, sentral styring og femårsplaner, med opphav i teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Rosa Luxemburg, Vladimir Lenin og Antonio Gramsci.
Dette er en forenkling, men det er ikke en voldsom forenkling. Etter Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har det blitt mye mer utfordrende å argumentere for planøkonomiens relevans og gjennomførbarhet fra et intellektuelt ståsted. Resultatet er at de fleste ikke lengre er sosialister – i den klassiske forstanden.
Det betyr derimot ikke at det er få intellektuelle som kaller seg sosialister. Nå er imidlertid de fleste av de som kaller seg sosialister tilhengere av den nordiske samfunnsmodellen. De skandinaviske velferdsstatene. Dette er en utvanning fra den sosialismen som var. Skandinavia har tross alt markedsøkonomi, selv om vi også har en omfattende velferdsstat.
Sosialismen har også tatt en annen ny form: En type «klimasosialisme». Klimakrisen – som er reell, vel å merke – er en av bidragsyterne som synes å ha blåst liv i noen av de gamle sosialistiske tankene. Argumentene for statlig inngripen i økonomien for å forhindre klimaendringene, har erstattet sosialistenes gamle argumenter for mer statlig styring.
Arbeidernes rettigheter er ikke overbevisende i et kapitalistisk land hvor arbeiderne får mer i portemonen hvert eneste år. En klimakrise er derimot et overbevisende i et land hvor befolkningen og de intellektuelle tror egne og andres etterkommere blir å lide en global klimakatastrofe dersom ikke noe raskt gjøres.
Hvorvidt dette er bra eller dårlig, kommer an på
På et vis er dette en forbedring. Det er et intellektuelt sett bedre argument. Klimaendringene er et mer intellektuelt tilfredsstillende argument for statsstyring av økonomien enn mange andre argumenter eller utgangspunkt man kunne gitt. Tross alt er det et reelt problem det er utfordrende å se for seg gode markedsløsninger på.
Hvorfor? Jo, fordi: Alle samfunn står overfor det som kalles koordineringsproblemet. Mange mennesker må samordne handlingene for å oppnå mål som å produsere biler eller løse klimaendringene. Sentralisert styring fungerer ikke godt på nasjonalt nivå. Den andre løsningen er en desentralisert mekanisme der individuelle beslutninger tar hensyn til både kostnader og fordeler for samfunnet som helhet. Markeder er en måte å oppnå dette på, men de fungerer ikke godt når kostnadene og fordelene ved handlinger påvirker mange mennesker på små måter – som for eksempel når det kommer til klimaendringene.
Når denne mekanismen ikke fungerer, kalles det for markedssvikt. Markedssvikter oppstår, som her, når individuell rasjonalitet ikke fører til kollektiv rasjonalitet. Det som er best for deg, er ikke nødvendigvis best for gruppa. Individer har ikke alltid et insentiv for å løse gruppas problemer.
“Adam Smith sa at det beste resultatet skjer når alle i gruppa gjør hva som er best for seg selv. Det var det han sa, ikke sant? Ufullstendig. Ufullstendig, okei? For det beste resultatet skjer når alle i gruppa gjør hva som er best for seg selv og gruppa. Mine herrer, Adam Smith tok feil!”
John Nash, Et vakkert sinn (2002)
Dette er i frie markeder – der individer, ikke grupper, handler – det samme som å pulverisere ansvaret. En nesten garanti for at problemet ikke løses. Følgelig sliter markedet med å håndtere dette problemet på en effektiv måte. Det er helt andre, strukturelle og kollektive grep som skal til – tiltak som beveger mange folk i samme retning. Sånn sett er sosialistiske argumentene bedre nå enn tidligere.
På den annen side er dette en forverring. Det er et nytt frihetstruende argument. At argumentet er frihetstruende henger sammen med at det er intellektuelt sett bedre. I tillegg er argumentet frihetstruende, fordi det kan og blir brukt av politikere til å fremme politikk som begrenser den personlige og økonomiske friheten. Om du ikke er enig i at frihet er et mål, håper jeg at du i alle fall kan være med meg på at det ikke nødvendigvis er de beste politiske løsningene som stimuleres i politikken.
Dette har å gjøre med at velgere ofte ikke har et insentiv til å være godt informert om gode løsninger på klimautfordringene. Det som høres ut som en god idé, blir populært, i stedet for det som faktisk fungerer. En politisk løsning på klimaendringene som ser god ut på papiret, er ikke nødvendigvis god i praksis.
Noen land har for eksempel innført subsidier for produksjon av bioetanol som en måte å redusere klimagassutslippene på. Dette har tilsynelatende bred støtte i befolkninga. Imidlertid har dette en uforutsett konsekvens: Det har ført til mer dyrking av mais og andre avlinger for bioetanol, noe som igjen har ført til høyere priser for mat, og dermed mer matmangel. Prisstigningen har rett og slett ført til mer sult i verden.
Liberaldemokratier har altså heller ingen løsning. De politiske mekanismene som kan brukes for å løse klimautfordringene, rammes nemlig også av en type markedssvikt. Ja, den politiske arenaen kan også bli sett på som en form for markedet. I politikken bærer ikke den individuelle velger kostnaden av å stemme på feil parti eller løsning. Dessuten kan politikere ta beslutninger der kostnadene ved beslutningen hovedsakelig påvirker andre. Dette gjør at det er en liten grunn til å tro at liberaldemokratiske stater blir å ordne opp.
Dette presser intellektuelle til å se rundt seg om andre forslag for å løse klimautfordringene. Forslag som verken er markedsvennlige eller demokrativennlige. Kan planøkonomi være et alternativ?
Pest eller kolera?
Intellektuelle står dermed overfor et dilemma. Et veikryss, om du vil. Enten får de leve med den mildt sagt usikre situasjonen der vi bare må satse på at markedet «på magisk vis» blir å løse klimautfordringene, eller så må de velge en sosialistisk (og potensielt autoritær?) stat som løser ett problem, men skaper mange andre problemer i prosessen. Litt forenkla, selvsagt, men dette er essensen.
Ingen av løsningsforslagende virker spesielt intellektuelt tiltalende. Det er heller ikke helt åpenbart hvilket valg som er best. Mellom de to valgene er det derfor ikke overraskende om selv intellektuelle mennesker feilvurderer litt og trekkes mer mot kolera over pest.
