Samme uke som Stockholm Fashion Week ble den første Slow Fashion Week Stockholm avholdt 30/8-2/9. I løpet av tre sommermåneder hadde initiativtageren Green Communication med daglig leder Maria Ingels Carlson arrangert en både begivenhetsrik, informativ og kreativ agenda. Etterpå ble noen secondhand-butikker værende i lokalene.
Fokuset lå på sirkulering, bærekraft, remakes og gjenbruk. Secondhand-butikker som selger kuratert vintage, designere som lager klær av deadstock-tøy eller gjør secondhand-klær om til nye plagg, reparasjon av iPhones og gjenbrukssmykker. Eksemplene er mange. Dessuten ble det holdt flere intervjuer og panelsamtaler med designere, forskere, investorer og politikere som alle er pådrivere for bærekraftig mote, hvor produsentene tar ansvar for materialet, sporbarhet og ansatte.
Felles for alle involverte er synet på at moteindustrien må ta ansvar for produksjonen sin og for de ansatte i alle ledd av produksjonen. Både greenwashing og sporbarhet må lovreguleres for å få de store produsentene til å ta ansvar og skape en faktisk langsiktig forandring. Det er alt for enkelt å toe sine hender og hevde at man er miljøvennlig og bærekraftig uten å måtte leve opp til det senere.
EU-parlamentarikeren Alice Bah-Kuhnkhe (tidligere kulturminister, Miljöpartiet) fortalte under sin panelsamtale med moteaktivisten Sara Olsson og moderatoren Filippa Nielsen om arbeidet med å forhandle frem EUs tekstilstrategi i deres oppdaterte Waste Framework Directive.
Direktivet er tenkt å oppmuntre til og initiere gjenbruk og gjenvinning av tekstilavfall i produksjonen. Den grønne gruppen av representanter vil at det skal lovfestes bøter til tekstilprodusenter som tas i å greenwashe produksjonen sin. Innenfor EU finnes det i dag alt for mange som tjener mer på å ikke få på plass en lovendring, uten hensyn til de langsiktige effektene.
Å få på plass en internasjonal lovgivning om bærekraftighet og sporbarhet i tekstilindustrien er sammen med internasjonal lovgivning om lønnsnivået for ansatte i produksjonskjeden de to tingene som ville gjøre mest markant forskjell på lang sikt. Det mente også tech-investoren Sara Wimmercranz (kjent fra svenske ”Draknästet”) da hun diskuterte forretningsstrategier med moderatoren Helena Torhage, som forutså at bærekraftighet og sporbarhet er det som bør satses på snarere enn kun lønnsomhet. Den kommer når bærekraftigheten har vist at den er skalerbar.
Et mindre antall kolleksjoner, som var standard frem til midten av 1990-tallet, ville også være både mer bærekraftig og langsiktig enn dagens ultra fast fashion som leverer kolleksjoner daglig. Antallet trendkolleksjoner, egentlig mikrotrender, i kombinasjon med mengden masseproduserte varer, bidrar både til mikroplast, utslipp, søppelberg og sløseri med energiressurser.
Et svært omdiskutert materiale er polyester, som i dag gjennomsyrer majoriteten av fast fashion-plaggene. Særlig storprodusentene av fast fashion som følger trendene masseproduserer helpolyester eller polyesterblandinger. At majoriteten av alle mennesker i verden i dag har både teflon og mikroplast i kroppen er nok noe som de aller fleste er bevisste på eller i hvert fall har hørt om.
Polyester generelt later til å være noe man helst vil unngå uansett alder, da det ikke oppleves som et kvalitetsmateriale. Vintagepolyester er imidlertid en annen sak, da polyesteren som ble produsert frem til midten av 2000-tallet holdt en betydelig bedre kvalitet på grunn av færre produserte plagg, selv av nåværende fast fashion-kjemper som H&M.
Den kjente svenske haute couture-designeren Lars Wallin ble intervjuet av motejournalisten Anna Blom om sitt arbeid og hvordan han forholder seg til bærekraft. Han mente at fokuset på pris må flyttes til kvalitet og bærekraft. Hans egne konfeksjonskolleksjoner bestemte han fra første stund skulle bestå av 1/3 helt ny design, 1/3 remakes av tidligere produksjon og 1/3 gamle modeller i nye farger. Dette viste seg å møte stor motstand hos investorene, som mente at det kun skulle være ny design, og at det skulle komme nye kolleksjoner hver tredje måned. Håndverket og kvaliteten som alltid har vært Lars Wallins kjennetegn ble fullstendig satt ut av betraktning.
Lars produserer plagg med både høy kvalitet og med en tidløs design, som gjør at de blir verdsatt lenger. Akkurat som Sara Olsson og Sara Wimmercranz vil han gjerne oppmuntre til å bruke plaggene så ofte og lenge som mulig, og deretter gi dem videre til en ny eier. På denne måten kan vi vende tilbake til måten klærne en gang ble brukt på frem til de større konfeksjonskolleksjonenes begynnelse på starten av 1970-tallet. Lars’ største inspirasjon er haute couture-husene på 1950- og 1960-tallet. Da det var kvalitet i plaggene som holder den dag i dag.
Det ble arrangert flere motevisninger der plagg av miljøbevisste gjenbruksdesignere ble vist frem. Den siste av disse var en blanding av secondhand-selgere og gjenbruksdesignere, blant annet Stina Löving med sin redesign-kolleksjon ”Garbage Glam”. Det er et samarbeid med Göteborgs Stadsmission og deres pilotprosjekt Materialbanken, som består av kassert materiale som ble utsortert fordi det ikke kan selges.
