På en bakgårdsrestaurant i Sofia traff jeg en bekjent og Norgesvenn, og samtalen kom inn på ulikheter i tillit til myndighetene og politikere. Særlig hvordan det gamle regimet fortsatt formet folks følelser til myndighetene, men også hvordan det gamle regimets menn fortsatt har innflytelse.
Som en illustrasjon ble jeg fortalt denne historien, som jeg forsøker å gjengi så nøyaktig som jeg er i stand til.
Historien begynner for mange år tilbake – før revolusjonene som fant sted i mange øst-europeiske land. Min venn arbeidet som journalist og hadde i egenskap av dette fått tillatelse til å bestille litteratur fra utlandet. Pakken ble riktignok ikke levert, snarere ble hun innkalt til et avhør. Avhørslederen ville gjerne ha en forklaring på hva hun skulle med utenlandsk litteratur, noe hun besvarte med at det hørte til jobben som journalist og at hun hadde en tillatelse. Nei, mente forhørslederen, det var ikke tillatt å importere fremmedspråklig litteratur, så de bøkene ville han ta.
Nåvel, mente vår kvinne, og sa at hun håpet at han ville ta bøkene med hjem og at hans barn ville komme til å lære fremmedspråk og at de ville lese dem. Det falt ikke i god jord, så forhørslederen truet med at han ville holde et særlig godt øye med henne. Ved den minste avstikker fra den smale sti så ville hun være ferdig.
Vel – da legger jeg min skjebne i Guds hender svarte hun. Hva, er du troende også, svarte han. Nå var gode råd dyre og det gjaldt å finne noen som kunne borge for henne – noen i en høy stilling. Etterhvert forsøkte hun å få tak i en bekjent som var en fjern slektning av en general. Dette var så imponerende at hun fikk gå uten at noen snakket med generalen.
Nå er det en epilog til denne historien. Den lokale skikken er å henge opp dødsannonser på dører og stolper. Mange år etter denne hendelsen så vår venninne at to eldre damer stirret på en slik annonse. Den ene spyttet på bildet, den andre sa: nå er han endelig død, den drittsekken. Det viste seg at bildet på dødsannonsen var av forhørslederen.
Moralen i denne historien er at fortidens skygger lener seg inn over dagens politiske situasjon. Ved å være klare over dem kan vi kaste lys over autoritære strømninger. Kildene for de autoritære tendensene er ikke langt borte hverken i tid eller sted. Selv uten den samme brutaliteten er liberale verdier utfordret også hos oss. Liberalistenes ansvar er å insistere på liberale verdier. Historien forteller oss at dette er et Sisyfosarbeid, men tiden er på vår side.
