Samfunnsøkonomenes høstkonferanse gikk av stabelen 10. oktober. Ett tema på agendaen var kompetitiv subsidiering. En form for næringspolitikk. Spillteoretisk kan politikere spille seg inn i en dårligere situasjon ved å forsøke å stimulere til økt næringsvirksomhet.
Næringspolitikk har fått en renessanse. Ulike politiske initiativer forsøker å generere grønn omstilling. En bidragsyter på konferansen hevdet at USAs næringsdepartement har fått tidoblet sitt budsjett under Biden. Næringspolitikken får uttrykk i ulike programmer. I USA har vi IRA Inflation Reduction Act og i EU har vi Chips act. Felles for disse initiativene er at de har flere målsetninger (klima, miljø, arbeidsplasser, handelskrig, energisikkerhet, forsyningssikkerhet og politikernes posisjon). Ved å blande mange ulike målsetninger, kan det være vanskelig å utforme en effektiv politikk etter planen om å ha ett mål og ett virkemiddel, eller i det minste flere virkemidler enn mål.
Et annet aspekt er at programmene er strategiske. De søker å tilby subsidier for å tiltrekke seg virksomhet. Virksomhet som da ikke vil være virksomme andre steder. Det er et eksempel på en Begger thy neighbour-politikk. Artikkelen A quantitative analysis of subsidy comptetition in the U.S.1 forsøker å se på hvordan en politisk enhet, i artikkelen amerikanske starte, men i prinsippet land eller byer, kan ha et incitament til å tilby virksomheter subsidier for å øke produktiviteten i egen økonomi. Problemet oppstår når andre enheter, stater, responderer kompetitivt. Hvis spillet spilles helt ut vil subsidie-ordninger førte til velferdstap. En konklusjon i artikkelen er riktignok at ikke alle spiller dette spillet.
En mer humoristisk vinkling på kompetitiv subsidiering, fra da Amazon skulle velge hvor de ville plassere sitt nye hovedkvarter, har vi fra Reason TV:
Denne typen kamp om subsidier, og noen ville kanskje si utpressing av politikerne, er heller ikke ukjent i Norge. Rommet som spennes ut av kommersielle og offentlige interesser karaterisers ofte av kompiskaptialisme der enkelte kan karre til seg verdier som det er vanskelig å få fatt på i en ren markedsøkonomi – næringsminister Vestre later heller ikke til å være beskjemt av å kalle norsk økonomi for en blandingsøkonomi. Videre finnes det skralleeffekter som gjør at en subsidiert bransje gjerne vokser og med den subsidiene. Dette er hva som kalles næringspolitikk. Selv er jeg på linje med Gary Becker og det kjente sitatet fra ham:
The best industrial policy is none at all.
Gary Becker
Neste slagmark for kompetititve subsidier vil garantert være havvind. Havvind vil gå på subsidier. Alle land rundt Nordsjøen vil, av sammensatte grunner, stimulere til etablering av havvind parker. En særlig ulempe med disse er såkalt kannibalisering. Kannibalisering oppstår fordi når det blåser ett sted, så blåser det også på naboen, og omvendt. Det gjør at havvindturbinene vil produsere når strømprisen er lav. I sin tur krever dette større subsideier og så har vi det gående.
En av bidragsyterne på konferansen hevdet at det ville være bedre å tenke nøye gjennom hvor våre komparative fortrinn ligger. Jeg mener at det kanskje er enda bedre ikke å tenke på dette i det hele tatt. Ta heller jobben med å deregulere og senke skatte- og avgifsnivåer, så vil markedet velge fremtidens vinnere.
- Journal of Public Economics, Vol. 224, August 2023. ↩︎
