I en artikkel i Samfunnsøkonomen har økonomene Hoel og Qvigstad (HQ) presentert et forslag for å begrense veksten i offentlig forbruk. Denne artikkelen søker å illustrere en praktisk implementering av en slik regel ved å estimere en dynamisk trendvekst i BNP Fastlands-Norge.
Norsk politikk har gode erfaringer med å bruke en handlingsregel for oljepengebruk for å disiplinere politikeres bruk av fellesskapets formue. Denne handlingsregelen er ment å disiplinere veksten i offentlig forbruk generelt.
Politikere møter en uendelig liste av gode formål som det kan brukes penger på. Når ulike interesser kniver om midlene kan det være vanskelig å gjøre de prioriteringene som samsvarer med en ansvarlig budsjettdisiplin. Tanken om en handlingsregel virker som en attraktiv løsning for disiplinering av beslutningstagerne.
HQs løsning er å si at veksten i offentlig pengebruk ikke må øke mer enn veksten i BNP Fastlands-Norge. Dette virker fornuftig. Hvis økonomien fortsetter å vokse, slik den gjør de fleste år, så vil det si at offentlig sektor vil krympe relativt til privat sektor.
En teknikalitet nevnt hos HQ gjør at analysen blir litt uvanlig, i det den baserer seg på nominelle, og ikke reelle, størrelser: Regelen bør regnes i nominelle størrelser ettersom deflatorforskjeller mellom BNP og statens utgifter kan lage skjevheter i forhold mellom beregnede realforhold over tid. Regelen bør gjelde underliggende vekst.
Her forsøker jeg å adressere begrepet underliggende vekst.
Nominelle størrelser betyr at veksten blir høyere når det forekommer inflasjon. Det gjør det vanskelig å skille mellom økt aktivitet og økt inflasjon. Derimot unngår man å bruke inflasjonsestimater for å projisere tillatt pengebruk etter regelen. Figuren under viser utviklingen i BNP for Norge og Fastlands-Norge sammen med nominell BNP-vekst og et anslag på et tak for tillatt vekst i offentlig utgifter.
Figuren viser at tidsserien for nominell økonomisk vekst i Fastlands-Norge er temmelig volatil. Det kan være ønskelig å operere med en glattere handlingsregel. En modell for en slik handlingsregel er vist som en lilla linje i grafen.
Glattingen er basert på anvendelsen av et Hodrick-Prescott (HP)-filter. Filteret søker å dele tidsserien inn i en variabel trend og en syklisk bevegelse rundt denne trenden. En slik inndeling vist med logaritmisk akse er vist under.
Enkelte vil kanskje se denne figuren som litt doktorert, men la oss bare vise til hvilken historie som den forteller. Trenden i økonomisk vekst har avtatt (interessant nok gjelder dette også for real-verdier, ikke vist her). Vi kan se hvordan jappetiden ga vekst over trend på 80-tallet, etter en slapp utvikling på slutten av -70 tallet. Lave oljepriser, bankkrise og IT-kollaps gir vekst under trend, men inflasjonen er også lavere her. Høye oljepriser stimulerer først på 2010-tallet, men dempes siden. Covid gir et lite syklisk fall. Økningen post-Covid reflekterer nok i første rekke økt inflasjon.
Det vil være ulike konsekvenser av en slik handlingsregel. Regelen vil være innstrammende ved økt inflasjon. Dette kan være ønskelig for å dempe inflasjonen, men vil komme i konflikt med ulike former for automatiske stabilisatorer. Disse tingene lar seg nok løse.
Disse praktikalitetene er på ingen måte det mest interessante. Det interessante er at hvis forbrukstaket under regelen settes til en tillatt vekst i offentlig pengebruk som er lavere enn økonomien som helhet, så vil offentlig sektor krympe relativt til privat sektor. Det vil være en revolusjon i sakte tempo. Offentlig forbruk vil bremses som en bilkrasj i sakte film. På marginen vil staten vil forsvinne. En slik regel er potente saker.
