Arbeiderpartiets landsstyremøte ble kl. 11.17 i går sparket igang av Statsminister Jonas Gahr Støre. Åpningstalen handlet i stor grad om de små seierne Arbeiderpartiet gjorde i lokalvalget, men naturligvis også om det dårlige valgresultatet samlet sett.
Fenger ikke de unge
Et overraskende moment i Støres åpningstale var erkjennelsen at det er veldig mange unge som ikke bruker stemmeretten, og at dette er dypt problematisk for utviklingen av det norske demokratiet. Det har han helt rett i. Ungdommen er morgendagens bærebjelke i samfunnet og de som skal leve lengst med politikken som vedtas.
Støre er også åpen for at det kan være blindsoner i Arbeiderpartiets politikk som gjør at mange unge ikke stemmer på dem.
Arbeiderpartiets slagord for valgkampen i 2023 var Trygghet, muligheter og fellesskap, og man kan lese akkurat hva partiet legger i disse begrepene på deres side.
Sosialdemokrati for gamlinger
Det overrasker nok ingen hvis en liberaler mener Arbeiderpartiets feil ligger i for lite fokus på frihet, men kan det være et poeng? Årets slagord om økt trygghet kan oppfattes som motsatsen til frihet, og fellesskap som en motsats til individualisme. Min personlige erfaring er at hverken garantier om trygghet eller fellesskap er det som engasjerer en festglad 20-åring som nettopp har forlatt mor og fars rede. Mange er derimot nysgjerrige, åpne og spente på hva et voksenliv med friere tøyler har å by på.
Arbeiderpartiets økonomiske politikk treffer åpenbart mange, men det er ikke sånn at et sosialdemokratisk parti også MÅ ha en kjip verdipolitikk med forbud og reguleringer av hensyn til de svakeste. Et sosialdemokratisk parti kan være en troverdig tilbyder av verdiliberal politikk, med sikkerhetsnettet som hovedargument for bærekraftig frihetspolitikk. Ser man for eksempel på danske Socialdemokratiet eller britiske Labour, så er det ingen av disse som kjemper for at utesteder skal sende folk hjem tidlig eller innskrenke salgstidene for alkohol. Det tyske Sozialdemokratische Partei Deutschlands har tilogmed godtatt legalisering av cannabis, noe som er mer radikalt enn de fleste norske partier kan skilte med uansett ideologi.
Problemet til mange norske Stortingspartier er at de fører politikk på gamle folks premisser. Nærmest alle norske debatter handler om økonomiske bevilgninger og skattenivå, helt passende for en generasjon som mener vi ble helt et fritt og topp moderne samfunn da homofili ble legalisert i 1972.
Politikk må tilpasses tiden
Ungdommen er ikke glemt i norsk politikk, men mange av de politiske sakene som skal være rettet mot unge bærer preg av at folk i 50-, 60- og 70-årene har gjettet på hva unge trenger, uten egentlig å være spesielt orientert om trendene.
Forslagene handler gjerne om bedre kjøpekraft, fast jobb og gode velferdsordninger. Selvfølgelig ønsker all seg en trygg økonomi og god helse, men dette er ikke temaer som i stor grad opptar unge mennesker i dag. At man ikke rakk ølsalget før den store festen på lørdag, eller at man glemte å kjøpe et brød slik at man må reise langt til den knøttlille søndagsåpne butikken med dyre priser derimot, DET gjør ungdom forbanna!
Det passer liksom ikke inn i den anstendige dagsordenen hvis ungdom ønsker seg fri flyt av alkohol, avskaffelse av spesielle søndagsordninger, skyskrapere, happy hour eller spontan underholdning i offentligheten. Slike ønsker er prepubertale og uansvarlige, selvom det er et helt vanlig i nesten alle europeiske storbyer. Det er ikke norsk å gjøre så mye ut av seg må vite.
Man kan snakke om planlegging hvor mye man vil, men det er grunn til å tro at partier som velger å holde på de sosialkonservative verdiene som romantiserer Norge slik det var før tusenårsskiftet, vil blø unge velgere.
