Borgerlønn er en svært dårlig idé hevder Lars Johan Nordberg. I en nylig artikkel i Liberaleren. Ordningen er sikkert vanskelig å kalibrere, slik at den fungerer, men la oss se på om det er noen gode argumenter for en ordning med Borgerlønn, og spørre oss om det er mulig å høste fordelene ved en slik ordning?
- Mer om temaet: se alle debatt- og bakgrunnsinnlegg om borgerlønn
Norge er i en spesiell situasjon. Det er grunnen til at politikerne kan gå så langt i å gjøre alle til lags. Grunnen er selvsagt Oljefondet som bidrar gjennom sin avkastning til offentlige utgifter. 20 % av statens utgifter dekkes av Oljefondet i følge en nylig artikkel i Samfunnsøkonomen. Jeg er blant dem som mener at offentlig rikdom fører til lemfeldig pengebruk, altså sløsing. Løsningen på dette er å gi avkastningen tilbake til befolkningen i kontanter, heller enn i form av offentlige tjenester og investeringer. Kan borgerlønn være måte å gjøre dette på?
Først en liten unøyaktighet: Jeg er enig i at å dele ut penger som en voksentrygd, som en parallell til barnetrygd, er en dårlig idé. Å redusere skattenivået er derimot en god idé. Dette er ikke bare ideologi, men også rent praktisk – skattetrykket i Norge er høyt. En konstruktiv ordning ser jeg derfor for meg som en negativ-skatt-ordning heller enn en universell borgerlønnsordning. Dette er ikke helt det samme, men i min bok er det nær nok. Jeg tenker meg et land der borgerne har en flat skatt – tenk 20 % – og en borgerlønnsordning i form at et minstefradrag på skatten.
Dette blir dyrt. La oss ta dette med en gang. Hvis vi sier at Oljefondet er på 15 000 000 000 000 NOK, så er det litt lavere enn dagens verdi, men ett passelig rundt tall. Hvis vi bare tar handlingsregelen for gitt, så kan det brukes 3 % av fondsverdien. Det vil si 450 milliarder kroner hvert år. Hvis vi sier at Norges befolkning er på 5,5 millioner, så er det litt mindre enn realiteten, men også et fint rundt tall. Det gir 81 818 kroner per person i mulig borgerlønn, dersom vi tenker oss at Oljefondet brukes til borgerlønn heller enn til å pumpe opp statsbudsjettet. Det er strengt tatt ikke så mye å leve av. Nå.
Det er penger å spare. Nylig meldte pressen at Irans moralpoliti hadde en stillingsutlysning ute som lovet konstablene en lønn på 2 500 kroner i måneden. Beløpet over er nesten tre ganger så høyt som dette. Jeg bruker dette som en litt odde sammenligning for å si at i et liberalistisk samfunn, så vil det være langt billigere å leve. Levekostnadene ville i større grad være satt i globale markeder. Skattene vil være lavere, arbeidstilbudet større, reguleringene færre, ingen handelshindre etc. En lønn å leve av kan derfor være langt lavere enn i dagens norske samfunn. Innsparingene vil være sammensatte, men hvis vi grovt tenker oss at en borgerlønnsordning kan erstatte NAV, så er det bare førstemann i køen av innsparinger som ordningen kan føre med seg.
Alle skal ikke få. Beregningen over går ut på at hele befolkningen; unge som gamle, rike som fattige, skal få borgerlønn. Alle skal derimot ikke få. Barn trenger ikke borgerlønn. Det er naturlig å tenke seg at man må betale skatt i en del år før en ordning med negativ skatt slår inn. Den negative skatten vil rimeligvis være organisert ved at skattebetalerne får et minstefradrag som utbetales hvis beregnet skatt er lavere enn dette fradraget. Folk med høyere inntekt vil også få borgerlønnen, men bare i en alternativ-forstand: de vil ha en lavere skatt enn den nominelle skatteattesten på grunn av minstefradraget.
Det er penger å tjene. La oss fortsette forrige poeng: i NAV arbeider det 19 000 mennesker. Det er flere mennesker enn det bor på Gjøvik. Disse hendene kunne vært satt i produktivt arbeid – de har en alternativ anvendelse som ville gi økt økonomisk vekst. Vi kan også tenke på hvem ellers som ville komme til å arbeide mer, og denne listen er viktig: pensjonister, uføretrygdede, arbeidsledige og folk på arbeidsavklaringspenger, langtidssykemeldte og undersysselsatte. Vi har alle fått med oss historier om at det for enkelte ikke lønner seg å arbeide1. En ordning som fjerner alle dis-incentiver til å arbeide vil gjøre at mange som i dag ikke arbeider vil komme til å gjøre det med økt økonomisk vekst som resultat. For å si det litt folkelig: du skal se at mange uføretrygdede viser seg å ha rest-arbeidsevne hvis de kan arbeide uten å miste ytelsene sine.
Veien dit er selvsagt vanskelig, og kanskje umulig. Fordelene er derimot ganske klare, selv om jeg nå vet at jeg egentlig drøfter en negativ-skatt-ordning. Det er mulig å få til et mindre verdi-ødeleggende skattesystem, det er mulig å incentivere folk til å jobbe mer, og vi kan tenke oss at mennesker som velger å flytte til utlandet vil belaste helsevesenet mindre enn i dag. Problemene står riktignok også i kø: hva med dem som ikke klarer seg selv. Tenk en person som har betydelig nedsatt funksjonsevne og som ikke kan arbeide. Denne personen vil ikke kunne ha inntekt som kunne utløse borgerlønn. Dersom ivaretagelsen av slike personer fører til at vi ikke kan legge ned NAV, så er hviler tanken om borgerlønn på leirføtter.
La meg avslutte med de to viktige poengene som taler til fordel for borgerlønn/negativ skatt:
- Det er bedre å sløse bort pengene selv enn å la politikerne gjøre det.
- Det er bedre å redusere dis-incentivet til å arbeide for trygdemottagere til samme nivå som andre skattebetalere.
- Her skal jeg i sannhetens navn berømme myndighetene som nå legger opp til fleksibel pensjon, det vil si ordninger der du kan jobbe som pensjonist uten på tape pensjon. ↩︎
