Eldrebølgen i Kina og i Vesten skaper et enormt inflasjonspress i årene som kommer.
Marked og mennesker fokuserer på det som påvirker oss her og nå; det som skjer med boliglånet, porteføljen og kjøpekraften vår. Hva blir inflasjonen i tredje kvartal? Setter Norges Bank opp styringsrenten? Er rentetoppen snart nådd?
Vi fokuserer på konjunktursvingninger og overser at økonomien gjennomgår paradigmeskifter.
Det største paradigmeskiftet de siste 50 årene er Kinas inntreden i den globale økonomien og påfølgende forflytning av industri. Kinas andel av global produksjon er nå 30 prosent, en tredobling bare de siste 20 årene.
Kina har i denne perioden stått for det meste av global vekst. Landets eksportfokus har forsynt verden med billige forbruksvarer, noe som har gitt økt kjøpekraft i et stadig mer post-industrielt Vesten.
Til tross for lave renter og vekst i pengemengden har inflasjonen i Vesten holdt seg lav og stabil lenge. Kinas betydning for den lave prisveksten er blitt underkommunisert og sentralbankenes finesse har blitt høyst overdrevet.
Det måtte til slutt briste. Pandemiens krisetiltak førte til endring i produksjon og forbruk. Kina stengte ned. Verdikjedene bristet. Krigen i Ukraina ga lavere energisikkerhet.
Med overdreven tro på egen stabiliseringsevne stimulerte sentralbankene økonomien til historiske nivåer. Det skapte kunstig etterspørsel etter varer og tjenester; etterspørselen var ikke basert på oppsparte midler og underliggende verdi, men av at billige penger ble sprøytet inn i økonomien. Og vipps fikk østerrikerne igjen sin revansje når vi nå må betale for ettervirkningene.
I det korte bildet vil inflasjonen trolig normaliseres når økonomien omsider avkjøles som følge av høyere renter og reduksjon i pengemengden. På lengre sikt derimot står vi overfor et nytt paradigmeskifte der det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde lav inflasjon.
Demografi: det neste paradigmeskiftet
De demografiske faktorene som har muliggjort lav inflasjon og lave renter er i rask endring. Eldrebølgen som skyller inn over Kina og Vesten vil legge et enormt press på prisveksten fremover.
Fra 1960 til 2023 vokste Kinas befolkning fra 667 millioner til 1,43 milliarder. I løpet av dette århundre er Kinas befolkning estimert å falle til halvparten av dagens nivå. Innen 2100 vil landets befolkning igjen nærme seg 1960-tallets nivåer.
Det kinesiske samlebåndet får ikke lenger tilførsel av flere billige arbeidere. Neste generasjons kinesere vil kreve økt lønn. Når befolkningen blir eldre vil mer av landets BNP brukes innenlands fordi eldre konsumerer mer enn de produserer.
Dette vil påvirke landets produksjons- og eksportevne og by på utfordringer for vestlige økonomier avhengig av billig kinesisk import.
Vestens befolkning har allerede blitt gammel, en utvikling som har skjedd samtidig med Kinas befolkningseksplosjon.
Befolkningsveksten i Vesten de siste 50 årene skyldes økt levealder og høy innvandring. I likhet med Kina er denne utviklingen nå reversert.
Europa er verdens eldste kontinent med en median alder på 44 år – opp fra 33 år i 1970. I USA er median alderen 38 år. I løpet av dette århundre er det forventet at median alderen vil øke ytterligere ti år i både Europa og USA.
For Norges del betyr dette at den gjengse nordmann er 49 år i 2100, altså når dagens barn er pensjonister. Vi vil etterhvert få like mange pensjonister som folk i arbeidsfør alder.
Paradoksalt nok har vestens aldrende befolkning dempet inflasjonspresset. Deler av den økte kjøpekraften de siste tiårene har gått ubenyttet i form av sparing. Den eldre generasjon har stått for mesteparten av sparingen.
Dette blir ikke lenger tilfellet. Når stadig flere blir pensjonister vil langt mer av de oppsparte midlene bli pøst inn i økonomien – i form av pensjon og eldreomsorg. Det er også rimelig å anta at en større andel av det som blir igjen i form av arv vil gå til forbruk.
Vi står dermed overfor en situasjon der forbruket vil øke samtidig som vi er færre arbeidere til å dekke behovet. Det gjelder spesielt tjenester til eldreomsorg som normalt krever mye arbeidskraft. Dette medfører press på lønninger og dermed press på det generelle prisnivået.
Statens pensjonsforpliktelser byr imidlertid på den største utfordringen fremover. Norge har et oljekorrigert underskudd og må sannsynligvis bruke mer av oljefondet for å betale for den kraftige økningen i offentlige utgifter til pensjoner, helse- og eldreomsorg. Andre vestlige land opererer simpelthen med underskudd.
Når skattegrunnlaget (og veksten) samtidig frafaller som følge av færre arbeidere, er det ingen vei utenom for stater enn å påta seg enda mer gjeld. Dette er den største trusselen mot verdien av penger. Ettersom sentralbankens oppgave tross alt er å sikre verdien av landets penger vil renten trolig bli nødt til å settes høyere enn det vi har vært vant med på 2000-tallet så langt.
Kinas befolkningsvekst og Vestens aldrende befolkning har så langt muliggjort lav inflasjon og lave renter til tross for en ekspansiv og uansvarlig finans- og pengepolitikk. Denne epoken går nå mot slutten.
Noen avsluttende bemerkninger.
Jeg avgrenset fokuset mitt på inflasjon og demografi, men alt henger sammen med alt. Det er umulig å spå fremtiden. Det er for mange jokere i spill som påvirker utfallet. De mest åpenbare er robotisering og kunstig intelligens, som muliggjør økt produksjon med færre arbeidere. Den andre er energi: slik situasjonen er nå styrer vi mot et globalt energiunderskudd (og dermed høyere inflasjon). Det kan likevel tenkes at vi får nyskapning i energi i fremtiden i form av for eksempel kjernekraft som gjør produksjon og forbruk billigere enn i dag.
La meg også rette en pekefinger innover. De av oss – henført av østerrisk teori – som har mast om hyperinflasjon siden forrige finanskrise og som ennå venter på at Den store boblen skal sprekke må gå i oss selv. Vi har også undervurdert endringer i geopolitikk, handel og innovasjon og overvurdert sentralbankens betydning for prisvekst og konjunkturer.
