Borgerlønn er en universell og ubetinget inntekt til alle borgere uavhengig av arbeidsstatus. Forslaget bringes ofte opp som et alternativ til dagens NAV. Mange ser for seg at den kan fremme personlig og kunstnerisk utvikling ved å fjerne økonomisk press. Jeg vil her argumentere for at det er en dårlig ide, som vil få alvorlige konsekvenser for samfunn som innfører det.
- Mer om temaet: se alle debatt- og bakgrunnsinnlegg om borgerlønn
En slik ordning med borgertrygd ville ha ført til at svært mange ville ha sluttet i jobbene sine. Mange ville kanskje ha flyttet til lavkostnadsland og tatt seg «ferie» og levd godt der, ettersom det ville vært nok penger til å klare seg helt uten å jobbe. Ettersom økonomien da ville få mangel på arbeidskraft, ville lønningene først ha økt for å tiltrekke og beholde arbeidere. Dette ville ført til at alle varer og tjenester ville blitt gradvis mye dyrere med tiden, siden bedrifter må øke prisene for å kompensere for de høyere lønningene for å kunne beholde eller tiltrekke verdifull arbeidskraft.
Økte priser betyr at borgertrygden over tid kanskje ikke lenger ville vært tilstrekkelig for å finansiere levekostnadene. For de gruppene som faktisk er uføre, ville dette kunnet ha skapt store problemer.
Så dette er nok ikke noen god erstatning for dagens NAV system (eller private alternativer) for de som virkelig trenger ordningene på grunn av uførhet, og ikke for samfunnet i sin helhet.
Skulle man ha økt borgertrygden slik at den hele tiden er justert mot levekostnadene/prisnivået, ville dette lagt et enormt stort press på de som allerede jobber i form av skatter og avgifter. Og bedrifter ville hatt mindre penger å utvide sine virksomheter med, eller starte nye (siden de må betale mer av overskuddet i skatt). Dette ville ha kvalt verdiskapningen i landet, og ført til økonomisk stagnasjon og forfall.
Sosial dynamikk kan også bli skadelidende. Arbeid gir ofte en følelse av formål og identitet; en massiv adoptering av borgerlønn kan potensielt undergrave verdsettingen av arbeid, og redusere individets arbeidsmoral og ambisjon over tid.
En annen potensiell negativ effekt er en forsterkning av statskontrollen, da staten vil ha økt innflytelse over individets liv gjennom å kontrollere en større del av inntektskilden. Dette kan underminere individets autonomi og frihet, noe som kan sette borgerens frihet i fare.
Ungdommen kan også lide under en slik ordning, da det vil fostre en kultur der det er forventet å motta økonomisk støtte uten å bidra tilbake til samfunnet. Dette kan være en hindring for utviklingen av en sterk arbeidsetikk og et ansvarsforhold til fellesskapet.
Borgerlønn kan videre føre til et samfunn hvor mange faller inn i uproduktive rutiner, potensielt forverrende sosiale problemer som rusmisbruk og kriminalitet.
Gode intensjoner er ikke nødvendigvis det samme som gode konsekvenser. Selv om noen kan bruke borgerlønn konstruktivt, er det ingen garanti for at alle vil. Jeg frykter at borgerlønn, med sin fristelse til å forlate arbeidsstyrken, vil føre til negative helseeffekter og til slutt undergrave samfunnets struktur, dynamikk, og økonomiens helhet.
Det er derfor jeg mener at borgerlønn er en svært dårlig ide.
Bildet nedenfor viser hvordan jeg ser for meg at konsekvensen blir:
