Alle som har holdt et halvt øye åpent på politikk, har lagt merke til at politikere ofte ikke forteller den hele og fulle sannheten. Dette betyr ikke nødvendigvis at de lyver bevisst. Noen ganger handler det mer om at de kommer med valgløfter de ikke kan ha noen forhåpninger om å holde eller på andre måter pynter litt på sannheten.
Dette handler heller ikke om manglende gode intensjoner fra de som starter med politikk. Jeg vil anta at mange av de menneskene som ønsker å bidra politisk ønsker å være ærlige. Problemet er at systemet insentiverer til handlinger som ikke er gode.
Forestill deg to hypotetiske politikere. Begge med et ønske om å vinne valget. Den første politikeren er ikke villig til å fortelle noe som ikke er sant for å få det til, mens den andre er villig til det. Hvem av dem har størst sannsynlighet for å vinne valget?
Svaret er selvsagt. Den andre politikeren er villig til å si alt den første politikeren er villig til å si, men den andre politikeren er også villig til å si ting som er usant og overbevisende. En politiker som forsøker å få stemmer innenfor rammene av hva som er sant, har med andre ord en ulempe sammenlignet med en politiker som ikke har denne begrensningen.
Konsekvensen av disse insentivene er at det er en tendens til at politikere forteller usannheter eller regelrett lyver, hvis det høres bra ut og de kan slippe unna med å bli tatt for det. Sagt enda enklere: Det som er usant blir sagt om det høres bra ut, og det som er sant blir ikke sagt om det ikke høres bra ut.
Til og med når de blir tatt for å ha fortalt en usannhet, er det en insentiv for komme med en unnskyldning og fraskrive seg ansvaret. De kan for eksempel finne på en rørende historie om at de ikke hadde kontroll på det endelige politiske resultatet, og dermed egentlig ikke løy.
I det private næringslivet straffer denne adferden seg. Fordelen med det private, er at de gjerne har ansvar for hva de leverer. En selger som lyver til deg kalles med rette en svindler. De slipper av og til unna, men hvis de blir tatt, mister de i beste fall kunder og i verste fall saksøkes de. Mens i politikken belønnes man ved økte sjanser for å finne valget. Det er åpenbart en pervers insentivstruktur.
Mennesker som er opptatt av sannhet bør også være opptatt av å konstruere systemer som insentiverer for sannhet. Som jeg argumenterer for er vårt nåværende demokratiske system er at det insentiverer til å ikke snakke sant. Det er ikke et argument som beviser at vårt demokratiske system er verre enn andre alternativer. Imidlertid er det argument som er tungtveiende nok til at det bør tas seriøst. I vurderingen av hvilke politiske systemer vi bør ha, er det lurt å tenke over følgende: Hvordan konstruerer man systemer som i større grad resulterer i mer sannhet?
