Klimautvalget, som har sett på hvordan Norge skal nå sine klimamål om 90-95 % reduksjon i CO2 utslippene, og utslipp av andre klimagasser, frem mot 2050, fremla sin rapport i en presentasjon gjort under Kåkonomics-festivalen i Stavanger fredag 27. oktober.
Rapporten skal vise hvordan klimagassutslippene kan reduseres fremover. En figur tidlig i rapporten viser den historiske utviklingen i norske klimagassutslipp historisk, og i en fremskrivning gjort av utvalget. Figuren, som jeg har gjengitt under, viser at tidligere stod industri og bergverk for den største andelen av CO2-utslipp. I dag står olje- og gassutvikling for den største delen. I fremtiden skal alt bli annerledes:
Faktisk gjør utvalget selv den forfriskende vinklingen å starte sin forklaring med hvordan ting må komme til å se ut i 2050, gitt at klimamålene er nådd. Vi er altså i den siste delen av figuren over. I 2050 vil utslipssammensetningen se helt annerledes ut, som illustrert her:
Denne figuren krever en litt grundigere forklaring. Det skraverte blå båndet i området 2-5 (millioner tonn CO2-ekvivalenter) viser utslippsmålet. Dette området representerer 90-95 % reduksjon i utslippene.
I 2050, gitt denne beregningen, så er det en helt annen sektor som utgjør versting-sektoren: jordbruket. Enkelte sektorer forventes å bidra med negative utslipp, altså fangst av klimagasser. Figuren illustrerer også hvor mye klimamålet krever at utslippskuttene skal ned. Hele Norges utslipp i jordbruket i dag 2050 skal være på linje med dagens utslipp fra jordbruk.
Refleksjonene som figuren kan gi opphav til er mange. Det første som stikker seg ut er at jordbruk spiser hele klimabudsjettet. Såvidt jeg vet er disse utslippene i stor grad knyttet til storfehold. Globalt utgjør utslipp av klimagasser fra landbruket en tredjedel av samlede utslipp. Klimautvalget her regnet inn et visst utslippstall som følge av endret fôr, men fortsatt virker allokeringen på utslippsbudsjettet til landbruk, og storfehold, aggressivt. Særlig tatt i betraktning at storfehold ikke er effektivt av forsyningssikkerhetsgrunner. Det er langt mer effektivt å bruke arealet til plantebasert produksjon eller som fôr til fisk, kylling eller svin. Vi driver følgelig storstilt subsidiering av en virksomhet som ikke er attraktiv hverken fra et klima- eller et mat-sikkerhetsperspektiv. Skal vi tro på Klimautvalget, så vil vi også allokere hele klimabudsjettet til denne virksomheten i fremtiden.
Neste refleksjon fremkommer mer indirekte fra figuren: er det virkelig troverdig at vi i 2050 skal ha et nivå på utslippene som av samme størrelsesorden som dagens utslipp fra jordbruket? I beregningen over utgjør «andre kilder» 16 % av totalt utslipp. Denne kategorien utgjøres av ting som at hus brenner, og at det dannes klimagasser i behandlingen av kloakk. Jorbruket tar 76 % mens olje og gassutvinning tar 18 % av budsjettet.
Da blir det lite tilbake til oppvarming og transport. Kan industrien virkelig ha negative utslipp på 10 % av samlede utslipp? Tilsvarende, kan energiforsyning virkelig ha negative utslipp på 8 % av totalen? Dette regnestykket virker vanskelig å oppfylle. Er det slik at politikerne bevisst har stilt opp umulige mål? Hva kan være hensikten med det?
Stramme utslippsbudsjetter gjør det lett å tenke at på et visst tidspunkt blir det svært kostbart å kutte utslipp ytterligere. Klimautvalget later til å mene at utslippskvoter ikke er løsningen for fremdiden, men kanskje tiltak for å redusere utslipp i andre deler av verden vil tvinge seg frem som en løsning. Er det eksempelvis mulig å dreie bistandsmidlene i retning av utslippsregulerende prosjekter i mindre utviklede land med høye utslipp?
Til sist sitter inntrykket av at denne typen rapporter, og den politikken den legger til rette for, dels har som formål å legitimere den politiske kasten. Det ligger i kortene her at her skal det drives omfattende politisk styring med næringer og deres involverte parter. Narrativet går ut på at gjør vi ikke dette, så vil verden gå under i et klima-ragnarok. Hvis det virkelig brenner på dass, hvorfor foreslår ikke utvalget å avvikle petroleumsproduksjonen, skipsfarten og jordbruket?
Hvis dommedagsklokken snart slår tolv, hvorfor er det da viktig å stimulere til næringsvirksomhet gjennom subsidier og næringspolitikk? Her ligger selvsagt en liberalistisk vinkling på miljøbelastninger: senk hindringene for næringsaktivitet for å stimulere til innovasjon, la kapitalismens kreative destruksjon stanse uproduktiv aktivitet og la folk selv få gjøre valg for sitt konsum. Folk kan ta ansvar.
