Staten eier mye på dine vegne. De viktigste eierandelene er plassert i det, noe feilaktig kalte, Statens Pensjonsfond. Statens Pensjonsfond Utland og -Innland har eierandeler i aksjer, gjeld og eiendom. Staten har faktisk også en rekke andre eierposter som den eier, helt eller delvis, på dine vegne. Hvorfor er det sånn?
Denne artikkelen er skrevet etter en kort kikk i Eierskapsmeldingen, og vil gi noen kommentarer på hva staten eier, hvorfor den eier og hva som bør gjøres med saken.
Hva staten eier
Staten eier litt av hvert. Regjeringen avgir jevnlig rapport til stortinget i en egen stortingsmelding – den såkalte eierskapsmeldingen1. Siste utgave kan fortelle at vi i fellesskap eier verdier for 1 179 000 000 000 kroner. Staten eier, helt eller delvis, 70 ulike selskaper forvaltet av 12 ulike departementer. Selskapene har over 300 000 ansatte. En rekke av disse selskapene er listet opp i figuren over.
Selskapene deles inn i to kategorier – avhengig av om strategien er kommersiell eller ikke:
- høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer
- selskaper hvor staten har sektorpolitiske mål
Kategori 1 utgjør den største verdien med mer en tusen milliarder i verdi. Et eksempel på et kategori 1 selskap er Aker Solutions ASA. Et eksempel på et kategori 2 selskap er Vinmonopolet AS. Regjeringen beskriver hvordan eierskapsstyringen skal innrettes slik:
En rekke utviklingstrekk og trender påvirker hvordan selskapenes virksomhet og statens eierutøvelse bør innrettes. Blant disse utviklingstrekkene er økte forventninger i samfunnet til hvordan selskaper kan bidra for å løse samfunnsutfordringer. Klimaendringer, energiomstilling, internasjonal uro, økende ulikhet, urbanisering og konsekvenser av koronapandemien har preget samfunnsutviklingen de senere årene. Samtidig er digitalisering og utvikling av ny teknologi fremdeles vesentlige faktorer. I tillegg vil blant annet makroøkonomiske endringer, utviklingen i kapitalmarkedet og demografiske endringer kunne påvirke selskapene i større eller mindre grad. Statens eierpolitikk søker å hensynta disse utviklingstrekkene.
Meld. St. 6 (2022–2023)
Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap — Statens direkte eierskap i selskaper
En beskrivelse som kunne ha kommet ut at en bullshit generator eller i høyden Chat GPT.
Begrunnelsen for eierskapet kan være forskjellig, også innen hver kategori. Kategori 2 selskapene har en tydelig politisk agenda. Selskapene i denne kategorien er typisk knyttet til helsetjenester, undervisning eller kultur. Om helseforetakene, kategori 2, står det eksempelvis følgende i eierskapsmeldingen:
Staten er eier i de regionale helseforetakene for å sikre at det finnes et tilbud av spesialisthelsetjenester i Norge til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn. Staten eier 100 prosent av de regionale helseforetakene.
Ibid.
Selskaper i kategori 1 har derimot kommersielle mål. For slike eierposter finnes det gjerne en tilleggsbegrunnelse for statens eierskap. Dette gjør at slike selskaper har en sammensatt agenda.
Andre ganger er det rett og slett ingen begrunnelse for statlig eierskap. Et eksempel er Aker Solutions. I eierskapsmeldingen heter det:
Staten har ikke en særskilt begrunnelse for å være eier i Aker Solutions. Staten eier 12,23 prosent av aksjene i Aker Solutions. Statens mål som eier er høyest mulig avkasting over tid innenfor bærekraftige rammer. Regjeringen har i budsjettproposisjonen for 2023 foreslått å videreføre fullmakten til å redusere statens eierskap i Aker Solutions helt eller delvis.
Ibid.
I rettferdighetens navn må det sies at regjeringen ser ut til å ville selge Næringsdepartementets beholdning av Aker Solutions aksjer. Det er altså ikke regjeringens politikk å ha eierandeler i selskaper på Oslo Børs uten noen begrunnelse. Derimot er regjeringen klar på at det ikke er noe mål å redusere statlig eierskap generelt.
En interessant klasse eierposter er investeringsselskaper. Siden Argentum nylig har vær i medias søkelys kan vi se på begrunnelsen for statens eierskap: Staten er eier i Argentum for å opprettholde et investeringsselskap, rettet mot aktive eier fond, med hovedkontorfunksjoner i Norge. Staten eier 100 prosent av aksjene i Argentum. Begrunnelsen for statens eierskap er derfor at det skal finnes en slik virksomhet med kontorer i Norge.
