Å være liberalist krever, og har krevd, i et forholdsvis langt liv så langt, stor tålmodighet!
Men, kan det vi ser rundt oss av økonomisk elendighet endelig være det som bikker den liberalistiske skilpadden over linjen, fremfor den sosialdemokratiske haren?
Inspirasjonen til dette lille politiske sukk er en innspilling av SMB Norge Podcasten jeg gjennomførte for ikke så lenge siden. SMB Norge er en næringslivsorganisasjon for små og mellomstore bedrifter.
SMB Norge, med støtte fra flere næringslivsledere har satt i gang Næringslivsopprøret. Man har nå blant annet sett seg lei på de ulike særavgifter og skatter som er destruktive for utviklingen av et levedyktig og godt næringsliv i Norge. Flere hundre bedriftsledere har skrevet under på oppropet så langt (skriv gjerne under du og på dinbedrift.no).
I denne innspillingen hadde jeg et intervju med direktør for SMB Norge, Jørund Rytman, seriegründer Morten Wiese, og ikke minst tidligere kronprins og stortingsrepresentant i FrP, Pål Atle Skjervengen.
Skjervengen med Tor Mikkel Wara var grunnen til at jeg, som alt for ung for alderen, ble FrPer på 80-tallet. Min lærer, og mentor, Kåre Borch var bygdas eneste FrPer, til jeg kom i folden.
Jeg har sterke og gode minner av Kåre, med blant annet tippekuponger vi leverte i lag, som måtte sendes med posten på tirsdager, for å rekke til det siviliserte sør! Så møttes vi hjemme hos Kåre lørdager for å se tippekampen sammen.
Rike ble vi aldri, men vi fikk mange gode samtaler sammen, blant annet med klare oppfordringer om å tenke sjæl!
Mange av de jeg fortsatt har god kontakt med fra den tiden, ble nok mest inspirert av den mer populistiske Carl I. Hagen, men jeg ble tidlig liberalist, og derfor ble altså Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne de som inspirerte meg mest!
Og her kommer poenget til dette lille skribleriet.
Jeg ble for det første veldig inspirert av å snakke med egen inspirasjonskilde fra 36-37 år tilbake i tid under podcast-innspillingen.
Men, det jeg ble aller mest inspirert av var den ideologiske futten jeg fortsatt fertet i samtalen med Pål Atle Skjervengen!
Og, det er i den sammenheng jeg tenkte på historien om haren og skilpadden. I samtalen snakket vi blant annet om at det for næringslivet, og storsamfunnet som helhet, er en enorm utfordring at staten står for så stor andel av utgifter i BNP.
Denne ligger nå på rundt 62-63% for Norges del, soleklart større enn EU-sonen, og ikke minst betydelig større enn Danmark og Sverige, som ligger mellom 40-50%!
Med en macro-økonomi som nok kommer til å halte mer fremover, og et næringsliv som nærmest må stå i krig med egen regjering for å overleve, så lukter det særdeles ille av fremtiden for vårt lille land!
Jeg støtter Pål Atle Skjervengens påstand om at staten, velferden, det hele, overhodet ikke vil være levedyktig for fremtiden, om ikke betydelige grep tas, om enn hvor «upopulære» de måtte være.
Kanskje blir det altså slik at liberalistisk tankegods av nødvendighet må innføres i Norge?
At i det lange løpet (den standhaftige liberalist) til slutt vinner fremfor den hoppende haren (variabel sosialdemokrat)?
Episoden kan dere lytte på her:
Det har ikke vært veldig sexy politisk å proklamere seg selv som liberalist noen gang når jeg tenker over det.
Under Skjervengen, Wara og Fånes tid var det nok en liten periode hvor liberalismen var litt sexy, jeg minnes i alle fall at mange ble tiltrukket av dette tankegods.
Mesteparten av denne sjarmen ble klart og tydelig skrudd av under Dolkesjø i 1994 selvsagt, med Carl I. Hagens tydelige oppgjør med liberalistene i FrP.
Selv holdt jeg ut 2 år ut over den tid, mest fordi jeg som formann av Finnmark FpU på den tiden ble nektet av Finnmark FrP å delta på landsmøtet på Bolkesjø.
De skulle jammen ta ikke sende noen liberalist-rebell ned til Carl Ivar! Nestformann i FpU, Ole Tom Nomeland, var på fylkesårsmøtet for å overtale FrP til å sende meg til landsmøtet, til ingen nytte.
I 1994 hadde vi definitivt ikke noe internett, og av en eller annen merkelig grunn tok jeg ikke til meg dolkerapportene fra landsmøtet. Jeg har nok alltid vært litt sær slik, må oppleve ting sjæl!
Liberalismen er fortsatt ikke sexy for den gemene hop, men for meg kjennes det godt å stå ideologisk støtt!
Tankegods og overbevisning skal ikke komme fra en popularitetskonkurranse! Det skal komme fra grunnede gode idéer og refleksjoner man kan stå inne for!
Derfor blir det også så godt å samtale med andre ideologisk overbeviste mennesker, som Pål Atle Skjervengen, som ikke har forandret seg bare fordi verden rundt har gjort det!
Mange andre liberalister har jeg også kjent lenge og godt, som f.eks Liberalerens redaktør, Bent Johan Mosfjell. Som tidligere redaktør, Bjørn Mange Solvik (Bønna). Som forfatter Jan Arild Snoen, listen kunne selvsagt vært lengre, men i bunn og grunn er det ikke alt for mange å nevne!
Beklager til dere som gjerne ville vært nevnt, jeg vet det er flere av dere, men poenget mitt er bare at det kjennes så godt å stå i sin ideologiske overbevisning, over tid og mot populistiske vinder, når andre faktisk ikke gjør det.
Så er det viktig å få frem, fra et liberalistisk hjertesukk, det er faktisk det lange løp som gjelder!
Politikkens kunst er faktisk kompromisser, med viten om at den liberale ferden likevel går videre, selv om man må inngå forlik med andre politiske ståsteder underveis.
Også ideologisk overbeviste liberalister må kunne bedrive politikkens kunster, uten å bli beskyldt for å ikke være liberalister lenger!
Selv ble jeg faktisk beskyldt for å være sosialist for kun noen måneder siden. Fikk ikke noe godt svar om hvorfor, men det er nå så.
Så, selv om det dessverre kanskje er økonomisk elendighet som åpner veien videre for liberalistisk tankegods, MÅ staten reduseres betydelig, frihandel MÅ innføres, skatten MÅ ned, næringslivet MÅ frigjøres fra myndighetens klør, om vi som velferdssamfunn skal overleve!
Stå støtt i det kjære liberalist, kanskje vinner vi til slutt?
