Det er snodig å lese Arne Eidshagens oppsummering av Liberalistenes problem med å rekruttere velgere. Elefanten i rommet nevnes ikke med et ord – nemlig at partiets image slik det oppleves av velgerne ikke er at det er liberalistisk, men at det søker mot alternativbevegelsene.
Klimapolitikken er et godt eksempel. Intet seriøst parti kan late som at klimapolitikk ikke er et relevant politisk område, og overlate til velgeren å gjette seg frem til hva partiet mener i de ulike spørsmålene. Hos Liberalistene er det slik. I kommuneprogrammet er nemlig ikke ordet “klima” nevnt en eneste gang. I fylkesprogrammet er det nevnt to ganger – i to overskrifter. Hvorfor ha noe i en overskrift som ikke refereres til i teksten under? I stedet overlates det til lokallagene å lage plakater i sosiale medier – som har vist seg å bety alt annet enn å fronte liberalistiske klimaløsninger. Utsagn som “kloden koker ikke”, og å putte uttrykket “grønt skifte” i hermetegn hver gang det refereres til er lite imponerende. Hvorfor ikke heller fronte politiske løsninger hvis partiet er så engasjert i saken? Det er nok av tiltak å velge blant.
Det er heldigvis greit å gå motstrøms i politiske spørsmål, men det er noe med det å være bevisst på hvor ofte man tar avvikende standpunkter. Å bygge ned staten er nok for den jevne velger. Når det i tillegg lefles med vaksinemotstand gjennom et evig mas om vaksinepasset, motstand mot alle tenkelige klimatiltak, og at nye partimedlemmer vil oppdage at holdningene til amerikansk politikk i hovedsak er “Joe Biden er senil” og “Donald Trump ble frastjålet valgseieren”, blir partiet alt for kontrært og alternativt for de fleste liberale mennesker.
Etter snart ti år har de fleste hørt om Liberalistene og vet i grove trekk hva de står for. At ingen fortsatt tar partiet seriøst, viser hvor langt ute på viddene det å kombinere frihetstankegang med alternativretorikk er.
En bedre sjanse til å runde en prosents oppslutning enn i år får Liberalistene neppe igjen. Både pandemi, strømkrise og prisøkninger i samfunnet er en gavepakke til ethvert parti som er kritisk til de etablerte partiene. Den muligheten ble effektivt skuslet bort i år.
Og, misforstå meg rett, et edruelig Liberalistene med blant annet en god og offensiv klimapolitikk ville vært en ypperlig samarbeidspartner for mitt eget parti, Venstre. Det er fullt mulig for sosialliberale og liberalister å spille ball med hverandre og samarbeide på de fleste politikkområder, men første bud må være å levere en politisk plattform som sikrer at noen kommer seg inn i kommunestyrer. Noen stortingsmandater i 2025 får de ikke, med 0,18% oppslutning i år. Snakkes vi rundt et forhandlingsbord i 2027?
