1970-tallet var tiåret Ap råtnet som parti. Velgerne rømte, og partikulturen råtnet. Maktkampene kunne vært et drama skrevet av Shakespeare. Liberaleren gir det bakgrunnen for NRKs TV-serie «Makta».
Ap mistet velgere til nystiftede SV som følge av nederlaget i EF-kampen, det politiske kompasset fungerte ikke – og ledelsen var uenige om veien videre. Trygve Bratteli hadde formulert gullkornet «vi gikk inn i vår tid og gav svar mennesker trodde» satt som statsminister for og leder av et parti som rett og slett hadde mistet fotfestet.
Mye av de interne maktkampene, skiftende alliansene og den dårlige personkjemien mellom lederne er kjent fra memoarer, biografier og politiske temabøker. Men hvor mange leser dem? Haakon Lie satte en ny standard for åpenhet i politiske memoarbøker da han utgav «Slik jeg ser det» i 1975. Maktkampen mellom ham og statsminister og partileder Einar Gerhardsen de første to tiårene efter 1945 foregikk helt skjult for offentligheten. Ap hadde omtrent eneveldig makt i Norge og en liten gruppe mennesker og forholdet dem imellom bestemte hva som skjedde av politiske beslutninger i Norge. Men få visste om det som foregikk på sentralstyremøtene i Arbeiderpartiet.
Maktkampen mellom Gerhardsen og Lie sprakk for åpen scene på Aps landsmøte i 1967. Tilfeldigvis det første landsmøtet åpent for pressen (!). Lie gikk av som partisekretær i 1969, efter 24 år (!) i vervet. Forskjellen er stor til maktkampen i Ap på 1970-tallet. Den foregikk jo nærmest i fullt flomlys.
At maktkampen ble så godt kjent skyldes anonymt partimedlem med forkjærlighet for båndopptak og intrigemakeri; møbelhandler Arvid Engen på Jessheim. Han ble samtalepartner mer eller mindre prominente Ap-folk kunne øse ut sin frustrasjon til. Den mest prominente var selveste nestformannen, og fra 1975 partiformann; Reiulf Steen.
Opptakten til det dramatiske 1970-tallet
Det første frie valget efter krigen gav Ap rent flertall, og på toppen av det kom NKP inn med en stor gruppe på Stortinget. Ap styrte i 20 år, 16 av dem med rent flertall. Ved hjelp av statsapparatet (Overvåkningspolitiet) og LO ble NKP nedkjempet som konkurrent til venstre for Ap.
Allerede i 1952 kom kimen til en strid Ap ikke klarte å løse; tidsskriftet Orientering ble etablert av personer på venstresiden i protest mot en forsvars- og utenrikspolitikk under USAs atomparaply. Ap hadde strenge bestemmelser mot såkalt fraksjonering; organisert arbeid for å oppnå politisk gjennomslag og i forbindelse med valg og nominasjoner. Alt partiarbeid skulle foregå i partiets etablerte organer. Folkene bak Orientering ble truet med eksklusjon, og ble det. På rekordtid våren 1961 etablerte de partiet Sosialistisk Folkeparti, og kom på vippen med 2 representanter ved valget samme år. SF skulle vise seg å bli en annerledes opposisjon til venstre for Ap enn NKP hadde vært. Finn Gustavsen var en helt annerledes utfordrer enn Moskva-kopiene i NKPs ledelse.
I 1965 mistet Ap regjeringsmakten. Einar Gerhardsen gikk av som partileder, og hans nestleder Trygve Bratteli ble partileder. Gerhardsen forsøkte å forhindre at akkurat Bratteli skulle overta. Bratteli etablerte en annen stil enn Gerhardsen. På landsmøtene1967 og 1969 sprakk den indre striden for åpen scene, og partisekretæren gikk av. Ved stortingsvalget i 1969 tapte Ap valget på målstreken. Bratteli ble likevel statsminister i 1971, på grunn av intern borgerlig strid. Hans kabinettspørsmål i EF-striden fungerte ikke overfor velgerne, så i september 1972 måtte han gå av.
