Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1994
John Gray, The Moral Foundations of Market Institutions, Institute of Economic Affairs, 1992, 142 sider, £7.95
«Det frie markedet gjør den enkelte i stand til å handle i henhold til egne mål, verdier og livsplan, uten å underkaste seg noe annet individ eller kollektiv bestemmelse. Det er i denne rollen som beskytter og forsterker av menneskets autonomi at markedets etiske begrunnelse i siste instans ligger.»
Filosofiprofessor John Gray ved Oxford har i de senere år foretatt en kursendring vekk fra det klassisk liberale grunnsyn som tidligere gjorde ham til «en av våre». Han er bl.a. kjent som en av de mest respekterte Hayek-kjennere og -tolkere. Hans kritikk av libertarianisme og klassisk liberalisme er interessant først og fremst fordi han har så mye bedre kjennskap til denne ideologien enn de aller fleste av sine konservative meningsfeller. Gray deler fremdeles libertarianeres tro på markedet som det mest økonomisk effektive system, og tar avstand både fra sosialistenes tro på styring, og ønsket om større likhet. Derimot har Gray kommet til at den klassiske liberalisme mangler en solid moralsk basis, og at en relativt omfattende velferdsstat er nødvendig for å sikre menneskets selvråderett (autonomi). Grays forsvar for velferdsstaten kommer klart frem i The Moral Foundations of Market Institutions. I denne boken er det også tatt inn kommentarer fra to liberalister, Chandran Kukathas og Patrick Minford, og sosialisten Raymond Plant.
Autonomi
Gray oppfatter menneskets autonomi som det grunn-leggende målet for organiseringen av samfunnet. Autonomi er en forutsetning for å kunne leve et godt liv. Med autonomi mener Gray «den tilstand der en person i det minste delvis kan styre sitt liv, på det vis at han kan velge mellom et utvalg av verdifulle alternativer, uten at hans valg er begrenset av tvang eller mangel på de egenskaper og ressurser som er nødvendige for å oppnå en rimelig grad av måloppfyllelse.» Annet sted blir den autonome person beskrevet som en som bl.a. har en distinkt identitet og «som i høy grad skaper sitt eget liv». Gray krever ikke bare at handlingene skal være selvvalgte, men flere steder synes det som om Gray har en klar oppfatning av hva slags valg som er høyverdige. Kukathas anklager Gray for å ha en typisk intellektuell innfallsvinkel, og i sitt autonomibegrep legge altfor stor vekt på våre rasjonelle muligheter, og samtidig ignore verdien av valg basert på følelser. «Tilhengeren av autonomi glemmer ofte at folk er for opptatt med å leve livet sitt til å bekymre seg om hvilken retning de styrer det i, mens han alt for ofte bruker sin oppfinnsomhet til å finne måter å tvinge dem til å være autonome.» I verste fall betyr dette å tvinge folket til å føre et annet liv enn det de faktisk gjør, i beste fall til et paternalistisk forsøk på å «skape rammebetingelsene som gjør autonomi mulig». Minford mener på sin side at et menneske ikke kan være autonomt dersom det er avhengig av andres avgjørelser om hvilke ressurser som skal stilles til hans rådighet. Disse og andre innvendinger viser at autonomibegrepet er problematisk. Gray har i sin bok gjort for lite for å klargjøre det, noe som særlig er beklagelig p.g.a. den helt sentrale rolle begrepet spiller i hans politiske filosofi.
Frihetens etiske grunnlag
Gray mener at liberalistenes to måter å forsvare en fri markedsøkonomi på er utilfredsstillende ut fra en etisk innfallsvinkel. Den første er den utilitaristiske: En fri økonomi gir høyest økonomisk vekst og øker dermed de valgmulighetene som er åpne for individene. Gray hevder at økonomisk vekst i seg selv ikke har noen etisk verdi og ikke nødvendigvis fører til økte valgmuligheter. Dette er delvis fordi økonomisk vekst er vanskelig å definere og måle presist. Enda verre er det å veie ulike individeres nytte opp mot hverandre. Utilitarismen strander fordi det ikke er mulig å si noe om den generelle velferd på grunnlag av ulike individers oppnåelse av helt usammenlignbare mål.
Markedet kan også ses på som et forsvar mot politisk undertrykkelse og maktkonsentrasjon, som et forsvar for negativ frihet. Gray avviser at negativ frihet er et gode i seg selv, og mener at det bare kan ha verdi i form av bidrag til oppnåelse av autonomi. «Det er åpenbart at autonomi er noe langt mer enn fravær av tvang, siden det er innlysende at en slik tilstand kan eksistere sammen med total mangel på muligheter til å nå mål av betydning.» Kukathas går i rette med Grays påstand om at liberalister ikke har klart å argumentere for hvorfor negativ frihet har egenverdi. «Frie handlinger er mine handlinger. Begrensninger på min negative frihet gjør at noen av mine handlinger ikke lenger er mine egne». Kukathas hevder at frie handlinger har egenverdi selv om de ikke utføres for å oppnå det Gray definerer som autonomi. De kan være tilfeldige, som å se en film fremfor en annen, eller heie på et fotballag fremfor en annet. Det har likevel verdi at vi ikke blir hindret i å gjøre dette.
Gray gjengir også liberalisters forsvar for negativ frihet: Den påfører ingen noen annen forpliktelse enn å la andre være i fred. Alle mennesker kan sikres negativ frihet uten avgrensningsproblemer eller indre motsetninger. Positive rettigheter innebærer at andre pålegges å skaffe til veie ressurser i form av varer og tjenester. Det oppstår dermed en konflikt mellom dem som har positive rettigheter og dem som må oppfylle dem. Siden ressursene er begrensede, må positive rettigheter også nødvendigvis komme i konflikt med hverandre. Omfanget av slike rettigheter er også uklart. (Hvor mye helsestell? Hvor lang skolegang?) Siden oppfyllelsen av dem også forutsetter et velstandsnivå som historisk og geografisk sett ikke er til stede over alt, kan de heller ikke sies å være universelle. Tilhengeren av negativ frihet vil derfor hevde at det er klar asymmetri mellom negative frihet og velferds-rettigheter, og at de siste ikke er rettigheter i det hele tatt, men snarere i beste fall idealer eller noe som flertallet gjennom kollektive beslutninger har valgt å tildele andre, som uttrykk for sympati og omtanke, eller av andre grunner.
Postive rettigheter
Gray finner disse argumentene uholdbare og viser til at beskyttelsen av negativ frihet innebærer forpliktelser for alle og fordrer tilføring av ressurser som kan sluke en stor andel av samfunnets ressurser. Gray hevder også at det finnes konflikter i beskyttelsen av negative rettigheter, f.eks. når politiet må prioritere mellom å patruljere gatene og jakte på terrorister. Heller ikke er det slik at det er lett å vite omfanget av negative rettigheter, noe all rettshistorie med hensyn til f.eks. eiendomsrett, privatlivets fred og ytringsfrihet viser.
Selv om autonomi er nødvendig for å oppnå det gode liv, vil betingelsene for autonomi variere historisk, geografisk og mellom individer. Gray avviser at disse betingelsene kan spesiferes på noen endelig måte, og avviser derfor også at de kan fastslås som universelle rettigheter. Ikke bare vil betingelsene variere, men deres oppfyllelse er avhengig av langt mer enn rettslige ordninger, ikke minst institusjoner, konvensjoner og tradisjoner utenfor staten. Rigid oppfyllelse av universelle rettigheter, og forestillingen om at et samfunn først og fremst skal være rettferdig, gjør det umulig å oppnå et godt samfunn. Til det kreves vilje til kompromiss og balansegang for å fange opp ulike interesser som er i konflikt med hverandre:
«Et samfunn med en forlatt underklasse, der de svake og syke overlates til seg selv og mangler organisert hjelp, offentlig så vel som privat, er uverdig, uten kjærlighet og stygt, uavhengig om det oppfyller spesifike krav til rettferdighet. Et slikt samfunn er ikke verdt å leve i, uansett om det skulle oppfylle alle de krav til et rettferdig samfunn som liberalistisk filosofi setter.»
