Bent Johan gjorde oss alle en tjeneste ved å minne oss på at vi har en borgerplikt til å si ifra når andres og egne rettigheter krenkes i hverdagen. Se Tyven, tyven… .
Påminnelsen er også en påminnelse om at ansvar er plassert hos det offentlige i vårt samfunn. Er tiden inne for å plassere ansvaret hos folk?
Jeg vil her fremheve to paragrafer i straffeloven. Paragrafene §185, om hatefulle ytringer, og §186, om diskriminering.
Kan det tenkes at folk bemektiges når de selv har ansvar for å si ifra? Kan det tenkes at en persons hatprat er en annens krav på frigjøring? Kan det tenkes at folk kan si ifra selv, uten at staten griper inn? Jeg tror det.
På samme måte: er ikke en rekke valg diskriminerende? Hvis en utleier har negative holdninger til leietagere som ikke er trommeslager-speed-freaks, er det da diskriminering hvis denne gruppen ikke får leie? Er det ikke riktigere om folk selv sier ifra når de møter diskriminering, enten direkte, med lommeboken eller med føttene? Jeg tror det.
Her kan det strykes i Norges lover.
Jeg lar Rowan Atkinson sette stemningen.
