Ukens vitenskapelig døgnflue er en uformell SSB-rapport som sår tvil om at menneskeskapte utslipp av klimagasser bidrar til å forårsake global oppvarming. Denne påstanden står i sterk kontrast til den nærmest enstemmige oppfatningen innenfor forskningsmiljøer, som fastslår at menneskelige klimagassutslipp fører til global oppvarming. Dagbladet gjennomgikk argumenter mot rapporten i denne artikkelen.
Innholdet i rapporten er imidlertid ikke tema for denne artikkelen. Helt ærlig er ikke dette mitt habitat. Jeg har ikke kompetanse eller kunnskap til å si noe av verdi om rapportens innhold – verken for å kritisere den eller for å forsvare den. Jeg vet rett og slett ikke hvilke argumenter og motargumenter som er gode eller dårlige.
Manglende kunnskap har selvsagt ikke forhindret andre fra å kommentere rapporten. Nettopp dette er problemet.
Politisering av vitenskap har konsekvenser!
En uunngåelig konsekvens av at vi gjør vitenskapelige spørsmål til politiske spørsmål, er at den nå angår massene. Deg og meg, sykepleiere, programmerere, lærere, rørleggere, advokater og arbeidsledige. Folk som ellers ikke hadde brydd seg, begynner å bry seg om vitenskapelige spørsmål. Når folk begynner å bry seg, søker de kunnskap, tror de at de kan noe og danner meninger. Litt kunnskap kan som kjent være en farlig ting.
Konsekvensen av at hver en tomsing skal ha meninger om alt, er ikke bare observerbar i stabelen av ublyge skriverier som finnes i et typisk kommentarfelt. Den er også observerbar i hvilke artikler avisene velger å skrive om. Eh, ja, jeg ser ironien!
Det er ikke gull alt som glimrer
Media er under et konstant press til å publisere noe nytt – selv når det ikke er noe nytt å melde. Kan det da tenkes at media kanskje rapporterer vitenskap litt selektivt?
Det er viktig å huske på at man alltid skal lese nye forskningspublikasjoner i lys av det vi allerede vet, og deretter vurdere helheten av kunnskapsgrunnlaget. Dette er en form for kontekstualisering. Derfor søkte jeg på “co2 emission effects” på en vitenskapelig database for å sjekke hvor mange analyser, studier, rapporter og oversiktsartikler som har blitt publisert hittil i år.
Hvis jeg begrenser søket mitt kun til år 2023 (altså i år), får jeg opp over 16 800 resultater. Klikker jeg meg inn på dem (for eksempel denne, denne, denne eller denne), er det ingen av dem som “snur opp-ned på vitenskapen” eller lignende. Modellene, antagelsene og faktaene som tas i bruk, tar utgangspunkt i at menneskeskapte klimagassutslipp har betydning for planeten vår – og prediksjonene hadde ikke holdt om ikke disse stemte. Prediksjonskraft er viktig i vitenskap.
Hva er mitt helhetlige inntrykk? Alt jeg trodde jeg visste var galt, ser plutselig ikke så galt ut likevel. Studiene er i tråd med hva jeg trodde jeg visste: At menneskelige klimagassutslipp på ekte, reelt sett, fører til økt global oppvarming. Det er uomtvistelig hit totaliteten av evidens virker å peke. Én rapport endrer ikke dette.
I vårt jag etter sensasjonalistiske nyheter om den absolutt nyeste, hotteste, mest oppdaterte kunnskapen innenfor vitenskapen, ender vi opp med å overfokusere på enkeltstudier eller enkeltrapporter. All kontekst blir borte. Vi ser – unnskyld dårlige, anglifiserte ordtak – skogen for bare trær.
Demokratisering (kommersialiseringen?) av vitenskapen har sikkert en del godt for seg, men at vitenskapen blir som en slags sport for oss, er ikke én av dem.
Nå trenger vi bare en syndebukk!
Avisene publiserer selvsagt ikke «mer av det vi visste»-funnene. Kan vi med rette klandre dem? Neppe. Gjennom konsumermaktens mektige museklikk velger vi å pryde landets forsider (og kommentarfelt) med desinformasjon og løgn. Fordi det er sensasjonalisme som vekker følelsene i oss. “Klimaendringene er fremdeles menneskeskapte” gir ganske enkelt ikke nok klikk. Disse er ikke nyhetsverdige.
Om noe, publiserer avisene de mest følelsesladde, dramatiske Jorden-går-under-i-morgen-sakene. Forskningslitteraturens avvik. Fra den ene ekstremen til den andre. Men disse er da vitterlig ikke noe særlig bedre. Muligens fører de til og med til mer klimaskepsis. Åpenbare overdrivelser og svak argumentasjon har en tendens til å trekke folk vekk.
La andre (kompetente) tenke seg om!
Jeg har ikke noen god løsning på problemstillingen. Mitt beste forslag er å vente til situasjonen er avklart. Dersom en studie, rapport eller analyse er viktig nok til å la deg fullstendig revurdere politisk ståsted, livsvalg og adferd, er det muligens på tide å bremse. Stoppe opp. Vente.
Noen få måneders ventetid på å la akademikere og forskere tenke og diskutere seg i mellom hvordan de skal innarbeide en vitenskapelig publikasjon (hva nå enn den måtte være) inn i det kunnskapsgrunnlaget de allerede har opparbeidet seg, vil jeg tro i de fleste tilfeller løser opp i en eventuell forvirrelse.
Hvis rapporten eller forskningsresultatet mellom nå og da har blitt motsagt eller glemt, var det helt sikkert ikke den revisjonistiske publikasjonen dets 15 minutter med berømmelse insinuerte uansett! Kanskje vi bare skal, for én gangs skyld, la denne døgnfluen fly forbi.
