Liberalister liker løsninger som bygger på frivillighet. Mange vil si at det er hele poenget med liberalismen. Samfunnet skal være spontant og selvorganiserende. Markeder er et åpenbart eksempel på spontan selvorganisering. Selvorganiseringen er også et trekk ved andre deler av menneskelige samfunn. Ett fenomen som som gjerne trekkes frem som et kroneksempel på spontan selvorganisering er språk. Interessant nok har Norge ført en aktiv språkpolitikk, i alle fall under store deler av forrige århundre.
Norge er spesielt i dette henseende. Det har vært mange rettskrivningsreformer, og enda mere spesielt: formålet med reformene har ofte ikke vært endelige, men har vært ment som et steg på veien mot et endelig mål. Jeg tenker særlig på fornorskningspolitikken der målet var å nå frem til samnorsk. En politikk der staten leder språkutviklingen kan lett lede tankene hen på nysnakk. Det er kanskje ikke så rart at noen år etter at dette begrepet kom på banen nedsatte myndighetene Vogt-komiteen (1964), noe som i praksis markerte slutten på samnorsk-politikken. Behovet for denne politiske dreiningen var at den politisk bestemte rettskrivningen beveget seg bort fra norsk språk slik det er i faktisk bruk.
Problemet med norsk språkpolitikk har ikke så mye vært behovet for språkrøkt, som at det representerer en regulering av et spontant fenomen. Det er mange grunner til ønsket om å regulere språk. Språkloven spesifiserer ulike minoritetsinteresser, men uttrykker også visse politiske mål: …eit særleg ansvar for å fremje nynorsk. Problemet med dette er at det bryter med forestillingen om språk som et spontant fenomen, noe som hverken kan eller bør styres.
Jeg kan gjerne sympatisere med folk som vil stimulere til bruk av eget språk, men la oss se på hva som ikke synes i språkloven: ingen steder nevnes esperanto, ingen steder nevnes høgnorsk og ingen steder nevnes riksmål. Misforstå meg rett: jeg er helt enig i at slike språk/rettskrivningsnormer ikke skal nevnes i loven. Problemet er at noen språk og rettskrivningsnormer nevnes og andre ikke.
Problemet er også at loven har faktiske ulemper. Jeg vil påstå at skoleverket i dag ikke setter elevene i stand til å mestre sidemålet – dette gjelder i alle fall nynorsk som sidemål, ettersom dette er en minoritetsform for norsk. Når språkloven lyder: Statsorgan og fylkeskommunar skal kunne krevje at tilsette skal skrive både bokmål og nynorsk, så er det faktisk et problem. Riktignok er det en åpning for personer med utenlandsk bakgrunn (antar jeg) at loven sier: Dette gjeld likevel ikkje for tilsette som ikkje har gjennomført sidemålsopplæring i grunnopplæringa. Hva mere – loven gir opphav til verdiødeleggende adferd med denne setningen: Er det bruka feil skriftspråk i eit dokument som nemnt i § 14 andre ledd, kan mottakaren klage og krevje at dokumentet blir utferda på nytt.
Er det rart at språk i Norge gir opphav til negative følelser?
Det enerverende med dette er at det ikke behøver å være slik. Tvert imot er det all mulig grunn til å fryde seg over språklig mangfold i Norge. I Norge snakker og skriver vi, for det meste, norsk. I min bok er det et kunstig skille å si at bokmål og nynorsk er to språk. Jeg tar til orde for at Norge ikke skal ha noe offisielt språk. Hva så med normeringen? Jeg vil anta at liberalister er komfortable med at det finnes løsninger som ikke er offentlige. Slik jeg ser det er det lett å overføre Språkrådets ansvar for normering til sivilsamfunnet.
Røe Isaksen skal ha foreslått å overføre normeringen av bokmål til Riksmålsforbundet. Slik jeg ser det er denne løsningen altfor lite radikal. Hva vi trenger er å slette språkloven, legge ned Språkrådet, avskaffe offisielle språk i Norge; generelt slutte med språkpolitikk. Liberalistene vedtok på sitt landsmøte en resolusjon som går i denne retning. Normering av norsk vil da overlates til akademia og språklige interesseorganisasjoner. Skolen vil enten velge sin normering, eller akseptere flere normeringer. Her er det rom for mangfold. Fokus på litteratur vil gi elevene innsikt i dette mangfoldet.
Språk vil da ikke være et område for politikk, men være et spontant fenomen, litt på samme måte som markeder.
- Hva om folk i Norge snakker engelsk om 100 år?
- Hvem bryr seg – om 100 år er vi alle døde.
