I en artikkel kalt det langsiktige inflasjonspresset skriver Nicolai Buzatu om ulike forhold som påvirker inflasjonen. I stor grad med vekt på demografiske drivere, særlig en aldrende befolkning her hjemme og ute. Her spiller jeg på demografi-temaet og tegner et fremtidig lav-inflasjonsbilde. Alt temmelig «skutt fra hofta».
Befolkningen er aldrende. Det gjelder her i Norge og i Europa forøvrig. I Japan har demografien vist aldring lenge, og Kina kommer etter. En større andel eldre krever en større samfunnsinnsats i form av medisinsk-, pleie- og omsorgs-tjenester.
Demografien viser tydelig aldring. Det er lett å se fra en befolkningspyramide som jeg har lånt fra en SSB-artikkel:
Å spå om fremtiden er lettere her enn å spå om de fleste andre ting – den bilringen rundt livet, som utgjøres av aldersgruppene 25-55, skal heve seg i diagrammet. I fremtiden vil andelen mennesker i pensjonsalder vil utgjøre en større andel av den samlede befolkningen.
Denne utviklingne er selvsagt kjent, men responsen på utviklingen er ikke opplagt. Jeg vil tegne to scenarier:
- Vokse det offentlige-scenarioet: Alle politiske målsetninger blir tyngre å opprettholde når folk blir gamle. Vi skal ha fullgode offentlige tjenester i hele landet. Øvrige målsetninger som klima, bistand, samferdsel og forsvar forblir like ambisiøse. Det er politisk enighet om at i Norge bruker vi ikke private til å utføre økonomisk aktivitet, bortsett fra kanskje ting som ikke er i tråd med folkehelsen som gatekjøkken og øl-servering. Kamp om arbeidskraften driver lønninger opp og offentlige finanser ned.
- Sulte det offentlige-scenarioet: det politiske Norge responderer på utfordringene. En kommunereform innfører begrepet landkommuner med redusert tjenestetilbud og lavere skatt. Sider av offentlig sektor som ikke er like påvirket av eldrebølgen krympes for å frigjøre ressurser til omsorgstjenester. Det åpnes opp for innvandring utover EØS-området for å få tilstrekkelig mange varme hender. Private tjenesteleverandører ønskes velkommen, også i eldreomsorgen.
Jeg ser for meg at betydningen for inflasjon er svært forskjellig i de to scenariene. Dette er knyttet til ulik ressuersbalanse. Hvis vi bare ønsker å øke det offentlige uten å endre ressurstilgangen, så er det en oppskrift på inflasjon, og en svak langsiktig bane for økonomisk vekst. Privat virksomhet fortrenges gjennom at det offentlige byr opp lønnsnivået. Å skulle finansiere folks alderdom på offentlige budsjetter vil isolert sett bidra til svekkede private budsjetter, høyere skatter, inflasjon og lavere vekst.
Hvis den politiske responsen er riktig, så kan utfallet bli langt mer gunstig. Konsentrasjon av befolkningn i tettsteder og byer gjør offentlig tjenesteytelse mer effektiv. Innvandring av helsepersonell, og hva annen arbeidskraft som måtte trengs, vil hindre en lønns- og pris-spriral. Hvis vi lar folk forstå at de må spare til egen alderdom, så er belastningen på offenlige finanser lavere. Vi kan gjøre dette ved å lempe på skatter som i dag gjør det mindre attraktivt å spare. Vi kan også sulte det offentlige, slik at uttaktet på Oljefondet tilfaller folk flest, heller enn budsjettunderskuddet, gjennom en strammere finanspolitikk.
Ressurser er knappe. Derfor er disse to scenarioene både like og ulike. De er like i den forstand at større ressuerser vil gå til eldreomsorg i fremtiden, men de er ulike med hensyn på inflasjon og økonomisk vekst. Slik jeg ser det er det andre scenariet langt å foretrekke.
Faktisk kan det siste scenarioet være et klart lav-inflasjons-tilfelle. Innvandring begrenser lønnsvekst. Folk sparer til alderdommen, noe som innebærer utsettelse av konsum. Lavere etterspørsel gir lavere investeringer samtidig som høyt tilbud av kapital fra sparingen driver avkastningskrav og renter nedover. Lavere avkastningskrav fører også til at investeringer med lavere forventet avkastning finner finansiering. Alle disse tingene er forbundet med lavere inflasjon, og lavere vekst med en naturlig interaksjonseffekt. For å relatere til monetær teori: pengenes omløpshastighet avtar og pengemengdemulitiplikatoren blir mindre. Kanskje går vi derfor inn i en lav-inflasjons-fremtid, til tross for tegn til av-globalisering og til tross for at kineserne sikkert vil nyte godt av den eventyrlige økonomiske veksten de har oppnådd, i form av økt personlig forbruk.
For de av oss som har en interesse for den politiske retningen Norge bør ta, synes jeg at vi går en spennende tid i møte og at muligheten for å folk med på å dra landet i en liberalistisk retning er gunstige.
