Det høyproduktive norske arbeidsmarkedet. Et av argumentene som noen ganger gis for å begrense innvandring, er det høyproduktive norske arbeidsmarkedet. I korte trekk går argumentet slik: Det norske arbeidsmarkedet etterspør høy kompetanse og utdannelse. Innvandrerne mangler i stor grad dette. I tillegg har de dårligere språkferdigheter. Dette gjør dem lite attraktive for en potensiell arbeidsgiver. At sysselsettingsgraden er lavere for innvandrere, sammenlignet med etniske nordmenn, er evidens for nettopp det. Vi har ganske enkelt ikke plass til flere lite produktive innvandrere på det norske arbeidsmarkedet. Derfor bør vi begrense innvandringen.
I denne artikkelen tar jeg ikke stilling til om innvandrere er mindre produktive enn innfødte eller etniske nordmenn. I stedet antar jeg at akkurat dette premisset holder vann. Problemet med argumentet, er at det har som skjult premiss at arbeidsgivere ikke kan nyttegjøre seg av mindre produktive mennesker. Selv ikke om menneskene er mindre produktive på alle mulige arbeidsområder. I realiteten er selv disse økonomisk innbringende. For å forstå hvorfor, må vi forstå det økonomene kaller komparative fortrinn.
Hva er komparative fortrinn? Komparative fortrinn forklares best med et hypotetisk eksempel. Forestill deg at en lege vil ansette en kontormedarbeider til å ta seg av administrative oppgaver på legekontoret. Imidlertid er legen høyt utdannet og bedre egnet til å utføre disse oppgavene enn kontormedarbeideren. Legens produktivitet per time er høyere enn kontormedarbeiderens, også når det gjelder administrative oppgaver. La oss si videre si at legen genererer en verdi på 200 kroner per time når legen behandler pasienter, men kun 130 kroner per time når legen tar seg av administrative oppgaver. Kontormedarbeideren produserer derimot kun 120 kroner per time.
Hvis legen jobber i to timer – en time som lege og en time som kontormedarbeider – generer legen samlet sett en verdi på 330 kroner. 200+130=330 kroner. Dersom legen ansetter en kontormedarbeider til å ta seg av administrasjonen, kan legen bruke den andre timen til å behandle pasienter i stedet for å utføre administrative oppgaver. På denne måten generer legen en verdi på 200 enheter per time som lege, i stedet for 130 enheter per time som kontormedarbeider. Den samlede verdiskapningen for legen over to timer blir da 400 enheter – 70 kroner mer enn om legen tok seg av både legearbeid og kontorarbeid. Dette er spesialisering i praksis: Legen fokuserer på det legen er best på. Dette fører til økt produktivitet. Verdiskapningen blir større når legen ansetter en kontormedarbeider. Derfor er det lønnsomt for legen å ansette den mindre produktive kontormedarbeideren.
I det hypotetiske eksempelet over ga jeg et eksempel på hvordan en mindre produktiv person likevel kan øke den samlede produktiviteten, gjennom å øke den hos en annen. Legg merke til mekanismen: Man flytter simpelthen på arbeidsoppgaver. Forsøk nå å overfør dette fra mikronivået til makronivået. Hvordan fungerer dette på samfunnsnivået?
Mer innvandring, økt produktivitet. Til tross for at innvandrere skulle være mindre produktive på alle tenkelige arbeidsoppger, følger det ikke at vi ikke kan ha bruk for dem på det norske arbeidsmarkedet. Vi kan la innvandrerne ta seg av de minst produktive arbeidsoppgavene, og på den måten frigjøre arbeidskraft hos de mest produktive. Når en svært produktiv person slipper å bruke tid på å for eksempel vaske kontoret selv, fordi en innvandrer tar seg av vasking, kan den personen bruke mer tid på mer lønnsomme aktiviteter.
Kort sagt: Flere innvandrere gir økt spesialisering. Økt spesialisering øker produktiviteten. Derfor gir økt innvandring økt produktivitet. Også om det er sant at innvandrere er mindre produktive.
