Vi vet at offentlig sektor i Norge er stor. Vi vet at mye av verdiskapningen her til lands går gjennom offentlig sektor. Tallene er store og det kan være vanskelig å ta inn over seg både hvordan ståa er, og hvor vi skal. Hvor mye skal til for å føre en god politikk?
Vi har en rik offentlig sektor i Norge. Rikdommen stammer fra økonomisk aktivitet. Dels i form av offentlig produksjon, dels i form av skatteinntekter, og dels i form av kapitalinntekter bla fra Oljefondet.
Dette er en øvelse i å se på offentlige inntekter og utgifter, og å peke på hvor vi er. Hvor vi skal tør være temmelig opplagt for Liberalerens lesere.
Først – la oss se på utviklingen over tid på offentlige inntekter og utgifter:
Begge tidsseriene ser ut til å oppvise eksponentiell vekst, rimelig nok. Alle tall er fra SSB. Offentlige inntekter har i denne perioden nesten alltid vært høyere enn offentlige utgifter. Overskuddet havner på Oljefondet. Perioden frem til finanskrisen i 2008 vist høy inntektsvekst som følge av høy oljepris. De to seneste årene, 2021 og 2022, har vist en eksepsjonell vekst i offentlige inntekter som følge av høye energipriser. Høye energipriser har sammenheng med krigen i Ukraina og det grønne skiftet.
Serier karakterisert ved eksponentiell vekst kan være vanskelig å vurdere. For å gjøre vurderingen lettere skalerer jeg seriene med nivået på bruttonasjonalprodukt (BNP) i Fastlands-Norge. Valget av nevner skyldes at oljeinntektene etter hvert vil falle slik at Norge blir et vanlig land. Et land som utgjøres, for det meste, av fastlandsøkonomien. Skalert med BNP Fastlands-Norge ser utviklingen i offentlige inntekter, utgifter og formues endring slik ut:
Over denne perioden har utgiftene lagt seg på 60 % av verdiskapningen i fastlandsøkonomien. Pandemien ga et høyere utgiftsnivå i 2020. Offentlige inntekter har stort sett vært høyere enn utgiftene. I 2022 lå offentlige inntekter på 100 % av BNP Fastlands-Norge. Eksepsjonelt.
La oss splitte opp offentlige inntekter som andel av BNP Fastlands-Norge:
Skatter og avgifter utgjør, ikke overraskende, størstedelen av inntektene. Merk at petroleumsskatter er inkludert, noe som isolert sett vil bidra til et fall i inntekter i fremtiden. Formuesinntekter er en viktig inntektskilde for det offentlige i Norge.
Offentlige utgifter kan deles opp tilsvarende:
Viktige utgiftsposter er lønnsutgifter, overføringer til husholdninger og i (for meg overraskende liten grad) kjøp av varer og tjenester. Subsidier har økt de siste årene relativt til størrelsen på økonomien, trolig på grunn av rommelige offentlige budsjetter.
Når jeg ser på disse tallene tenker jeg følgende:
- Offentlig sektor i Norge er svært stor – folk må få forvalte mer av egen økonomi
- Inntektstap vil prege fremtiden – dette krever en budsjettdisiplin som våre politikere ikke er van til
- Veksten i subsidier må ned.
- Perioden frem til finanskrisen ga høy vekst og lavere andel offentlige utgifter – ny vekst må til
- BNP Fastlands-Norge er på 3 571 milliarder kroner. Det er 649 247 per person.
- Ett prosentpoeng bevegelse på utgiftene er 36 milliarder kroner. Vi må ned multipler av dette
- Ett prosentpoeng er bare 6 492 kroner per person, men akkumulert gjennom vekst blir dette mye
Konklusjon: det er både riktig og viktig å håndtere offentlige utgifter i fremtiden. En riktig vinkling på å få utgiftene ned er å sammenligne dem med størrelsen på økonomien. For å få dette forholdstallet ned vil både budsjettdisiplin og økt vekst bidra positivt.
Appendiks: samme øvelse for hhv statsadministrasjonen og kommuneforvaltningen:
Statens utgifter har over tid steget til halvparten av fastlandsøkonomien:
Inntektene har økt – særlig på grunn av petroleumsbeskatningen:
Statens utgifter består i stor grad av overføringer til husholdningene. Merk også at formuesutgifter, renter og leieutgifter, er en relativt stor del av statlige utgifter:
Kommunene utgjør en relativt mindre del av økonomien relativt til staten. Inntekter og utgifter ligger på en femtedel av størrelsen på fastlandsøkonomien. I motsetning til staten har kommunene lavere inntekter enn utgifter. Forskjellen utgjøres av låneopptak.
Andelen av kommunenes inntekter som utgjøres av skatter har falt over tid. Overføringer har økt tilsvarende. Merk også at overføringer fra staten gjør at vi får en viss dobbeltregning, slik at vi ikke kan legge sammen statsforvaltningens økonomi med kommuneforvaltningens og få offentlig forvaltning.
Kommunene har for det meste utgifter i form av lønn og kjøp av varer og tjenester:
Alt i alt er dette en historie om at når Norge skal bli et vanlig land, så vil det kreve strengere budsjettdisiplin. En politikk som virker vekstfremmende vil avhjelpe situasjonen. Problemet er selvsagt at offentlige budsjetter tørster etter inntekter.