Velgerlojaliteten som forsvant
Aps og LOs skremsler mot Borten-regjeringen ble løskrutt. De borgerlige foretok ingen nedbygging av velferdsstaten, tvert imot. EF-kampen løsnet velgernes lojalitetsbånd. Og A-presseavisene frigjorde seg fra partiets styring. Uavhengige medier ble et ideal. Mens Ap-ledelsen kjempet for norsk medlemskap uttalte tidligere statsminister Gerhardsen at dersom Ap ikke hadde motstandere av medlemskap i sine rekker burde de skaffe seg noen. SF ble samlingspunktet for EF-motstandere og velgere til venstre for Ap, og vant en stor seier som Sosialistisk Valgforbund i 1973. Et kraftig svekket Ap gjenvant regjeringsmakten, med en sterkt svekket Bratteli som statsminister. Han så at helsen ikke holdt, og varslet i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) at han ville trekke seg som partileder på landsmøtet i 1975. Dermed åpnet han for en maktkamp som gikk gjennom hele Ap.
Gerhardsens hevn; delt lederskap og statsminister på oppsigelse
En forberedende komite skulle ta imot forslag fra partiorganisasjonen til ny ledelse foran landsmøtet i 1975. Komiteen fikk tilnavnet «postkassa». I Ap er det tradisjon for at valgkomiteen jobber på selve landsmøtet. Det ble en lederstrid mellom partiets venstrefløy (representert ved nestleder Reiulf Steen) og høyrefløyen, representert ved partisekretær Ronald Bye og olje- og energiminister Bjartmar Gjerde, som varte helt frem til landsmøtet et halvår efter intervjuet med Bratteli. Ingen av dem var sterke til å vinne og samle partiet. Landsmøtet vedtok efter innspill fra landsfader Gerhardsen en løsning der ideologen Steen ble partiformannen som skulle oppildne organisasjonen, mens pragmatikeren Nordli skulle bli statsminister og sette politikken ut i livet. Dermed plasserte landsmøtet statsminister Trygve Bratteli på oppsigelse. Gerhardsens siste hevn over efterfølgeren.
På samme måte som Gro i 1996 tok Bratteli selv regien på sin egen avgang, i 1976. Men forskjellen er likevel stor; intet landsmøte ville sette Gro på oppsigelse. I skyggen av maktkampen ble den nybakte miljøvernministeren også nestleder. Hennes ferd mot toppen hadde for alvor begynt.
Maktkamp mellom Nordli og Steen, sistnevntes personlige problemer i ekteskapet, med alkohol og med helsen (ryggprolaps) gjorde at Steen ble et offer for møbelhandler Arvid Engens intriger. Men Steen var lang fra den eneste Ap-koryfeen som ble brukt av Engen. Leser man biografien Makt og Mannefall (1992) om Gro, får man et godt innblikk i Engens spill.
Alliansene skiftet frem mot det endelige oppgjøret
Det delte lederskapet kom på plass i 1975, og første test ble stortingsvalget 1977. Det holdt med et nødskrik, også kjent som 50 stemmesedler i postsekk i Nordland. De berget SVs mandat (Hanna Kvanmo), og Nordli kunne fortsette som statsminister. Kommunevalget 1979 ble et krisevalg for Ap, med den følge at regjeringen ble ommøblert (ser du parallellen til det nylige endringene i Støres regjering?). Motstanderne Nordli og Steen ble nå allierte – i kampen mot Gro. Ergo: Steen inn i regjering, og Gro til Stortinget.
Gro skulle «i lære» på Stortinget. Hun hadde jo ingen parlamentarisk (eller politisk!) erfaring da hun ble statsråd i 1974. Selvbestemt abort kom til slutt på plass i 1978, og Gro vant en av sine store seire. Hennes popularitet vokste både internt og eksternt, det samme gjorde helseproblemene til Nordli og Steen. Til slutt satte Nordlis lege ned foten. Han burde gå av som statsminister. Umiddelbart. A-pressen fikk kjennskap til dette, og sørget for at denne informasjonen ble offentliggjort.
