Omfordeling er vanlig, populært og komplekst. Jeg synes likevel at det er problematisk. Jeg vil her gjøre en nyansering og presentere ett viktig argument mot omfordeling. Jeg skal ikke presentere en fullstendig diskusjon, men kun få frem ett poeng som jeg synes er spesielt viktig.
Nyanseringen er viktig. Omfordeling er nemlig ikke det samme som å hjelpe andre eller gi det samme til to mennesker. Det at noen mennesker gir noe til andre mennesker er på sett og vis en form for omfordeling. Denne er uproblematisk og er ikke det jeg er opptatt her. Jeg synes til og med at det ofte er fint med slike former for gaver og veldedighet. Det å være god og raus og spandabel er fine verdier. Det kan være svært bra å dele.
Med omfordeling tenker jeg på en politiske prosess der det politisk bestemmes at man tar noe fra noen og gir til andre, uten givers samtykke. Pengene tas typisk gjennom skatt og gis gjennom ulike former for subsidier eller trygder.
Frivillig og tvungen omfordeling er to ulike ting. Man kan være for eller mot begge, men det er nyttig, intellektuelt sett, å skille dem fra hverandre.
Argumentet jeg ønsker å presentere handler om hvordan man behandler mennesker. Behandler man mennesker som et mål i seg selv eller som et virkemiddel? Forskjellen er essensiell for liberale humanister. I livet generelt er det selvsagt nyanser, verden er ikke sort-hvitt. Det at man selv har glede av andre menneskers tilstedeværelse eller handlinger, betyr ikke at du behandler dem som et virkemiddel.
Politisk sett er det imidlertid slik at det å bruke noen mennesker som virkemidler for andre menneskers ønsker, ikke er særlig sympatisk. Dersom man tar penger fra noen mennesker for å gi til andre mennesker, så behandler du noen mennesker som et virkemiddel i ditt politiske prosjekt. Hvis man tar fra de fattige for å gi til de rike (eller motsatt), bruker du den ene gruppen som et virkemiddel.
Det å behandle mennesker som et mål i seg selv og ikke som et virkemiddel knyttes ofte til Kant. Argumentet ovenfor kjenner nok noen igjen fra Nozicks bok Anarchy, State, And Utopia. Noe unikt med Nozick er hvordan han forsøker å forene Locke og Kant, og det er en tanke innenfor liberalismen som gir nye perspektiver på ulike spørsmål. For eksempel omfordeling og overføringer.
