Tore Strømøys serie «Ingen elsker bamsegutt» på NRK har avstedkommet livlig diskusjon, harme, sympati, støtte, presseetisk debatt, innsamlingsaksjon, innsamlingsaksjonsstopp og innsamlingsaksjonsgjenåpning. Felles for alt er at det har (nokså) lite med bamsegutt å gjøre.
Og at diskusjonen ikke handler om det den burde handlet om.
Serien om bamsegutt
Programserien peker på en viktig tematikk, men er skjemmet av så dårlig journalistisk håndtverk at det siste skygger for det første. Bamsegutt er en litt stakkarslig, uføretrygdet type med en vanskelig barndom, som i frykt for barnevernet har fly(k)ttet til Filippinene med nyfødt sønn og filippinsk kone. Der har livet sakte men sikkert falt fra hverandre. I vanvare/affekt/dumskap har han meldt permanent flytting, og dermed har en del av trygden bortfalt – med konsekvenser han åpenbart ikke overskuet da skjemaene ble sendt inn. NAV kan på sin side fortelle at de har gjort alt riktig, og ikke har mandat til å gjøre annerledes. Men bamsegutt har ikke råd til å komme seg hjem igjen, og bor i slummen i øyriket langt borte.
Strømøy vinkler det slik at det ufleksible NAV, barnevernet og sykehuset som har sendt inn varsel, blir syndebukker. Det er jo sykehuset som har startet problemene, barnevernet som forfølger mannen ved å kalle inn til vurderingsmøter, og NAV som nå ikke hjelper (nok). Alt peker mot at systemet svikter de det er satt til å hjelpe. Det er – eller kunne vært – et godt poeng. Hele sikkerhetsnettet er basert på medisinske diagnoser, formaliteter, skjemaer og prosess. Mange av de som trenger systemet mangler (egentlig) diagnose og mestrer ikke det øvrige. Så også bamsegutt, selv om han har sin høyst legitime diagnose etter en mopedulykke i ungdommen. Han har ikke forstått eller tatt inn over seg konsekvensene når han har fylt ut flytteskjemaet, og svarer (tidvis med drapstrusler) i rød font, skriftstørrelse 66, til alle døgnets tider når ting går ham imot. Og kontakter ordfører, rådmann, Kong Harald, statsministeren og en rekke andre for hjelp. Og Tore Strømøy.
Men Strømøy fokuserer på jordmoren (som har plikt til å varsle på vegne av barnet – ikke faren – og som samme mann sikkert kunne laget et program om dersom en manglende varsling lot et barn vokse opp under uakseptable forhold), NAV (som ville blitt rundhåndet kritisert om de delte ut offentlige penger etter skjønn og saksbehandlers personlige sympatier) og barnevernet (som har plikt til å hjelpe barn som ikke kan hjelpe seg selv). Ingen av disse kan heller svare like åpenhjertig som anklagene legges frem, når de får Strømøys mikrofon og kamera i ansiktet. Det er en fundamental ubalanse i hvor fritt hver part kan snakke.
Også kommer det frem at bamsegutt har en gammel sedelighetsom på seg for å tukle med flere barn, som programmet ikke opplyser om selv om de visste. Og som, for eksempel, representanten fra barnevernet som stilles til veggs, selvsagt ikke kan snakke fritt om uten samtykke. Men det kan meget vel ha vært del av vurderingene de har gjort – og har måttet gjøre. Hvem vet hva annet som ligger i bakgrunnsvurderingene som de heller ikke kan snakke om. Det er her journalistens ansvar skulle ligget, og tendensiøs og ensidig fremstilling skulle vært unngått.
Og det er også her Tore Strømøy torpederte muligheten til å snakke om det som kunne reist en viktig debatt som ingen snakker om.
Kognitiv ulikhet
I et arbeidsliv som blir stadig mer komplekst, og der jobber man kunne levd av for tredve eller femti år siden ikke lenger forsvarer et middelklasseliv i et rikt land, er det mange som faller utenfor den norske drømmen. Det du produserer i en jobb du kunne mestret er det rett og slett ingen som vil betale deg inntekten du trenger for. Men kognitiv ulikhet – og det ikke-eksisterende jobbmarkedet om du er langt nok ute i feil ende av skalaen – er ikke en godkjent diagnose. Og trenger du en diagnose for å overleve, så må du, fastlegen, systemet eller noen, skaffe deg den. Så får den heller være vag. Eller falsk.
Det politiske liv er forunderlig lite opptatt av at vi har en betydelig andel av befolkningen som i stadig mindre grad er i stand til å produsere noe av tilstrekkelig verdi for andre til å leve her for egen maskin. Seksten prosent ligger per definisjon under en IQ på 85, som for alle praktiske formål diskvalifiserer deg fra mye av arbeidslivet. Om grensen går på 85 eller et annet sted er ikke viktig. Det som er sikkert er at den er høyere i morgen enn den var i går, og at en viss (og økende) andel av befolkningen vil være under den.
