Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1990.
– om debatten mellom Burke og Paine
Franskmennene har feiret sitt 200-årsjubileum for stormingen av Bastillen 14. juli 1789. Det var en storstilet jubileumsfeiring. Men oppfatningen av selve revolusjonen har aldri vært mer forvirrende. Franskmennene kan ikke bli enige om revolusjonen varte tre år (frem til blodbadet i 1792/93), ti år (frem til Napoleons maktovertakelse), eller kanskje enda lengre.
Selve årsaksforløpet er også satt i nytt lys. Etter et par generasjoner med marxistisk revolusjonstolkning, der hungersnød, opprør mot undertrykkelse og skjeve eiendomsforhold har stått i fokus, er et nytt og mer nyansert bilde kommet frem.
Hva man skal feire er heller ikke uproblematisk. Hvis det var folkets opprør man var vitne til i 1789, var [ifølge Rudolf Augstein i Der Spiegel] resultatet at fransk politikk de neste 200 år skulle dreie seg om å forhindre at folket fikk politisk innflytelse. Franskmennene smykker seg med å være inspirator til en rekke andre revolusjoner. Heller ikke dette kan være det helt store poenget i 1989, det året Folkets Frigjøringshær skyter ned sitt eget folk på Den Himmelske Freds Plass og de soyjetrussiske arbeidere reiser seg i kamp mot 70 års undertrykkelse.
Om ikke dette skulle være nok til å bekymre de ærekjære franskmenn, så får de attpåtil høre fra sine naboer over kanalen at den oppdagelsen av frihet og demokrati franskmennene gjorde for 200 år siden, hadde engelskmennene gjort mange hundre år før. Så hva var det egentlig å feire?
Mer konkret forsøkte den engelske regjering med Thatcher i spissen å motarbeide Mitterand’s plan om å vedta en utvidet «declaration on human rights» under det økonomiske toppmøtet som ble holdt samtidig med feiringen. Engelskmennenes begrunnelse for å gå imot en slik deklarasjon (som var ment som en videreføring av revolusjonens «Declaration of the Rights of Man and of Citizens» med en utvidelse av rettigheter til å omfatte kultur, økonomisk utvikling, miljøvern, etc) var at engelskmennene så liten hensikt i idealistiske deklarasjoner som har liten praktisk hensikt og som er urealistiske. [The Sunday Telegraph 9/7/1988]
Dette siste stridstemaet inngår i en større konfrontasjon mellom «det franske» og «det britiske» bl.a. i spørsmålet om hvordan EF skal videreutvikle seg. Dessuten griper det inn i britenes egen konstitusjonelle debatt. Britene, uten en skrevet konstitusjon, har gjennom de senere år kommet i konflikt med den franske konstitusjonalismen på kontinentet bl.a. via den europeiske menneskeretts-konvensjonen. Britene har ingen menneskerettigheter nedfelt i lov, fordi (hevder de) utgangspunktet i deres rettssystem er at alt er tillatt med mindre det er forbudt ved lov. Positive rettigheter krever med andre ord ingen lov, de er en logisk konsekvens av rettssystemet.
Det interessante med konflikten mellom «det franske» og «det britiske» i holdningen til konstitusjonalisme og politisk system, er at det også angår dagens politiske debatt om Europas fremtid. Det som i media har virket som et utidig mas fra Storbritannias statsminister Margaret Thatcher [jfr. Hennes tale i Brugge sist høst) og som har virket som en bremsekloss på utviklingen av EF, er i virkeligheten en strid mellom to diametralt forskjellige grunnsyn eller paradigmer (for å bruke et uttrykk fra vitenskapsteorien). Disse to grunnsyn er merkelig nok også representert i debatten mellom Edmund Burke (1729-1797) og Thomas Paine (1737-1809) om den franske revolusjonen. Debatten dreide seg om tolkningen av revolusjonen og dens forhold til britenes egen revolusjon i 1688 og de videre konsekvenser av revolusjonen. Men bakenfor disse argumentene kommer to ulike politiske ideologier klart frem.