Gray argumenterer med at markeds-institusjonene er helt nødvendige for å oppnå autonomi, men at de ikke er tilstrekkelige. Der markedet ikke strekker til, ser han i likhet med de fleste libertarianere en betydelig rolle for det vi vanligsvis kaller den tredje sektor eller det sivile samfunn, altså familie, nabolag, organisasjoner, veldedighet osv. Imidlertid bryter han med libertarianismen ved å hevde at dette ikke er nok, og at staten må sikre et bredt spekter av positive velferdsrettigheter for å gi alle mulighet til autonomi.
«Begrunnelsen for denne pluralistiske blandingen av velferdstiltak og institusjoner er den samme som for markedsinstitusjonene – å fremme individuelt velvære, og mer spesifikt, autonomt valg mellom verdifulle alternativer frembrakt av et rikt og dypt organisert samfunn. Det er på denne basis, og ikke på basis av forestillinger om rettigheter eller rettferdighet, at en velferdsstat kan forsvares.»
Begrenset velferdsstat?
Gray mener altså at staten skal sørge for en viss materiell basis for alle innbyggere, slik at de kan oppnå autonomi. Samtidig advarer han mot den type meget omfattende velferdsstater som er vanlig i Vesten i dag, der store deler av overføringene går mellom medlemmer av middelklassen. I likhet med konservative overalt mangler Gray imidlertid den praktiske avgrensningen av velferds-staten. Gray skriver svært mye om hva staten skal finansiere på det sosiale området, lite om hva den skal la være å gjøre.
Et annet prinsipp hos Gray er at staten skal tre inn først når det sivile samfunns ressurser ikke er tilstrekkelig. En svakhet, som Kukathas påpeker, er at Gray ikke reflekterer over hvorvidt oppbyggingen av en omfattende velferdsstat undergraver den tredje sektor. Kravet om at staten bare skal suplere tredje sektor blir derfor lett illusorisk.
Gray opererer med tre typer offentlige velferdsordninger. Den første har som mål å få folk tilbake til den produktive økonomien. Slike tiltak omfatter arbeidsløshetstrygd, arbeidsmarkedstiltak og omskoleringstiltak. Alle slike tiltak skal kombineres med forpliktelser, f.eks. til å ta tilvist arbeid.
Den andre typen skal forberede alle til å bli autonome individer i et liberalt samfunn. Dette innebærer først og fremst omfattende rettigheter for barn og til undervisning. Den tredje typen er dekking av udefinerte grunnleggende behov, der Gray trekker frem helsestell som eksempel. Gray er uklar når det gjelder omfanget, men synes å mene at helsestell skal være gratis for alle og ikke medføre noen forpliktelser.
Grays bok bør leses av alle som er opptatt av velferdsstaten og libertariansk teori. Ikke fordi hans alternativer til dagens velferdsstat og libertarianernes minimale offentlige engasjement er spesielt overbevisende, men fordi Gray med innsikt stiller enkelte spørsmål som libertarianere ikke så lett kan gjøre seg ferdige med. Diskusjonen om positiv og negativ frihet er kanskje den viktigste. Er det mulig å holde seg snevert til en negativ frihetsdefinisjon uten å havne i det Gray oppfatter som «et samfunn det ikke er verdt å leve i,» eller blir det slik at libertarianere er fornøyde bare samfunnet oppfyller krav til rettferdighet, selv om det er åpenbart at mange mennesker har det ille, uten at de selv kan lastes for det? Er det på den annen side mulig å flørte med positiv frihet uten i praksis å havne i en omfavnelse av noe som ligner på dagens velferdsstat?
Hentet fra Ideer om frihet nr 1, 1994.
