I dag er det 50 år siden Augusto Pinochet gjennomførte et militærkupp i Chile. Den offisielle historien er ganske enkel. En demokratisk valgt sosialist blir fjernet gjennom et høyreorientert kupp støttet av USA. Dette er faktisk korrekt, men det utelater essensielle deler av historien.

Jeg var svært i tvil om jeg skulle skrive denne saken i dag. Grunnen er at det er en hobby til enkelte sosialister å knytte alle ikke-sosialister, inkludert dem som ikke fortjener det, til høyreautoritære diktatorer. Favorittkoblingen er knyttet til Pinochet. På den måten kan de unnskylde sitt eget eviglange rulleblad med støtte til den ene diktatoren verre enn den andre med at også «de andre» støttet diktatorer. De leter med lupe hos Hayek, Mises og Friedman for å finne noe de kan trekke ut av sin kontekst og feiltolke eller overtolke.

Så la meg være klinkende klar. Jeg støtter ikke Pinochet eller noe han gjorde. De som gjør det er ingen ideologiske venner av meg. Det at min fiendes fiende er min venn, er noe vrøvl som alt for mange tror på, enten de definerer seg på venstresiden eller høyresiden. Hele oppdelingen i venstresiden og høyresiden er for øvrig ganske fordummende.

Den politiske historien til Latin-Amerika er ikke akkurat oppløftende. Undertrykkende regimer er blitt erstattet med undertrykkende opposisjon. Heiagjengene i andre land har delt seg etter konfliktlinjene under den kalde krigen. De som heiet på USA. De som heiet på kommunistene.

Da Pinochet døde i 2006, skrev jeg denne artikkel på Liberaleren som er gjengitt nedenfor. Jeg har fått noen venner til å lese gjennom artikkelen før jeg skrev denne introduksjonen. Et innspill var at kuppet hadde parlamentarisk legitimitet, men at det var ikke-konstitusjonelt. Kos deg med en litt annerledes artikkel i anledning dagen.

Den delen av sannheten som ikke nevnes

Augusto Pinochet er død. Jeg gråter ikke av den grunn. Jeg ergrer meg imidlertid over selektiv historieskriving i norske medier i forbindelse med Chile og Pinochet.

Jeg skal ikke skrive om overgrepene som Pinochets regime gjennomførte spesielt i de første årene. Jeg skal heller ikke skrive om Chiles økonomiske mirakel eller en diktators fredelige avgang. Jeg vil derimot rette fokus på en side ved Pinochets kupp som ikke har vært omtalt i norske medier.

Det eneste som sies i norske medier er at han gjennomførte et blodig militærkupp med støtte fra USA:

La oss derfor trekke frem noen interessante faktaopplysninger:

Fakta 1:

Ved presidentvalget i 1970 fikk Allende 36,6 % av stemmene. Sentrumskandidaten fikk 28,1% av stemmene og høyrekandidaten fikk 35,2% av stemmene. Allende fikk altså ikke et flertall av stemmene. I henhold til chilensk politisk tradisjon ble han som den som fikk flest stemmer, valg til president av et flertall i parlamentet.

Fakta 2:

Ved parlamentsvalget i 1973 ble resultatet 38,7% til venstresiden, 36,5% til sentrum og 24,7% til høyresiden. Ved valget i 1969 var tallene 31,7% til venstresiden, 44,5% til sentrum og 20,9% til høyresiden. Et sentralt poeng er at sentrum mellom 1969 og 1973 hadde fått en betydelig avskalling på venstresiden og således var gått betydelig til høyre politisk.

Fakta 3:

I løpet av presidentperioden ble Allende beskyldt for å gjennomføre en rekke handlinger som krenket konstitusjonen og som ble oppfattet som en trussel mot det chilenske demokratiet. I forbindelse med parlamentsvalget i 1973 håpet sentrum-høyre å få 2/3-flertall i parlamentet, noe som ville gjort det mulig å kaste Allende fra makten på en legitim måte. De fikk kun 61,2% oppslutning.

Fakta 4:

Et flertall i det chilenske parlamentet bad høsten 1973 militærsjef Augusto Pinochet om å ta makten fra president Allende. Noe som Pinochet gjorde.

Kommentar

Analysen er således ganske enkel. Allende hadde ikke flertall i folket i hverken i 1969, 1970 eller i 1973. Det samme flertallet i parlamentet som gav ham makten i 1970, mente i 1973 at han burde avsettes. De mente det så sterkt at de bad militærsjefen om å gjennomføre et militærkupp.

Var kuppet legitimt? Det avhenger av om Allende faktisk krenket konstitusjonen. Det har jeg ikke nok innsikt i chilensk lov til å vurdere.

Var kuppet moralsk? Det er i hvert fall grunn til å stille spørsmålstegn ved den ensidige fordømmelsen av selve kuppet. Det er forresten viktig å huske på at et kupp kan være legitimt uten at det påfølgende regime er legitimt av den grunn.

---

En betydningsfull skrivefeil som endret meningen i artikkelen, er rettet opp 03.02.2024.