Menneskerettighetsaktivisten Narges Mohammadi fikk Nobels Fredspris for 2023 for sin kamp for kvinners rettigheter i Iran, og for menneskerettigheter verden over. Komiteen lener seg på kriteriet om «Folkenes forbrødring» i Alfred Nobels testamente.
Da Nobelkomiteens avtroppende leder Berit Reiss-Andersen kom ut for å annonsere vinneren til verden åpnet hun med slagordet som er blitt så kjent det siste året: «Zan – Zendegi – Azadi», som på norsk betyr «Kvinne – liv – frihet».
Gjennom drapet på kurdiske Masha Jina Amini i fjor fikk verden for alvor opp for hvordan kvinner undertrykkes av det religiøse diktaturet i Iran. Landet holder seg med et eget moralpoliti, som har ansvaret for at kvinner ikke bryter med regimets moralnormer. Kvinner er pålagt å gå med hijab, og det var nettopp et brudd med denne regelen som førte til at moralpolitiet arresterte og drepte 22 år gamle Amini. Siden da har kvinner (og menn) i Iran demonstrert aktivt mot både moralpolitiet, regimet og undertrykkelsen kvinner utsettes for. Alt begrunnet i religionen; Islam. Iran er et teokrati; religiøst diktatur, og har vært det siden februar 1979.
Årets vinner Narges Mohammadi har stått i spissen for opprøret mot de religiøse makthaverne, og har helt siden 2003 kjempet for kvinners rettigheter. Da ble hun en del av Senter for forsvarere av menneskerettigheter i Iran. Dette senteret ble stiftet av Shirin Ebadi, som selv vant Nobels Fredspris. Mohammadi har sittet fengslet en rekke ganger, familien har hun ikke sett på åtte år, siden de er i eksil i Frankrike. Mohammadi sitter fengslet i Evin-fengselet i Teheran, der hun gjennom appeller har uttrykt sin støtte til demonstrasjonene efter drapet på Amini i fjor. Hun har blant annet blitt dømt til pisking.
I Nobelkomiteens begrunnelse knyttes årets fredspris til kriteriet om folkenes forbrødring i Alfred Nobels testamente: «Bare gjennom like rettigheter for alle, kan verden oppnå den folkenes forbrødring som Alfred Nobel ønsket å fremme. Prisen til Narges Mohammadi inngår i en lang tradisjon der Den Norske Nobelkomite har gitt fredsprisen til kamp for sosial rettferdighet, menneskerettigheter og demokrati. Dette er viktige forutsetninger for varig fred.»
Kriteriene til Alfred Nobel
I sitt testamente gav Alfred Nobel tre klare kriterier for fredsprisen han opprettet. Prisen skulle gå til den som hadde virket «mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minking av stående arméer, samt bygget og spredt fredskongresser».
To av kriteriene er rimelig klare. Reduksjon av stående armeer kan forstås som nedrustningsavtaler, eller fredsavtaler som får slutt på konflikter. Da blir jo (forhåpentligvis) stående armeer sendt hjem. Fredskongresser var da fredsprisen ble opprettet internasjonale møter med fredsaktivister. Men det kan også forstås som fredsforhandlinger med sikte på å oppnå fred eller avslutte pågående konflikter. Kriteriet om folkenes forbrødring er mer svevende. Men det kan være grunn til å minne om den franske forfatteren Frederic Bastiat, som slo fast at «der folk og varer ikke krysser grenser vil armeer gjøre det». I forlengelsen kan det være grunn til å se på årsaker til krig.
Nasjonalisme, religion, totalitære ideologier – og naturressurser
I fjor skrev jeg en artikkel på Liberaleren om årsaker til krig. Der skrev jeg at faktorer som både utløser og begrunner kriger er:
Nasjonalisme kan oppfattes både positivt og negativt. Når nasjonalisme brukes for å fremheve sin egen nasjon (og kultur) og mene at den står over alle andre kan makthavere bruke den til å skape støtte i befolkningen for å gå til krig. Nasjonalisme kan bli brukt som grunn til eller i kombinasjon med imperialisme.
Totalitære ideologier som kommunisme og nazisme/fascisme eksisterte ikke som noe politisk maktuøvende fenomen på Nobels tid. Men ønsket om verdensrevolusjon (kommunisme) eller lebensraum (nazisme) var en viktig pådriver for 2.verdenskrig.
