Viktige mennesker i viktige posisjoner sier ofte når det passer seg slik at man ikke skal sette fortjenende grupper eller gode formål opp mot hverandre. Det kan være en nyttig innfallsvinkel hvis man føler at egen karriere i politikken (og valgløftene som sikret den forrige valg) avhenger av at man ikke prioriterer.
Etter mange år med oljesmurte statsfinanser har vi i det siste brukt det dobbelte av Finland på litt færre innbyggere for å levere en skole med middelmådige resultater, et svakere forsvar og tilsynelatende mindre folkehelse (i alle fall er vi dobbelt så syke som våre naboer i følge sykefraværsstatistikk korrigert for alle tenkelige faktorer utover manglende karensdag).
Veien hit har en bestemt og effektiv metodikk, og den kan oppleves spesielt på høsten når statsbudsjettet legges frem. Opposisjonspolitikere saumfarer budsjettforslaget regjeringen legger frem for å finne de slemmeste og mest usosiale kuttene. Deretter setter de dem opp mot grupper man føler tåler å skattlegges hardere, men som fortrinnsvis ikke er en velgerblokk som kan sabotere nevnte politiske karriere. Spørsmålet blir på magisk vis alltid hvor de kan hente inn mer penger, heller enn hvordan ressursene kunne vært brukt bedre.
De vil nemlig fortsatt elektrifisere sokkelen for å brenne den samme gassen på Tysklands CO2-budsjett i stedet, helle flere milliarder i hullet på Fornebu og bygge parodisk ulønnsomme vindmøller midt i Nordsjøen. De aller mest foretaksomme problemløserne på Stortinget vil fortsatt bygge koko-prosjektet nord-Norgebanen. Man kunne få inntrykk av at det ikke var vesentlige problemer igjen å løse når man tar seg råd til slikt.
Det er noe galt med vår nasjonale prioriteringsmetodikk.
Her er et bedre prinsipp for oss andre (og kanskje en selskapslek for spesielt interesserte): vi bør sette den mest ubehagelige eller skadelige skatten opp mot den aller dummeste pengebruken. Vi kunne rangere én liste med pengebruk fra dummest til smartest, og en annen med skatter, avgifter og pålegg fra mest samfunnsskadelig til minst. Listene kan med fordel suppleres med de største og viktigste uløste problemene som for dramatisk effekt kan holdes opp mot de aller dummeste og dyreste løste problemene.
Metodikken herfra bør være enkel: plassér listene side om side, les høyt fra toppen og rekk opp hånda når du kommer til det punktet der du tenker samfunnsgevinsten er større enn skadevirkningene. Et eller annet sted nede på den lista vil de fleste ha fullført sitt praktiske politiske kompass.
Noen av oss senere enn andre.
