«Fengselseksperimentet» på NRK nett må være den beste dokumentaren jeg har sett på lang tid. I sannhet en «fengslende» dokumentar om et menneskelig eksperiment i humanetikk og verdighet.
Utgangspunktet er fengselssystemet i USA, med hundre tusenvis av fanger i store institusjoner. Disiplinen er streng, og de innsatte blir vekket over høyttaleranlegget hver morgen med kommandorop om å stille seg opp for å bli telt.
Det er små celler med to mann og en do på hver celle. Det er ikke bare friheten man mister i et sånt system, men også verdigheten. Det er ingen møbler, ingen planter, og ingen mulighet til å lage sin egen mat. Frustrasjon fra fangene blir møtt umiddelbart med overdreven og resolutt maktbruk fra vokterne.
Og så: etter minst 150 år med mer eller mindre dette systemet, drar en delegasjon fra USA til Skandinavia for å lære om vårt fengselssystem, og kanskje enda viktigere – skandinavisk fengselsfilosofi.
Å komme inn i norske fengsler var et ordentlig kultursjokk for de amerikanske fengselsbetjentene. At de innsatte hadde egne kjøkken og mulighet til å kjøpe mat i en butikk, at de kunne jobbe i et bilverksted, lage musikk i et studio eller spille playstation på cella sammen med en betjent, det virket som et paralelt univers for dem.
Poenget med dette er den såkalte normalitetsmodellen. At livet til de innsatte skal fortsette så normalt som mulig, og så likt som mulig det livet de skal vende tilbake til en dag, i samfunnet. Ettersom samfunnet forventer at man skal handle sin egen mat i butikken og tilbrede den selv, så bør man også gjøre det i fengselet, er den norske tanken.
Men det aller viktigste med den skandinaviske modellen er dialogen mellom ansatt og innsatt. At de kan snakke sammen, spille playstation eller fuzzball sammen, spise et måltid sammen, spille basketball eller finne på andre ting.
Tankegangen bak dette er at jo nærmere du kommer de innsatte, og dess bedre dialog man har med dem, desto lettere vil man plukke opp frustrasjon og irritasjon før det utvikler seg til vold. Dette kalles dynamisk sikkerhet.
Den «harde» sikkerheten er stengte dører, murer og piggtråd. Ting som er ment som hindringer mellom de kriminelle og samfunnet. Dette har de mye fokus på i USA. Men denne typen sikkerhet fungerer dårlig, ihvertfall i seg selv og alene. Fengselsbetjentene i USA har en gjennomsnittelig levealder på 58 år, og har høyere frekvens av posttraumatisk stressyndrom enn soldater som har vært i krig.
De innsatte som blir utsatt for hard sikkerhet over lang tid blir institusjonalisert. Hovedpersonen i filmen «Frihetens regn» forklarte det veldig godt. Han sa noe som at «Disse murene er rare. Først hater man dem, så blir du vant til dem, og når det går nok tid, så blir du avhengig av dem. Det er institusjonalisert.»
Derimot finnes ikke dynamisk sikkerhet der borte overhodet. Faktisk er det strenge regler for hvor mye og hvor lenge innsatte og ansatte kan snakke sammen, før den innsatte blir irrettesatt og den ansatte får sparken. I disse gigantiske institusjonene har man rett og slett glemt å snakke sammen som mennesker. Men som en av betjentene sier etter besøket i Norge. «Kommunikasjon er gratis. Vi har plass til det i budsjettet vårt.»
Så den amerikanske delegasjonen blir frelst etter møtet med norske, svenske og danske fengsler. De drar tilbake til fengselet SCI Chester i Pennsylvania, og bestemmer seg for å åpne en ny avdeling. Den får likesågodt navnet «Lille Skandinavia», og de innsatte får kallenavnene «Skandinaviene». De begynner med å la innsatte få male om avdelingen til litt beroligende farger og et norsk riksvåpen på veggen. Inn kommer møbler, planter og til og med et akvarium i fellesarealet.
De innsatte får kjøkken med komfyrer, mikrobølgeovner og kniver. En mann har sittet inne siden han var 16 år og aldri laget mat før. En annen blir hekta på å prøve ut forskjellige typer smoothie. De ansatte og de innsatte spiser sammen rundt samme bord.
En kvinnelig fengselsbetjent sier «Fengselet er her for å hindre dem i å gjøre noe kriminelt. Men det er ingenting kriminelt med å dele et måltid sammen.» det er som om den skandinaviske tankegangen har fått det til å gå et lys opp for dem. At det går an å behandle folk som mennesker, selv om de har gjort noe galt.
Så langt er eksperimentet vellykket. Den skandinaviske avdelingen har ikke hatt slosskamper eller overfall, stemningen er roligere og mer harmonisk og det er mindre stress.
Og jeg tenker: aner vi egentlig hvor bra vi har det i Norge?
Innlegget ble først publisert på Facebookprofilen til Sigmund Aas og er gjengitt med hans velvillige tillatelse.