Behovet for et statlig eid private equity fond-i-fond selskap med adresse i Norge er mindre enn opplagt. Snarere virker dette som en typisk arena for kompis kapitalisme der enkelte som vet å ta ut store verdier gjennom kontakter med det politiske Norge. La meg være klar på at jeg synes at det er hyggelig om folk tjener penger, men når vi snakker om det offentlige er kompensasjon på syv- og åtte-siffer en uting.
Hva problemet er
Statlig eierskap kan både tenkes å være en fordel og en ulempe for det aktuelle selskapet. Statlig eierskap vil være en ulempe for selskapet dersom staten pålegger selskapet en forretningsdrift som det ikke ville ha valgt med en rent bedriftsøkonomisk begrunnelse. I dette tilfellet kan statlig styring oppfattes som en skatt på selskapet.
Statlig eierskap kan også være en fordel for selskapet eksempelvis ved å være en form for kvalitetsstempel. Statlig eierskap kan da både være en døråpner og en kilde til lavere finansieringskostnader.
For økonomien som helhet vil verdiskapningen holdes tilbake på grunn av lavere lønnsomhet og fordreid konkurranse. Det er ikke alt: Regjeringens eierskapspolitikk, med andre mål enn verdiskapning, er hva Milton Friedman i sin klassiske artikkel (ref) beskriver som:
….acceptance of the socialist view that political mechanisms, not market mechanisms, are the appropriate way to determine the allocation of scarce resources to alternative uses.
Milton Friedman
Friedman beskriver også at mekanismene i en markedsøkonomi er basert på enighet blant aktørene. Alt samarbeid er frivillig. Markedsmekanismen er maktutslettende. Til sammenligning er den politiske mekanismen basert på konformitet. Aktørene har å rette seg etter hva som er bestemt.
Generelt er det bedre å iverksette politikk ved brede reguleringer heller enn gjennom eierskap i bedrifter. La oss ta et eksempel: vil utslippet av klimagasser reduseres mest ved en ordning med CO2 sertifikater, eller ved at staten setter penger i et såkorn-fond for grønne selskaper (eks.: Nysnø)?
Dette kan lyde både subtilt og teoretisk – fra et praktisk ståsted kan vi formulere denne innsikten slik: den beste næringspolitikken er ingen næringspolitikk. Formulert på en annen måte: Morna Vestre.
Hva må gjøres2
Nå er det ingen hemmelighet at liberalister er tilhengere av å skille stat og næringsliv. Dermed er konklusjonen nesten gitt: selg unna de statlig eide virksomhetene. Fra et mer pragmatisk ståsted er dette litt vanskeligere. Det kreves store endringer i samfunnet og økonomien for å erstatte offentlige sykehus og store kulturinstitusjoner med private tjenestetilbydere.
Nå er vi så heldige at eierskapsmeldingen full av eierposter som ytterst lett kan avhendes. Gevinsten vil styrke offentlige budsjetter og redusere behovet for å skattlegge borgerne. Salget vil videre styrke Norges plassering på indekser for økonomisk frihet3.
Når dette er sagt – tusen milliarder kroner, til tross for at summen kjøper mange øl, er faktisk ikke så mye per innbygger. Snarere er det en rik anledning for liberalister til å peke på hvordan næringslivet fungerer bedre hvis det er fritt, og at folk selv kan få ut verdiene som nå forvaltes av staten. Liberalistene har foreslått å gi Statkraft og Statnett direkte til folket4. Flere selskaper med statlig eierskap kan med fordel gis tilbake til folket. I de fleste tilfeller er den mest effektive måten å gjøre dette på å selge statens beholdning og å gi en tilsvarende reduksjon i skatter og avgifter.
Alt i alt betyr dette kort og godt at næringslivets samfunnsoppdrag er å skape verdier. Følgelig er konsekvensene av næringspolitikk et velferdstap. Næringspolitikk fører også til et tap av frihet. Ved å selge statens eierandeler kan økonomiens virkemåte forbedres samtidig som inntektssiden på statsbudsjettet styrkes.
Mest interessant er at her finnes det svært mye lavthengende frukt. Hvis vi kan tillate det sprø tankeeksperimentet at en fyr som jeg ble utpekt som næringsminister, så ville jeg kunne sette i gang med å frigjøre norsk økonomi før lunch første dag. Det er nesten for lett.
- https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-6-20222023/id2937164/ ↩︎
- Her med en ikke helt utilsiktet referanse til kamerat Lenins bok med samme tittel. ↩︎
- https://civita.no/notat/norge-kan-bli-verdens-frieste-okonomi-hvis-vi-lar-oss-inspirere-av-vare-nordiske-naboer/ ↩︎
- https://www.liberalistene.org/politikk/resolusjoner#resolusjoner-2023-1-overfor-statkraft-og-statnett-til-befolkningen ↩︎