Slutt på kabaler i Youngstorvets bøttekott
Nordlis helseproblemer gjorde at han ikke kunne fortsette som statsminister. Legen sa at han måtte gå av. A-pressen lekket dette og satte Nordli og resten av ledelsen under press. Redaktør i Arbeidernes Pressekontor var Arvid Jacobsen, en av Gros våpendragere – og samtidig forkjemper for avisenes uavhengighet av politiske partier. Lekkasjen i A-pressen førte til et stormløp mot partikontoret; medlemmer og lokallag krevet Gro som ny statsminister. Hun var tross alt nestleder i partiet.
En engere krets i Aps og LOs ledelse ville løse det hele «på kammerset», men det ble umulig. Favoritten til å overta var statsråd Rolf Hansen, en veteran i partiet. Men da de samlet seg og pekte på Rolf Hansen sa han overraskende nei. Han pekte på Gro. Når statsministeren måtte gå av og partileder Steen ikke var aktuell var det naturlig å peke på partiets nestleder. Det fantes ingen reservekandidat hos gubbene. Dermed ble Gro statsminister, nærmest ved en misforståelse. I februar 1981 dannet hun sin regjering, med statsråder for det meste arvet fra Nordli. På landsmøtet senere på våren ble hun valgt til leder og Einar Førde til nestleder. Et regimeskifte og generasjonsskifte på toppen av Ap var gjennomført, efter en maktkamp Norge knapt noensinne har sett maken til. Dermed var det slutt på maktkampene i bøttekottene på Youngstorvet. Og møbelhandleren på Jessheim hadde ikke flere lydbånd å spille av.
Fra omstridt til landsmoder
Gro Harlem Brundtland var «født» inn i arbeiderbevegelsen, der faren Gudmund Harlem var en av landsfader Einar Gerhardsens statsråder. Moren Inga jobbet på partiet sekretariat på Stortinget. Hun ble politiker ved en tilfeldighet da Ap trengte en kvinnelig statsråd. Til tross for legeutdannelsen ble hun miljøvernminister i en tid da miljø ikke var blant Aps prioriterte saker. En ulykke på oljeplattformen Bravo gjorde henne berømt. Og en misforståelse blant dem som hadde forberedt skiftet av statsminister da Oddvar Nordli måtte gå av pga helseproblemer gjorde at nettopp hun ble statsminister.
Da hun tok tømmene som statsminister og partileder våren 1981 var det ingen tvil om hvem som var sjefen. Hun led nederlag ved sitt første stortingsvalg som partileder (1981), snublet på målstreken i 1985 (på samme måte som Bratteli i 1969), men ble (som Bratteli) statsminister igjen (1986) pga samarbeidshavari hos de borgerlige partiene. I 1989 gikk hun på et realt nederlag ved valget, men efter nok et borgerlig sammenbrudd et år senere ble hun statsminister for tredje gang. Denne gangen ble hun sittende til hun regisserte sin egen avgang i 1996. Hun gikk av som partileder i 1992, men fikk i utgangspunktet ikke den efterfølgeren hun ønsket; Jens Stoltenberg. I hvert fall ikke med en gang.
Gro står som en av norsk histories sterkeste og mest dominerende statsministre, men kjempet ofte i motvind. Hun representerte en ny tid for Ap; en ny generasjon, miljø som viktig sak, og kvinnenes inntog på maktens øverste posisjoner.
Vil du dykke ned i historien om maktkampene?
Les vår anmeldelse av Makta og Dagsavisens veiledning i seriens persongalleri
Den første boken om møbelhandler Arvid Engens virksomhet kom allerede høsten 1989, og het Edderkoppen. Den har også kommet ut som lydbok – med autentiske båndopptak. Den sannsynligvis beste skildringen både av Gros vei til toppen i Ap, og hennes tid på toppen kom i 1992; Makt og mannefall (Hansson/Teigene). Både Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen har utgitt memoarer, og det finnes flere biografier om Gro. Historikeren Hans Olav Lahlum har gitt ut en monumental biografi om Reiulf Steen.
