En del liberale mennesker hevder at de i prinsippet er for fri innvandring, men ikke under dagens velferdsstat. Disse mener altså at velferdsstaten er til hinder for fri innvandring.
Argumentet forklares best med et eksempel. En pakistaner som forlater Pakistan for å akseptere en bedre betalt jobb i Norge gjør både seg selv og Norge rikere. Men: En pakistaner som forlater en jobb i Pakistan for å gå på NAV i Norge, får det bedre på andres bekostning. Dette er åpenbart galt, mener enkelte liberale. Derfor hevdes det at fri innvandring kun bør innføres hvis man først eliminerer (eller i hvert fall sterkt reduserer) velferdsstatens ytelser.
Dette argumenter forutsetter at innvandrere kommer hit først og fremst for å gå på velferd. Jeg er ikke sikker på om det er korrekt. Det er nok mer presist å si at innvandrere kommer hit for å få et bedre liv, og at en del av dem havner på velferdsytelser – eksakt likt som med innfødte, bare at innfødte ikke har måtte innvandre for å gå på NAV. La oss likevel anta at det grunnleggende premisset er korrekt: Flere velferdsytelser fører til mer innvandring.
Uansett viser dette argumentet bare den ene siden av saken. En velferdsstat er et argument mot fri innvandring, men man kan også snu på årsakskjeden og hevde at fri innvandring er et argument mot en velferdsstat.
Tenk deg at vi i stedet for en velferdsstat hadde hatt fri innvandring. Politikere skal så bestemme om en velferdsstat skal innføres. En velferdsstat kan være fristende ovenfor velgerne, men å kreve skatt for den er ikke det. Hvis man har fri innvandring, og gir alle som innvandrer rett til velferdsytelsene, betyr det at flere innvandrere kommer av de økte velferdsytelsene. Dette øker skattene, og gjør velferdsytelser mindre fristende. Sett på denne måten er fri innvandring til hinder for velferdsstaten, heller enn motsatt.
Sagt litt enklere: Jo vanskeligere det er for folk å innvandre, desto mer politisk attraktivt er en velferdsstat. En velferdsstat har en tendens til å tiltrekke seg innvandrere som ender opp med å øke velferdsytelsene, mens fri innvandring har en tendens til å tiltrekke seg velgere som ender opp med å redusere velferdsytelsene. Mer innvandring fører til færre velferdsytelser. Eller for å si det litt mer ideologisk: Mer frihet fører på sikt til mer frihet.
Kan jeg støtte det jeg ser for meg med empiri? Ja, det kan jeg. Det er empirisk hold for dette i den akademiske litteraturen. Der undersøker man også mekanismene bak.
«Intergenerational Mobility and Preferences for Redistribution» er en gjennomgang av datagrunnlaget vi har for om og hvordan innvandring påvirker velferdsstaten. En av nøkkelobservasjonene er at heterogene samfunn tenderer mot å ha mindre velferdsstaten, mens homogene samfunn tenderer mot å ha større velferdsstat. Forklaringen er at velgere ønsker en mindre velferdsstat når de mener at tjenestene og ytelsene går til «fremmede» eller andre som ikke fortjener det. I så måte reduseres velferdsstaten av økt innvandring.
Hvis man skulle sagt det nokså hardt, ville man kanskje si at velgerne motiveres til å slanke velferdsstaten på grunn av fordomsfulle holdninger. Det er ikke en konklusjon jeg liker å tenke over. Noe føles skittent av at folk kommer til det jeg tror er rette konklusjoner (mindre velferdsstat) av gale grunner (fordommer). Helst skulle jeg sett for meg at folk lot seg motivere av helt andre grunner. Men mekanismen er tross alt et empirisk spørsmål, ikke et moralsk spørsmål.
Hvis man skulle sagt det nokså populisisk, ville man kanskje si at innvandring hindrer Norge å bli til Venezuela!
