NRKs prisbelønte TV-serie Makta ligner ikke på politiske serier som danske Borgen eller amerikanske West Wing. Den er mer som en absurd komedie om en maktkamp som hadde vært et Shakespeare-skuespill verdig.
Handlingen starter i 1974; den ferske journalisten (senere legenden) Arne Strand intervjuer statsminister og Ap-leder Trygve Bratteli, som slipper en bombe: Han vil trekke seg som partileder. Samtidig mangler regjeringen en statsråd for helse. Dermed er det duket for en maktkamp som varer helt til ut på 1980-tallet.
Og de er her alle sammen; statsminister og partileder Trygve Bratteli, partiets nestleder Reiulf Steen, legen Gro Harlem Brundtland (som er datter av en av Einar Gerhardsens statsråder) som blir miljøvernminister og er ønsket som nestleder, landsfader Einar Gerhardsen, den senere statsråd og nestleder Einar Førde, LO-leder Tor Aspengren, olje- og energiminister Bjartmar Gjerde, partisekretærer som Ronald Bye og Ivar Leveraas. Kjente journalister som NRKS Herbjørn Sørebø og Dagbladets Per Vassbotn (mannen som felte statsminister Per Borten). Og ikke minst partimedlem og møbelhandler Arvid Engen fra Jessheim. Med en nokså spesiell rolle i det hele, på flere måter.
Skuespillerne ser sånn måtelig ut som de historiske personene de gestalter; Jan Gunnar Røise ligner på Reiulf Steen, Kathrine Torborg Johansen er Gro; hun ligner og lukker du øynene er det den ekte Gro du hører. For de øvrige blir det så som så med visuell likhet. At nynorsktalende Einar Førde spilles av melaninrike bokmålstalende Nader Khademi er dristig. Ikke alle Førdes legendariske replikker blir like gode på bokmål, vil jeg mene.
Flere har reagert på at rollefigurene er kledd som, frisert som og oppfører seg som folk på 1970-tallet – samtidig som du ser både Operaen i Bjørvika, Nye Deichman bibliotek, folk på fortauene som bruker mobiltelefon. Handlingen foregår i 1974 og rollefigurene er fra den tiden, mens omgivelsene er Oslo anno 2023. Er det et hint om at maktkampene like gjerne kunne foregått i dag? Naturligvis. Selv om 1970-årene var helt spesielle i Aps lange historie av interne maktkamper. Partiet hadde mistet fotfestet blant velgerne, og partikulturen i toppen var råtten. Hele opplaget av Einar Gerhardsens legendariske bok Tillitsmanden var sannsynligvis gitt bort til et loppemarked.
Et annet og i hvert fall for meg mer spesielt grep, er at den omstridte og mystiske møbelhandleren fra Jessheim ikke bare er en sentral (om enn for de fleste andre aktørene) skjult aktør i historien – men også kommenterer handlingen han selv er en del av direkte til TV-seeren. Grepet er overhodet ikke nytt. Det forekom allerede i den opprinnelige TV-serien House of Cards fra 1991.
Det spesielle med fortellergrepet er Engens rolle som bakspiller i konfliktene som utspilte seg i Ap i disse årene. Han hadde samtaler med folk i Ap, og samtalene ble tatt opp på bånd. Disse båndene ble spilt av for både andre partifolk og for journalister. Slik kunne lekkasjer fra toppledelsen i Ap nå ut til folk flest, via avisene. Dermed eskalerte konflikten internt; folk ble mistenksomme overfor hverandre, og politisk overvåkning var allerede et betent tema. På et tidspunkt gikk Ap-ledelsen rundt i møterom i Folkets Hus i Oslo og banket i veggene for å lete efter mikrofoner. Engen «droppet» gjerne viktig informasjon i tlf-samtalene han hadde. Selv om Engen i utgangspunktet støttet Reiulf Steen, ble han efterhvert en motstander. De personlige relasjonene og intrigene dem imellom inkluderer familiemedlemmer, og er også en del av denne historien.
Det var sommeren 1989 at Steens lekkasjer ble avslørt for offentligheten, av NRK Østlandssendingen, og Arbeiderbladet. Han trakk seg som kandidat til vervet som stortingspresident, og ble kort tid inn i valgperioden utnevnt til norsk ambassadør i Chile. I boken Edderkoppen fra 1989 forsøkte journalistene Ingolf Håkon Teigene og Steinar Hansson å komme nærmere inn på sannheten om møbelhandleren fra Jessheim. Reiulf Steen hadde skrevet memoarboken Der hjertet banker (1986) men kom i 1989 med boken Maktkamp. De to memoarbøkene hans er som et Janusansikt om nøyaktig de samme begivenhetene i samme periode. Gro Harlem Brundtland har naturligvis også skrevet egne memoarer, men hennes vekst til makt og lederposisjoner skildres godt i bøkene «Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland» (Hansson/Teigene, Cappelen 1992), «Statsministeren. Makten og mennesket» (Bjerke/Ekeberg, Tiden 1996). Den nyeste boken man kan lese er vel Hans Olav Lahlums monumentale biografi om Reiulf Steen.
Selv om jeg kun har sett to episoder av denne serien på totalt 12 episoder, så er spørsmålet mitt om seerne kommer til å forstå konfliktlinjene i Ap, og hva som var aktørenes beveggrunner for å handle som de gjorde i de mange intrigene som utgjorde maktkampen. Politikk handler like ofte som kraften i ideer og styrken i organisasjoner om relasjoner mellom personer.
Personene er utvilsomt til kjenne igjen. Bratteli ble kalt en sfinks, en gåtefull figur. Han var kjent for å tie i utide. Scenen der han har innkalt Gro til sitt kontor er kostelig: Han tier en stund (så lenge at det blir pinlig), før han uten omsvøp går rett på sak; han vil at hun skal tre inn i regjeringen på den ledige posten. Og den ledige posten er som helseminister. Men det er ikke dit han vil ha henne. Hun er jo utdannet lege. Så partiet vil unngå å bruke fagpersoner på ministerposter. Derfor bør hun bli miljøvernminister. Hun spør om hvor god tid hun har til å tenke seg om. Han svarer at det er jo blitt litt hastverk rundt dette, så hun kan få et par måneders (!) tenkepause. Hun svarer at hun vil tenke på det til dagen efter.
Den som skal lære noe om hvordan politikk faktisk blir til bør lese både biografier, memoarer og politiske temabøker. Men slike TV-serier kan også bidra til å gi folk bedre innsikt i politikkens verden, slik den kan fortone seg. Som blodfersk folkevalgt på slutten av 1980-tallet leste jeg de ovennevnte bøkene med stor interesse. Jeg hadde allerede lest bøker om Aps maktkamper på Gerhardsens tid, og visste at den offentlige fremstillingen av idyllen i landsfaderens tid var falsk. Sommeren 1989 viste at maktkampene ikke var noe tilbakelagt kapittel, og fratok meg et mer naivt syn på partienes indre liv.
«Makta» har vunnet priser i TV-bransjen før den i det hele tatt ble vist på norsk TV. Den kan være god i å gi flere innsikt om relativt nær politisk historie. Noen av grepene kan virke uvante, men man venner seg fort til dem. Det blir interessant å følge fortsettelsen.
(Anmeldelsen er basert på de to første episodene).
