I debatten om trygder og arbeidslinja får man til tider et inntrykk om at debatten står mellom “insentiver til at de som kan jobbe mer kommer inn i arbeidsmarkedet” og “syk betyr syk”.
Men betyr egentlig syk syk, og kan egentlig syke folk komme seg inn i arbeidsmarkedet?
Innimellom illustrerer jeg det som kalles den sosiale modellen på funksjonshemming, dvs at det er samfunnet som bestemmer om du er regnet som “normal”(la oss la dette fremmedgjørende begrepet ligge uten hermetegn) eller ikke, ikke hva som gjør deg utestengt fra samfunnet…
…ved å ta av meg brillene mine.
“Nå er jeg en helt ordinær person” *ta av seg brillene* “Nå kan jeg ikke lese noe særlig fort eller effektivt uten tilrettelegging, og som en person som jobber for det meste med tekst ville det effektivt stenge meg ute fra arbeidsmarkedet, og jeg ville kanskje ikke fått førerkort. Sammen med en vond rygg som stopper meg fra tunge løft og en bipolaritet som hindrer skiftarbeid ville jeg uten briller ikke hatt jobb”
Men å være nærsynt er så vanlig og tilretteleggingen så enkel at vi ikke tenker over det. Skjermer kan man sette til 120%. Linser er ikke synlige en gang. Takket være brillene og en utdanning som gir jobber med fleksibilitet uten førerkort eller løfting er jeg en habil skattebetaler.
Utestengelse fra arbeidsmarkedet er ikke binært. Det handler ikke bare om antall jobber eller IA-avtale. Tilgjengelighet for rullestol på tog og på arbeidsplasser, og mulighet for hjemmekontor senker den sosiale terskelen for hva som er “helt normal tilrettelegging”.
Men så er det den hemmeligheten vi ikke helt vil snakke om. Det er en kjent sak faglig at de skandinaviske landene gjemmer bort store deler av den strukturelle ledigheten sin i andre ytelser.
Strukturell ledighet er når jobbene som eksisterer ikke matcher de tilgjengelige arbeidstakerne som er tilgjengelig for dem. Oftest illustrert med at vi har mange folk uten høyere utdanning utenfor jobb, og mangel på ingeniører. Et kompetansegap.
Kritikken er altså at den totale offisielle arbeidsledigheten (som offisielt var på 3,7% i første kvartal i år, ett ekstremt lavt tall) burde vært mye mye høyere reelt sett.
(Et annet sted vi finner den strukturelle ledigheten gjemt bort er i retten til videregående utdanning, som med et pennestrøk og veldig masse penger hindrer at vi ser den reelle ungdomsledigheten. Folk med få grunnskolepoeng har en begredelig statistikk for hvor mange som fullfører.)
Men det handler ikke bare om kompetanse, det handler om hvilke jobber som er tilgjengelige for alle dine ressurser. For eksempel helse.
Som alle trøste og løfte-yrkene som ikke er kompatible med varierende produksjonshastighet, vonde rygger eller de som har omsorg for barn alene. En kjepphest av meg er åpne kontorlandskap – som effektivt stenger ute mange folk med sansesensitivitet, autismespekterforstyrrelser, traumer eller en hørsel som ikke klarer summelyder. At NAV har sine ansatte i åpne landskap og samtidig skal få diverse folk som har en ekstra bagasje ut i jobb er noe som burde fremkalle hånlatter.
En vei ut av sånne situasjoner, der å bruke rullestol eller å ikke kunne jobbe natt eller har hele dager med redusert kapasitet pga varierende psykiske helse eller symptombyrde er å utdanne seg til yrker der man styrer mye selv og kan produsere raskt og sakte om hverandre og kjøre mye hjemmekontor. Det vil si høy utdanning.
Vi har for få jobber der det ikke kreves utdannelse utover videregående. I alle fall for få jobber der det eneste kravet er grunnskole og ikke fullført vgs. Men om du kommer ut av grunnskolen med meget få grunnskolepoeng er det mulig at du ikke leser eller regner godt nok til disse jobbenes minstekrav heller. Eller at du av ulike årsaker, sosiale, kognitive eller helsemessige ikke kommer til å kunne forbedre det. Du har rett til en videregående utdanning og kan ta opp slikt senere. Det finnes derimot meget få muligheter til å forbedre grunnskoleutdanningen din.
Og så mangler vi ingeniører.
Alle med noen meget få studiepoeng i samfunnsøkonomi på tinget og i relevante deler av byråkratiet er, eller burde være, klar over dette.
Hver eneste gang jeg hører “arbeidslinja” sagt av en økonom får jeg krupp i kneet. Men jeg får også en smule krupp av den binære tankegangen. Ting er som vanlig litt mer komplisert.
Universell utforming og insentivstrukturer virker, for all del. Takk til deg som gjorde det mulig å lage store ikoner i world of warcraft. Og NAVs ugjennomtrengelige stønader for de som vil prøve litt er også et effektivt hinder der det kunne blitt lagt opp noen gulrøtter og prøveordninger så man ikke risikerte å bli stående på bar bakke fordi man misforsto noe.
Men for mange av oss er den underliggende sannheten at noen av oss kan mæle oss gjennom diverse skavanker via flaks eller muligheter i utdanningsvalg. Og noen av oss kan ikke det.
Uten briller og å holde ned ctrl og scrollehjulet er jeg plagsomt svaksynt. Uten mastergraden meget nærmere et uførevedtak av andre grunner.
Det har kommet forslag til løsninger.
AP foreslo en gang å opprette kommunale jobber for de utenfor arbeidslivet. Dette er jo tiltak som har blitt prøvd ut før i land vi kanskje ikke burde modellere større deler av økonomien etter. Mange av de som faller utenfor skoleverket i tidlig tid kunne ha fått andre oppfølginger.
Å innse at lesenivået i større deler av befolkningen ligger under pålagte samfunnskrav i arbeidslivet og i dialog mot det offentlige – og så justere mot klarspråk. Kompetanse Norge gjør en fantastisk jobb med kurs i grunnleggende ferdigheter for voksne.
Funkisene er den største minoriteten i Norge, og hadde ikke alle trodd at de aldri skulle bli eldre, aldri skulle rammes av sykdom og aldri skulle dø, ville det kanskje vært større oppslutning om god universell utforming.
Men det grunnleggende problemet er der: arbeidslivet vil ha effektivitet. Ikke alle jobber er mulige å ta for alle, av kombinasjon av helse-, sosiale- eller utdanningsårsaker.
Så kan man stille seg spørsmålet hver gang noen snakker om arbeid og helse: «handler denne diskusjonen egentlig om helse? Eller handler den om at folk ikke er de folka arbeidslivet trenger? Eller at samfunnet ikke gir rom for at disse folka skal få jobb?»
Jeg får krupp i kneet.
