Det er mange begrunnelser for å ha en utdannet befolkning. Grovt sett kan vi plassere begrunnelsene i to kategorier. Noen av dem har som utgangspunkt at utdannelse er instrumentelt for å oppnå noe annet, altså er det kun et virkemiddel for å oppnå andre goder. For eksempel økt økonomisk vekst som en følge av at flere kan grunnleggende sannsynlighetsregning eller at borgerne forstår viktigheten av å bevare en rettsstat. I så måte er en utdannelse som en slags investering å regne. Den utretter noe.
Andre begrunnelser relaterer seg imidlertid til at det er et mål i seg selv å ha en utdannet befolkning. For eksempel at det er en intellektuell og kulturell berikelse om befolkningen vet hva Hamlet handlet om, hva som skjedde med Europa i 1346 eller kan beskrive prosessen bak fotosyntesen. I så måte ér utdannelsen selve investeringen. På pent kaller vi det dannelse.
Det begrunnelsene har til felles, er at begge har som mål at utdannelse skal føre til læring eller kunnskap. Derimot følger det ikke fra noen av disse begrunnelsene, at vi bør ha en offentlig skole eller at alle bør gå på skole for oppnå nettopp kunnskap. En del tyder på at mye av det lærestoffet man går gjennom på en skole ikke faktisk blir sittende særlig lenge. Elever gjennomgår læreplanene, men de lærer dem ikke egentlig. Evidens for dette er for eksempel tall som viser at 20 prosent ikke har lært seg å lese ordentlig etter fullført grunnskole. Dette er etter 1120 timer med norsktimer, pluss andre fag hvor man skal kunne lese!
Dette er ikke utdypende artikkel for å gå inn på hvor ineffektiv skolen er som lærearena. Poenget er vedgåelsen av at vi må skille mellom skolering ot utdannelse. Skole er bare én av mange måter å lære på. Dersom man er seriøs når man påstår at begrunnelse eller målet med utdannelse virkelig er læring eller kunnskap, virker det som om man også må være enig i at det er irrelevant om læringen skjer på en skole eller via andre metoder. Det spiller ingen rolle om jeg leser meg opp på Bohr-atommodellen på senga hjemme eller i klasserommet på skolen.
Et bedre forslag
Det er ikke nødvendig med offentlige skoler for å oppnå kunnskap. Derfor: Fjern de offentlige skolene, i hvert fall for høyere utdannelse. Vi oppretter som erstatning en eksamensordning. En gratis eksamen alle kan melde seg opp på og ta. Denne kan holdes regelmessig, for eksempel hvert tredje år eller noe slikt. En kan også se for seg at man lager flere forskjellige eksamener for flere ulike emner.
Men hvorfor kan ikke private bare gjøre dette, sier du? Jo, fordi: Hvis du består eksamen får du penger av staten. Det er elementær økonomisk innsikt at jo mer du subsidierer noe, desto mer får du av det. Dersom det er kunnskap hos befolkningen vi vil produsere, kan vi gjøre det med å tilby penger for de som klarer å produsere den.
Jeg har ikke tenkt noe gjennom hva summen skal være på. Den kan diskuteres. Summen du får kan tenkes å være en fastsatt absolutt sum eller den kan være basert på hva inntekten eller formuen din er. Opp til en maks sum, i alle fall. Dette er detaljer jeg ikke har tenkt så nøye gjennom.
Det er fire gode argumenter jeg kommer på for hvorfor du bør støtte ideen:
Direkte bedre enn indirekte. Det første gode argumentet er at dette er en direkte måte å oppnå en kunnskapsrik befolkning på. Vårt nåværende system kaster penger etter dårlige lærere, offentlige utdanningsinsitusjoner og diverse andre eksisterende insentivordninger, som stipendordninger til studenter, uten at kunnskap som resultat er et garantert resultat. Dette er dyre og indirekte måter å belønne kunnskap som resultat på, heller enn å bare belønne resultatet – altså kunnskap – direkte. Subsidier output, ikke input, om staten først subsidere utdannelse!
Billig bedre enn dyrt. Det andre gode argumentet henger sammen med det første argumentet. Siden mange penger går tapt i tiltak og «løsninger» som ikke fører til kunnskap, er dette en betydelig billigere måte å oppnå en kunnskapsrik befolkning på. Når staten betaler lønnen til dårlige lærere, betaler den i effekt penger for ingenting. En investering som ikke førte til noe. Dette er sløsing som i mindre grad forekommer i et system hvor det som belønnes er hvilke resultater man oppnår. Belønn ressursmaksimering!
Valgmuligheter bedre enn valginskrenkelse. Det tredje gode argumentet er at man kan bestemme hvordan man skal lære materialet som kreves for å bestå eksamen på hvilken som hest måte som fungerer best for det enkelte individ. Du kan lese en bok, du kan lære det på internett, du kan lære det ved å gå på kurs, du kan høre på podcast – det er mange muligheter! Ingen av mulighetene belønnes noe mer eller mindre enn den andre. Det eneste som belønnes er resultatet. Veien dit er opp til deg!
Varig læring bedre enn kortvarig læring. Det fjerde gode argumentet er at eksamen kan tas gjevnlig. Man trenger ikke å ta den, men man kan om man vil. Dette stimulerer til at kunnskap huskes. Forskning fra psykologi viser oss at dersom kunnskap vi har lært ikke brukes eller opprettholdes, er det en tendens til at vi glemmer den. Ved å stadig oppdatere oss selv, vedlikeholder vi kunnskapen. Use it or lose it!
Hvis det er kunnskap som er resultatet vi ønsker, bør vi betale for den direkte. Det er bedre, billigere og mer effektivt!