Religion er kanskje en av de eldste årsakene til krig. Makthavere kan bruke religion som begrunnelse for å krige mot andre. Spanske conquistadorer i Syd-Amerika, og britisk kolonistyre har brukt religion som begrunnelse. Vantro måtte omvendes. Ville de ikke gjøre det frivillig måtte man bruke tvang, i siste instans krig.
Ressursbehov (f.eks vann, mat eller metaller) kan være grunn til at krig oppstår.
Hvordan kan man motvirke årsakene til krig? Jeg tar med avslutningen fra fjorårets artikkel:
Hva skaper fred?
Først og fremst fravær av diktatur. Enten diktaturet er fundert på totalitær ideologi, religion, familiedynastier eller andre faktorer, er samling av makt til bruk av statsapparatets virkemidler en fare i seg selv. En forutsetning for fred er altså spredning av makt. En stat bygget på individets rettigheter, der makthavere kan byttes ut regelmessig, er en god start.
En sekulær stat. En stat uten religiøst fundament eller tilknytning er ikke en stat uten verdier. Troen på individets rettigheter kan skrives inn i en grunnlov, og andre derigjennom utledede verdier kan skrives inn i de enkelte paragrafer; som næringsfriheten. Et samfunn der alle religioner behandles likt, og ingen religion gis forrang foran de individuelle rettigheter er en god basis for å motvirke misbruk av religion til å tilegne seg makt.
Reell ytringsfrihet og et kunnskapsbasert samfunn vil bidra til å motvirke nasjonalisme. Et samfunn der den frie debatten og et utdannet folk væpner hver enkelt av oss med argumenter og evne til selvstendig tenkning vil være en god vaksinasjon mot løgner om egen fortreffelighet og andre nasjoners utilstrekkelighet.
En sekulær rettsstat med individets grunnleggende rettigheter som basis er grunnlaget for fred og frihet
Kampen mot religion som undertrykkelsesvåpen
Årets fredspris kan sies å stå i sentrum for årsaker til krig og fred. Iran er et religiøst diktatur, et totalitært samfunn der myndighetene også spiller på nasjonalisme. Narges Mohammadi kjemper både for kvinners rettigheter, menneskerettigheter – og mot dødsstraff.
Det er ikke bare i Iran at religion brukes for å undertrykke kvinner. Kampen mot abort, og mot kvinners deltagelse i samfunnslivet foregår over hele verden. Diktatur er ille for alle som må bo i et. Både i diktaturer og i væpnede konflikter og kriger brukes seksuell tortur mot kvinner. Kvinner undertrykkes både fordi de er kvinner, og for å frata dem kvinnelig ære.
Årets fredspris er et kraftig signal fra Nobelkomiteen om at kvinners rettigheter er like viktige som menns rettigheter. Menneskerettigheter omfatter alle. Å bruke religion som middel til å undertrykke kvinner spesifikt er uakseptabelt.
Alene – mot myndighetene
Å kjempe mot myndighetene krever spesiell evne til oppofrelse. Du har få midler og muligheter. Myndighetene har alle. Det er symbolsk at Narges Mohammadi sitter i fengsel, og er dømt til å sitte der i ytterligere 10 år. Årets fredspris til Narges Mohammadi står dermed også i en lang tradisjon; fra Carl von Ossiezky (1935) Andrej Sakharov (1975), Lech Walesa (1983), Aung San Suu Kyi (1991), Liu Xiaobo (2010), og Aljes Bjaljatski (2022).
De som kjemper for fred og menneskerettigheter kan fort føle seg alene. Appellerer motstanderne til lydighet mot religionen, nasjonalfølelse – eller ideologisk broderskap kan det være vanskelig å vinne gehør. Sitter man i en fengselscelle vil man naturlig nok føle seg ikke bare alene, men også svært utsatt. Hvem vil få vite om dine lidelser? Overgrepene du utsettes for? Hvem vet at du overhodet eksisterer?
Kanskje vil ikke Narges Mohammadi få vite det akkurat i dag at hun vant Nobels Fredspris for 2023. For da vil hun få den oppmuntringen hun trenger til å fortsette sitt arbeid. Fangevokterne gjør nok det de kan for å bryte ned hennes kampvilje. Desto viktigere er det å vise solidaritet både med henne og met alle andre som kjemper mot og er ofre for kvinneundertrykkelse. Spesielt når den skjer i religionens navn.
