Det en gang rike og fremgangsrike Argentina ligger med brukket rygg under vekten av høy statsgjeld, høyere inflasjon og generelt vanstyre gjennom et århundre. Mileis valgseier kan neppe gjøre ting mye verre, og det kan bli mye, mye bedre.
Litt om bakgrunnen
Juan Peron og hans nasjonalsyndikalistiske peronisme har, foruten jevnlige militærkupp, preget argentinsk politikk siden andre verdenskrig. De siste årene har de økonomiske problemene tårnet seg opp. Forrige president Mauricio Macri (2015-2019) kom fra det relativt markedsliberale PRO-partiet. De styrte i koalisjon med det ideologisk heterogene UCR (for tiden sosialister) og det sosialliberale sentrumspartiet ARI. De forsøkte en gradvis opprydning i økonomien ved å restrukturere statsgjelden, lette på valutakontrollene og innføre milde markedsreformer. Han ble første president av Argentina på over hundre år som hverken var radikal, peronist eller kuppmaker. Og de holdt inflasjonen i størrelsesorden 20 prosent det meste av sin regjeringstid.
Denne koalisjonen tapte valget for sittende president Alberto Fernandez (2019-2023) fra peronistpartiet PJ. De har styrt i en sentrum-venstre koalisjon med tidligere president (nå visepresident) Cristina Kirschner. Nå ligger inflasjonsraten på 140 prosent. Økonomiministeren fra denne koalisjonen, Sergio Massa, var presidentkandidaten som forleden natt gratulerte den politiske villmannen Milei fra det argentinske libertarianske parti med valgseieren.
Bare så det er nevnt: presidentembetet i Argentina er ikke en seremoniell posisjon. Som den amerikanske presidenten er den argentinske både statsminister og president. Han utpeker sin regjering og håndterer både innenriks- og utenrikspolitikk. Presidenten har mye makt.
På den annen side står Milei i en politisk sårbar posisjon: han er avhengig av å bygge en koalisjon på toppen av sin egen. Den vil utvilsomt trekke ham inn mot sentrum (det er ikke så mye å velge i til høyre for ham). Den sannsynlige samarbeidspartneren er sentrum/høyre-koalisjonen ledet av PRO.
Minst to useriøse typer
Hovedstrømsmedier tenderer til å avskrive Milei som en useriøs høyrepopulist – og av årsaker det er vanskelig å få taket på, var alternativet Sergio Massa implisitt mer seriøst. De etterhvert oppskriftsmessige pressebildene av skuffede unge velgere på venstresiden i stille gråt og ettertanke etter at valgutfallet ble kjent, får en nærmest parodisk karakter – hva var alternativet her, sånn helt nøyaktig? I et konkursbo med nitti prosent gjeldsgrad kombinert med ti prosent løpende budsjettunderskudd og 140 prosent inflasjon (projisert til 200 prosent ganske snart) har motkandidaten – økonoministeren – for sikkerhets skyld disponert ytterligere én prosent av BNP bare i valginnspurten på valgflesk til utvalgte velgergrupper.
Da kunne man jo komme i skade for å tenke at Mileis resept fremstår minst like seriøs. Han vil stramme inn beltet, redusere underskudd og subsidier, ta livet av sentralbanken og bli verdens niende land foruten USA til å innføre amerikanske dollar som tvungent betalingsmiddel.
Pensjoner og subsidier vil måtte reduseres (upopulært), gjelden til IMF må reforhandles (vanskelig), vekslingssystemet som ikke er bærekraftig må liberaliseres (men vil føre til devaluering og ytterligere prisvekst innenlands), og en ordnet innføring av dollar vil kreve en sterkere økonomi (og flere dollar) enn Argentina besitter i dag, i alle fall om de samtidig skal kunne sikre banksystemet sitt.
Det er et lerret av en viss lengde å bleke, men noen må gjøre det – og det var ikke Sergio Massa som kom til å gjøre det. Eller for den del de stille, gråtende velgerne, hvis dødsbudskap for både katt og bestemor tilsynelatende kom samtidig, da Massa gratulerte Milei.
Blir han Bolsanaro, Trump eller … Alberdi?
På overflaten er det ikke godt å plassere Milei entydig. Mannen er … fargerik, der han stiller foran sine tilhengere med en motorsag som symbol på alt han skal kutte, og taler sør-amerikanske sosialister imot (vel, ned) på en måte få andre gjør (landsmann pave Frans er for eksempel en skitten leftie), og Kina er det uaktuelt å snakke med siden man tross alt ikke gjør avtaler med kommunister.
Hans populistiske form, hyppige fornærmelser mot politiske motstandere og tidvis lettvinte uttalelser peker mot Trump og Bolsonaro – og han erklærer seg selv som åndsfrende av dem begge, som de begge støtter ham tilbake. Men Milei er også økonom (av den østerrikske varianten, intet mindre), forfatter av flere bøker om politikk og økonomi, utpeker Murray Rothbard som sin fremste inspirasjon, kaller seg anarko-kapitalist, og vil altså legge ned den argentinske sentralbanken.
Det var alltid vanskelig å finne slikt i retorikken (og politikken) til Trump og Bolsonaro. Det må være lov å tenke at forskjellene under overflaten er mer betydelige enn at Milei med rette kan klassifiseres som en gjengs høyrepopulist i klasse med de to nevnte.
…the unrestricted respect for one’s neighbor’s life plan, based on the non-aggression principle and the defense of the right to life, liberty, and property. The institutions of which are private property, markets that are free of state intervention, competition in terms of the free entry [to] and exit [from markets], the division of labor, and social cooperation, in which it is only possible to be successful by serving one’s neighbors with goods of better quality or a better price, and where the results are evident, because the countries that are free are eight times richer than those that are oppressed.
– Javier Milei beskriver sin politiske filosofi
Det er mer enn vanstyre i Argentinas politiske historie. Landets grunnlov fra 1853 ble utformet med inspirasjon fra anti-militaristen og frimarkedstenkeren Juan Bautista Alberdi, og Argentina ble styrt etter disse prinsippene frem til forrige århundreskifte. Det gjorde Argentina til et av verdens rikeste og mest fremgangsrike land den gang.
Verden generelt (og Argentina spesielt) kunne trengt et Argentina som igjen ble et fyrtårn for hva frihet, frihandel og toleranse kan utrette. Det er trist at et land må skakkjøres så grundig som Argentina før et flertall våger prøve.
Nå gjenstår det å se om Milei blir en ny avart av Peron, Trump og Bolsanaro – eller lever opp til sine Alberdiske idealer. I alle fall så langt det er mulig innenfor rammene av samarbeid i en imperfekt storkoalisjon.
Jeg tror (og håper) det siste.
