Erna Solberg har møtt et bredt utvalg av sine egne, og for de frelste er hun fortsatt Profeten som skal lede dem til makt på nytt. Men troen står neppe like sterkt utenfor flokken av frelste.
Høyres leder Erna Solberg møtte partiets sentralstyre (som tilsvarer landsstyret i andre partier) og partiets 107 ordførere. Hun konkluderte med at tilliten er så konstant og bred internt at hun ikke trenger å trekke seg som partileder (og dermed heller ikke som statsministerkandidat).
Høyre møter dermed de potensielle samarbeidspartier og regjeringspartnere med en skandalisert statsminister. Selv om Ernas troverdighet ikke er svekket internt eller hos Høyres velgere, kan tvilen rundt hennes dømmekraft og omdømme være så stor i FrP, Venstre og KrF at de ikke vil velsigne Ernas statsministerambisjoner.
Med sin beslutning om å lede Høyre-flokken mot 2025-valget, kan Erna Solberg ha skapt grunnlag for konkurrerende profeter. Både FrP og Venstre kan ha grunn til å håpe at frafalne fra Høyre kan finne mer behagelig selskap hos Sylvi Listhaug eller Guri Melby. Sterkt troende kan til og med finne veien til Olaug Bollestad og KrF.
Gitt opp å få oversikt over inhabiliteten
Stortingets kontrollkomite skal avgi innstilling i habilitetssakene. Der står Erna Solbergs tilfelle i en særstilling. Hun har vært inhabil i så mange saker i løpet av sine åtte år som statsminister at hun ikke har oversikten. Hun har også gitt opp å få den. Men hun er lei seg. Så omfattende er den potensielle inhabiliteten at hun ville hatt behov for alle juristene i departementet i et helt år for å få oversikt. Og det er det ingen som har tålmodighet til å vente på.
Dadler fremfor ubrukelige verktøy
Siden Erna Solberg ikke er statsminister, vil ikke Kontrollkomiteens flertall kunne avlevere merknader som konkluderer med mistillit. Riksretten var lenge efter parlamentarismens fødsel Grunnlovens foreskrevne metode for å avsette statsråder. Nå er riksretten blitt et ubrukelig verktøy. Følgelig brukes det ikke.
Til gjengjeld har Kontrollkomiteen dadler. Et såkalt daddelvedtak er et vedtak med så sterk kritikk at det under normale omstendigheter ville innebåret mistillit. Om Stortinget på grunn av omstendighetene ikke vil avsette en statsråd kan kritikken bli så sterk at vedkommende burde gått av. Men en som ikke er statsråd kan ikke avsettes. Derimot kan vedkommende gå av fra andre posisjoner.
Frelstes livbøye er ikke nok
Dersom Erna Solberg hadde hatt tålmodighet til å se om FrP, Venstre og KrF blir med på så sterk kritikk gjennom Kontrollkomiteens innstilling at det ender med daddelvedtak kunne hun og eller Høyres øvrige ledelse konkludert med at Høyre ville utstyrt seg med et betydelig handicap om de gikk inn i 2025-valgkampen med henne som leder.
Erna velger isteden å komme Kontrollkomiteens innstilling i forkjøpet, og gambler på at støtten fra de frelste er livbøye nok til å holde seg flytende frem til 2025. Det høres ut som en dårlig livbøye. Hun er avhengig av å ikke forsøke å influere på kontrollkomiteens arbeid. Der sitter det tre partier med livbøyer hun også trenger fremover. Hennes beslutning om å fortsette som partileder og dermed statsministerkandidat kan ses på som et forsøk på å influere på styrken i kritikken som utvilsomt vil komme fra kontrollkomiteen. Det er neppe den klokeste strategien hun kunne valgt. Kanskje tenker Erna at velgerne går lei av maset om habilitet og kontroll. Men en av Stortingets oppgaver i henhold til Grunnloven er nettopp kontroll. Og nå handler det om mer enn Ernas ambisjoner. Det handler om det politiske systemets tillit. De som er bekymret for politikerforakt, apati og det som verre er kan velge å sette et eksempel ved nettopp Erna Solberg. Dersom Erna ikke har gangsyn til selv å se at nok er nok, kan potensielle livreddere bestemme seg for å legge armene i kors fremfor å slenge ut de nødvendige livbøyene. Det er nok av profeter som ønsker seg en større flokk å lede.
Skylla og Kharybdis – den farlige seilasen
Erna Solberg og Høyre skal møte sine velgere. Men de skal også møte potensielle partnere i form av FrP, Venstre og KrF. De har også sine egne møter med velgere å tenke på. Skal de sette seil på egen hånd, eller forsøke å trå vannet sammen med Erna Solberg?
Enda viktigere enn egen overlevelse er demokratiets fremtid: Skal man la demokratiet grunnstøte sammen med Erna Solberg? Skal demokratiets bergingsmannskaper befinne seg på venstre side i politikken? Er det «elder statesman» Audun Lysbakken og den falske demokratiprofeten Marie Sneve Martinussen som skal bli demokratiets voktere og fremtid? Har de borgerlige partiene råd til å legge ut på jordomseiling og la huset stå tomt?
FrP, Venstre og KrF kan velge å seile med Erna og la venstresiden redde demokratiet. Det blir som å navigere mellom Skylla og Kharybdis.
