Et vanlig sosialistisk slagord handler om at man må få «økonomien under demokratisk kontroll». Hva betyr dette?
Tanken er at man ønsker politisk styring istedenfor at markedsmekanismer skal styre hva som produseres eller forbrukes. På overflaten kan det synes som om det ikke er noen forskjell på om du er prisgitt politiske myndigheter eller private firmaer. Forskjellen som presenteres er at du gjennom demokratiet i det minste kan være med på å bestemme. La oss se litt på dette.
Det er korrekt at du som individ ikke kan bestemme hva bedriftene skal produsere. Du er faktisk prisgitt hva markedet tilbyr av produkter. Det er ikke sjelden at jeg opplever at det selges ting jeg synes er håpløst, samtidig som produktene jeg elsker går ut av produksjon.
Det er imidlertid like sant at du som individ ikke kan påvirke hva slags politikk som «blir produsert». Enhver stemme har like lite påvirkning på hva slags partier som vinner, som dine innkjøp i butikken har på hva som blir produsert.
Selvsagt kan man påvirke hvis man blir profesjonell politiker eller bedriftseier, men det er ikke det som er poenget her. Poenget er deg som kunde eller velger. Sorry. Du bestemmer ikke hva som blir produsert. Du bestemmer ikke hva slags politikk du får. Du er prisgitt markedet eller politikken.
Det er imidlertid noen viktige forskjeller.
En av dem er valgfriheten du har som kunde, men som du ikke har som velger. Denne har to sider. Du ene er at kan velge hva du får blant alternativene som finnes. Når jeg går i butikken, kan jeg velge hva jeg kjøper med pengene mine. Det jeg velger, er det jeg går ut av butikken med, og kun det. I stemmelokalet har du ingen påvirkning på om det du stemmer på er det du får i andre enden.
Den andre er at du kan velge vekk. Det du ikke ønsker å kjøpe, går du ikke ut av butikken med. I politisk stemmegivning, så kan du risikere at dine verste politiske fiender vinner valget. Og selv om ditt parti vinner, inneholder deres handlekurv garantert noen politiske varer som du ikke liker. Og hvis du liker alt, så blir nok de største godbitene forhandlet vekk med Senterpartiet uansett.
En annen forskjell er at det private er desentralisert. Selvsagt ikke på en perfekt måte, men på mange områder finnes det ulike produsenter som lager produktene. I Oslo kommune er det bare kommunen og i staten er det bare staten. Dette monopolet har minst to negative sider.
Den ene er at det man bestemmer gjelder for alle. Det gjør det svært risikabelt hvis man gjør noen tabber. Det gir også i stor grad fravær av nisjer som treffer kun noen få. Ungdomsskolene til Oslo kommune er svært like, det er større mangfold blant selv noen få private alternativ. Den andre er at du ikke får småeksperimenter som kan gi bedre løsninger. I det private tester man stadig ut nye produkter som kommer og forsvinner, mens det som er bra nokfortsetter. Med bra så tenker jeg ikke bra nødvendigvis ut fra en eller annen objektiv standard, men ut fra at nok mennesker faktisk velger det i stedet for konkurrerende produkter.
«Demokratisk kontroll» er populært blant dem som driver med politikk, fordi det er politikerne som har den kontrollen hvis deres parti gjør det godt nok. Det betyr imidlertid ikke at du har noen «demokratisk kontroll». Din «demokratiske kontroll» er fraværende. På butikken kan du i det minste droppe det du ikke liker.
