Tidligere i dag skrev Arne Eidshagen om kompiskapitalismen på Stortinget. I kjølvannet av habilitetsskandalene som rammet en rekke statsråder i Arbeiderpartiet, og nå også Høyre-leder Erna Solberg.
Eidshagen kommenterer det systemtekniske, som jeg er enig i, men ønsker ikke ta stilling til om det trengs strengere regler for overvåkning av av maktpersoner og deres ektefeller. Det spørsmålet er derimot høyst interessant, og noe vi alle bør reflektere over. I habilitetssaken med tidligere statsråd Anniken Huitfelt (Ap), så fremstod det hele litt blåøyd og ansvarsløst der hun ikke visste om at ektemannen handlet aksjer.
I habilitetssaken med partileder Erna Solberg (H) så forteller hun at hun aktivt har prøvd å oppdrive informasjon mens ektefellen aktivt har feilinformert henne om hans aksjekjøp. I mine øyne er det eneste som bør felle Solberg i denne saken en eventuell avsløring fra Økokrim om at hun lyver, og derfor egentlig har visst om ektemannens aksjekjøp hele tiden.
I en rettsstat er man uskyldig til det motsatte er bevist. Hva mer skal man egentlig kunne forvente av en maktperson enn at de da ber om informasjon som de er pliktig til å holde seg orientert om? Skal alle personer i maktposisjon fra nå av saumfare telenfoner og PCer til sine partnere, fordi de må ta høyde for at de lyver. I såfall vil det bli vanskelig for maktpersoner å ha normalt, tillitsbasert samliv.
Det er bra at Økokrim vurderer å åpne etterforskning mot Erna Solberg, men da kun med det formålet å kunne bekrefte Solbergs påstander om at hun ikke har visst om ektemannens aksjekjøp. Man kan ikke forvente at maktpersoner skal overvåke ektefellene sine og ta utgangspunkt i løgn og bedrageri.