Seksten prosent utgjør 865.000 mennesker i Norge.
Når vi krever diagnoser og korrekt utfylte skjemaer for å aktivere sikkerhetsnettet tror jeg vi bommer på målskiven vi prøver å skyte på. Om målet er å sikre alle et verdig liv i noenlunde økonomisk trygghet, fremstår det rart at vi ikke skal snakke om – og ta hensyn til – at ikke alle har evnen til å være produktive. Det er arbeidslinje og gjør din plikt som gjelder. Og for vår kollektive trang til å luke ut snylterne krever vi altså diagnoser, til tross for at det ikke skal store regneøvelsen til før vi ser at problemet som egentlig skal løses er mer omfattende enn yrkesskader, kreft og andre ulykkelige inntrufne omstendigheter. Og da må de som ikke klarer seg i yrkeslivet og samtidig mangler diagnoser, være kasteball i systemet lenge nok til at noen med et skinn av plausibilitet kan stemple en vag variant i pannen deres.
Hva er alternativet til NAV?
Jeg har vanskelig for å se at dagens system løser utfordringene de setter seg fore å løse på noe fornuftig vis. Vi bruker enorme ressurser på å sikre oss at ingen får for mye. NAV har 22.000 ansatte. Fastlegene har sikkert mange innom på jakt etter en nødvendig diagnose. Arbeidslivet har mange innom som trenger å mislykkes i mange nok jobber til at de kvalifiserer for et eller annet. Søkerlistene til ulike stillinger på sykehuset der jeg jobber, har mange gjengangere. NN (41), ingen utdannelse, deltidsjobberfaring fra dagligvarebutikk, søker stilling som økonomidirektør, lege, forsker eller noe annet. Eller sagt annerledes, nn skal nok ha søkt på et visst antall jobber.
Og for liksom å hjelpe de svakest stilte, svarer vi som samfunn for eksempel med å øke jobbsikkerheten med strengt oppsigelsesvern. Her skal ingen falle utenfor – bortsett fra de som representerer en risiko for arbeidsgiver og dermed aldri kan få en sjanse dersom man ikke kan bli kvitt vedkommende igjen om det ikke fungerer. Arbeidsgiver må dermed sikre seg mot feilansettelser ved å øke kravene til utdanning, arbeidserfaring og alle tilgjengelige indikatorer på pålitelighet.
Nøyaktig det denne gruppen ikke trengte.
I forbindelse med programarbeidet i Liberalistene forut for forrige stortingsvalg skrev jeg en lang artikkel om borgerlønn, som alternativ til nåværende system. Forslaget som ble fremmet basert på systemforslaget beskrevet i denne artikkelen falt (forusigbart) med god margin på landsmøtet, og jeg er usikker på om jeg egentlig tror det er en god idé. Det er mye som kan gå galt, og fremst i den rekken er om man kan lykkes med å erstatte i stedet for supplere eksisterende ordninger. Men det er en interessant regneøvelse likevel. Her på Liberaleren er det skrevet mye, både for (og kanskje mest) mot borgerlønn. Gevinsten er avbyråkratisering, forenkling og autonomi, nedsiden er stor, dyr, offentlig ordning som plausibelt bare vil komme på toppen av alt annet og kan gi svært uheldige insentiver.
Men med et opplegg der alle var sikret en levelig inntekt i bunnen og stod fritt til å jobbe på toppen uten perverse insentiver til å avstå fra inntektsgivende arbeid, ville vi ikke bare spart oss skjemavelde, diagnosejakt og fiktive jobbsøknader som botsøvelse. Vi kunne også – potensielt – sluttet med sykemeldinger, oppsigelsesvern, studielån og mye annet. Slik systemet er designet i artikkelen, betaler du også tilbake utbetalt borgerlønn om du har anledning, og det krever minimal saksbehandling.
Så langt jeg kommer i regnestykket virker det i det minste som en plausibel mulighet at totalkostnaden ikke hadde blitt vesentlig høyere enn dagens utgifter til sikkerhetsnettet. Også hadde vi spart oss alle botsøvelsene, skjemaene, nedrenning av legekontorer og annet. Og ikke minst all usikkerheten til de som må forholde seg til systemet, prosessen, saksbehandlingen, skjemaene og ventingen. Jeg er ikke sikker på om det ville vært et supert system, men jeg er etterhvert nokså overbevist om at det ville være mindre dårlig enn dagens Kafka-variant.
Jeg har vanskelig for å forstå at den jevne sosialdemokrat ikke er mer interessert i temaet. Det hadde svart på en del utfordringer som systemet i dag ikke en gang forsøker å svare på, og som jeg så langt ikke ser mange benytte denne anledningen til å diskutere.
Og Tore Strømøy hadde kanskje sluppet å lage serien om bamsegutt.