Både sirkulering av eksisterende plagg og redesign, remakes, upcycling og gjenbruk av eksisterende materiale og plagg bør oppmuntres innen moteindustrien. Statistikk viser at et nytt plagg i gjennomsnitt bukes 7 ganger før det kastes. Av disse plaggene går kun 1% tilbake til industrien som materiale til nye plagg. De resterende 99% går i stedet til avfallsindustrien.
Mengden plagg som årlig produseres i kombinasjon med den lave kvaliteten som kjedenes masseproduserte plagg holder innebærer at det i dag finnes nok plagg til å kle seks generasjoner. Det er en overflod uten like, av en slik kvalitet at de trolig ikke vil holde i en generasjon, men samtidig tar lang tid å bryte ned og dessuten er skadelige for mennesker.
Både designere som bruker deadstock-materiale som ble forkastet av moteindustrien, lager remakes av donert materiale til ulike veldedige organisasjoner og vintageselgere som tilbyr kundene et håndplukket vareutvalg trengs dersom moteindustrien skal forandre seg og forbrukerne skal endre sin kjøpeadferd. Dette var noe greenfluenceren og moteaktivisten Sara Olsson løftet frem i sin panelsamtale med Alice Bah-Kuhnkhe.
I løpet av sin tid ved gjenvinningssentralen i Luleå satset hun mange ressurser på nettopp gjenbruk, og på å skape større interesse for å ta vare på og gjenbruke ting, ikke bare klær. Investoren Sara Wimmercranz mente også at flere influencere må skape et narrativ om hvorfor det trengs en omstilling til slow fashion og bærekraftighet. Influencere har makt, men det har også de som følger dem. Hun oppfordret til å følge de som sprer riktig budskap.
Noen som virkelig har tatt til seg sirkulær mote og slow fashion er den yngre generasjonen, der en voksende skare synes det er langt mer trendy å kle seg i sin egne, personlige stil enn å slavisk følge trender og handle fast fashion. Det blir også stadig flere kjendiser som tar til seg bærekraftig mote og slow fashion.
Å oppmuntre og løfte hverandre er også noe som gjennomsyrer slow fashion, der den personlige stilen og hashtags som #dopaminedressing og #proudoutfitrepeater brukes flittig i sosiale medier. Vil man allikevel holde seg à jour med trendene, er det aller meste allerede å finne secondhand, da trender ofte følger en syklus på 20-30 år. Den nåværende Y2K-trenden er bare ett eksempel, akkurat som 1980-tallet var trendy tidligere.
Entusiasmen og varmen som gjennomstrømmet alle fire dagene spår en optimistisk fremtid for slow fashion i alle dens former, både sirkulær, gjenbruk og nyproduksjon, noe som virker veldig positivt med tanke på samtidens naturkatastrofer, kleshauger i fattigere land, og økonomiske tilstand.
Til tross for at fast fashion pumper den yngre generasjonen fulle av trender via sosiale medier og gjennom butikkene er lyset i enden av tunnelen at den betydelig mer positive, bevisste, personlige stilen som slow fashion innebærer vokser seg stadig sterkere.
Mote er, akkurat som stil, i ytterste instans en forsterkning og fremheving av ens egen personlighet. Det er en måte å finne seg selv og dermed bli sterkere på.
Factoids og ordliste
Deadstock: materialer som er nye, men aldri vil bli solgt på grunn av for lav etterspørsel.
Deadstock-tøy: produsert tøy som kan komme fra kasserte plagg fra en kolleksjon eller overskuddet fra en kolleksjon.
Fast fashion: er et markedssegment for motekjeder hvor man har lave priser, konstante nyheter og høy omsetningshastighet. Svenske moteselskap som inngår i denne gruppen er blant annet Gina Tricot og H&M. Det selskapet som mest forbindes med fast fashion er det spanske moteselskapet Zara.
Greenwashing: innebærer at den som driver en virksomhet gjennom markedsføring forsøker å skape et bilde av å være miljøvennlige, og å gjennom kommunikasjon belyse enkeltstående miljøvennlige tiltak.
Greenfluencer: innholdsskapere i sosiale medier som oppmuntrer til endring av adferd: går foran som forbilder, normaliserer bærekraft, avslører myter og kommer med fakta, oppmuntrer positivt og vever gjenbruk inn i hverdagen.
Bærekraftig mote: fra engelsk Sustainable fashion, er et begrep som beskriver produkter, prosesser, aktiviteter og mennesker som tar sikte på å oppnå en karbonnøytral moteindustri bygget på likeverd, sosial rettferdighet, dyrevelferd og økologisk integritet. Noen vil si at det handler om å produsere klær på en miljømessig og sosioøkonomisk bærekraftig måte, men også at det handler om å forbruke på en mer bærekraftig måte, som inkluderer adferdsmønstre og holdninger.
Kuratert vintage: fra engelsk curated fashion, vintageplagg som er håndplukket av selgere. Butikkene følger ofte trendene, tilbyr fargeglade og eldre plagg – ofte 20 år og eldre.
Moteaktivist: tittelen som Sara Olsson har valgt å kalle seg selv, en kombinasjon av miljøbevissthet og gjenbruk. Å aktivere det man allerede har i garderoben, kjøpe secondhand, omgjøre eksisterende plagg og handle langsiktig er kort fortalt det det handler om.
Redesign: å forandre et eksisterende plagg til et nytt, anvendelig plagg. Farge, modell, passform og detaljer, alt dette lar seg endre.
Remake: å bruke gammelt materiale, som klær eller gjenstander, og lage noe nytt og brukbart av det.
Ultra Fast fashion: Den mest kjente produsenten er kinesiske Shein som daglig presenterer 10 000 nye produkter, oftest av veldig ussel kvalitet. Masseproduksjon og overflod av produkter er noen av følgene.
Upcycle: å bruke ting som har blitt forkastet og lage noe nytt og brukbart.
