Lørdag 18.november vendte Klassekampen tilbake til sine røtter; Lenin. Nærmere bestemt Leninprisen. Som i år ble vunnet av den norske forfatteren Karl Ove Knausgård. Hvem innstifter en pris med navn efter en av verdens diktatorer? Jo, svenske Jan Myrdal.
Over to og en halv side trykker det ellers lesverdige Bokmagasinet til Klassekampen Knausgårds takketale. Avisen har også en reportasje om arrangementet der Knausgård mottok prisen. Ledsaget av et bilde der han sammen med tidligere prisvinnere synger Internasjonalen. Nasjonalhymnen til Sovjetunionen, landet Lenin skapte med rå makt. Oppskriftsmessig løfter to av de tidligere vinnerne knyttneven under refrenget. Knausgård er mest opptatt av å se ned på arket med teksten. Det er viktig å synge de rette ordene må vite.
Reportasjen dekker fire sider. På side fire står det under overskriften «Forsvar for en massakre»: «Myrdal var ingen people pleaser: Ikke på noe tidspunkt tok han avstand fra Maos Kina, Pol Pots Kambodsja eller Lenins Sovjet. Han sådde tvil om rapporter om massemordene begått i Pol Pots navn, og han mente nedslaktingen av demonstranter på Den himmelske freds plass var et nødvendig svar fra Kinas myndigheter.» Intet mindre.
En slik person innstiftet en pris oppkalt efter Lenin, som Knausgård tok imot med følgende svar til sine kritikere, som han ifølge artikkelen skrev til Klassekampen: «Det totalitære vil alltid det enkle – svart/hvitt, ja/nei, og det har alltid bydd meg imot. Derfor aksepterte jeg denne prisen i Jan Myrdal og Vladimir Lenins navn».
Det er vondt å ta feil, og verre å innrømme feiltagelsen. Derfor får du ikke noen innrømmelse fra de som valgte totalitære ideologier på 1960-tallet, og beundret deres profeter. At ideologien de valgte kunne lede til diktatur og massemord gjennom arbeidsleire og utryddelsesleire. At både de som så hvor det bar og de som fulgte lydig med på veien ble stilt for retten og dømt i liksomrettssaker og domstoler som aldri var uavhengige, slik domstoler skal være.
Fra Norge reiste diktaturets profeter til sitt forjettede land for å trykke hendene til folkemordets arkitekter. De samme hender som formet planene for idealstaten; et samfunn uten intellektuelle.
De valgte en ideologi som kunne ende i folkemord. De valgte aktivt bort samfunnsmodellen og verdiene som setter mennesker over systemer; det liberale demokratiet – med alle sine tungrodde prosesser, der ulike hensyn veies opp mot hverandre. Det er som skuespiller Ane Dahl Torp så innsiktsfullt sa det da hun spilte hovedrollen i filmen «Gymnaslærer Pedersen» og ble spurt om AKP’erene: De kjempet for noe større enn seg selv. Finnes det noe større enn individet?
Hvordan var de Lenin kom til makten? Hans parti Bolsjevikene fikk ca 25% av stemmene da russerne skulle velge parlament. Da fikk Lenin sine soldater til å jage ut de folkevalgte, og stengte parlamentet. Så måtte både russere og andre leve under åket til et styre de aldri hadde valgt.
Husker du 1989? Året da Berlinmuren og diktaturene i Øst-Euopa falt som dominobrikker. Året da diktaturet i Beijing massakrerte den stuerende ungdommen. Sitt lands fremtid.
Blant dem som har reagert mot at Knausgård tok imot Leninprisen er Jesper Huor. Han mistet sin far til Pol Pots mordere. Det vil si; det visste han ikke. Han måtte aktivt lete for å finne ut av farens skjebne. Les historien til Huor heller enn takketalen til Knausgård.
