Barnefattigdom var tema for en sekvens i økonomifestivalen Kåkånomics i år. Vi kan alle være enige om at fattigdom er en uting, samtidig viser en sammenligning mellom land interessante trekk.
Viktige poenger kan illustreres med figuren under:
Norges plass er både overraskende og ikke. Det er ikke overraskende at det er relativt færre barn som lever i fattigdom i Norge enn i EU-27-området. Det er mer overraskende at en lavere andel av polske barn lever i fattigdom. Forskjellen mellom Sverige og Norge er også overraskende. På øyemål ser det ut som om den høyere andelen av barn som lever i fattigdom utgjør fem prosentpoeng. Videre er det overraskende at det sosialdemokratiske idealsamfunnet Sverige ikke har en vesensforskjellig lavere andel barn som lever i fattigdom enn snittet i EU.
For de nordeuropeiske landene virker det nærliggende å tenke at forskjellene skyldes innvandring. Sverige gjør det relativt dårlig. Norge kommer langt bedre ut, men ikke så godt som Polen, Finland og Danmark. Land som ikke assosieres med masseinnvandring.
Jeg vil hevde at tankerekken som jeg presenterte i forrige avsnitt er en feilslutning. Det er ikke på grunn av innvandring at barn lever i fattigdom, det er fordi sosialdemokratiet har lovet dem en luftspeiling. Mennesker er lokket til de sosialdemokratiske utopiene med løfte om velstand, men får fattigdom som lønn.
Hadde innvandringen vært basert på liberalistiske prinsipper, ville innvandring vært produktivt. Produktivt for de av oss som bor i land som får innvandrere, og produktivt for innvandrerne selv. Vil en indisk IT-ingeniørs barn leve i fattigdom i Norge? Enn barna til en radiolog fra Sri Lanka? Til sammenligning ble det hevdet i en dokumentar, som jeg så i går (the Swedish theory of Love), at det i snitt tar syv år før en asylsøker kommer i jobb i Sverige. Velferdsstaten er et blendverk.
Det beste med et liberalistisk system er at det ikke trenger noen styring eller noen politikk. Det vil være færre barn som lever i fattigdom. Voksne også.