Mens Burke satt tilbaketrukket i England og skrev sine refleksjoner, var Paine midt oppe i begivenhetene i Frankrike. Dette gir deres respektive innlegg noe forskjellig form. Mens Burke skriver elegant og reflekterende, skriver Paine intenst, og behersker mesterlig pamflettens stil. Bakgrunnen var som følger: 4. november 1789 mottok Burke et brev fra Chames-Jean-Francois du Ponte med en beskrivelse av utviklingen i Frankrike. Burke forberedte et svar samtidig som han ble kjent med at Dr. Price hadde holdt en tale i Revolution Society (en klubb for tilhengere av den engelske revolusjon fra 1688). I svaret priste han den franske revolusjonen og det faktum at Revolution Society hadde etablert kontakt med National Assembly. Like etter holdt Charles James Fox en prisningstale i Underhuset. Stemningen blant de britiske whigs var generelt positiv til den franske revolusjonen på dette tidspunktet. Burke, Fox og Paine var alle whigs og stod sammen bl.a. i synet på Amerikas uavhengighet. 9. februar 1790 holdt Edmund Burke sin første tale i Underhuset over temaet, hvor han tok avstand fra revolusjonen. Samtidig skrev han på svaret til du Font. Det ble en bok på 360 sider med tittelen Reflections on the Revolution in France. Boken utkom i november 1790. Thomas Paine, selv en aktiv whig før han drog til Amerika i 1774 og en god venn av Burke, hadde vært svært aktiv under den amerikanske revolusjonen. 11787 kom han til Frankrike og var der frem til revolusjonen. Han hadde hyppige turer til England for å drive agitasjon for revolusjonens ideer. Han hadde selv informert Burke om opptakten til revolusjonen. Men på samme tid var han en brobygger mellom amerikanerne og franskmennene. Det skyldtes bl.a. kontakt med folk som George Washington, Jefferson, M. de Lafayette etc. Det var Thomas Paine som mottok nøkkelen til den stormede Bastillen og sendte den som gave til George Washington. Det var for øvrig den samme nøkkelen som president George Bush hadde med som gave til sin franske kollega Mitterrand ved feiringen av revolusjonen 14. juli. (Som lån -, ikke som gave, ble det understreket.)
Paine skrev i sitt svar til Burke: Rights of Man: Being an answer to Mr. Burke’s attack on the French Revolution – umiddelbart etter at Burkes bok kom ut. Den ble publisert i februar 1791. Del to av Rights of Man kom ut i februar 1792.
Burkes bok favner over et stort antall temaer og aspekter ved den franske revolusjonen. Bare noen av disse er kommentert av Paine. Begge bøkene er sammenhengende monologer, uten avsnitt eller kapitler. Jeg har derfor selv valgt en viss inndeling:
1. Forholdet mellom den franske og den engelske revolusjonen.
2. Årsakene til den franske revolusjonen.
3. Revolusjonens innhold og budskap.
4. Konsekvensene av den franske revolusjonen.
5. Generell politisk teori hos Burke og Paine
Forholdet mellom den engelske revolusjonen i 1688 og den franske i 1789.
Burke begynner sine refleksjoner med å ta opp det han mener er en uriktig sammenlikning mellom den engelske revolusjonen og opprøret i Frankrike. I følge Burke hevder representanter for «The Revolution Society» at England ved sin revolusjon gjennom «The Bill of Rights» etablerte tre prinsipper (fundamentale rettigheter) som tilsvarer de som ble båret frem i den franske revolusjonen. Disse tre rettighetene skulle være:
1. Retten til å velge statsledelsen.
2. Retten til å kaste statsledelsen hvis den ikke opptrådte ønskelig.
3. Retten til å utforme sin egen politikk og statsstyre [s. 99]
Burke avviste at dette var intensjonen i The Bill of Rights. Han argumenterte for at opprøret mot James I ikke var et uttrykk for en generell rett til å avsette kongen, men en nødvendig handling for å korrigere en utvikling som ledet bort fra «the original contract between king and people», [s. 113] Den påfølgende ordningen, etablert under kong William, med regelmessige parlamentsmøter og «constant inspection of parliament», hadde som hensikt «not only for their constitutional liberty, but against the vices of administration». [s. 113] Dette er ifølge Burke noe helt annet enn en generell rett til å avsette konge og administrasjon. Som Burke senere oppsummerer:
«The ceremony of cashiering kings, of which these gentlemen talk so much at their ease, can rarely if ever, be performed without force. It then becomes a case of war, and not of constitution.» [s. 116]
Og videre sier han: «The Revolution (1688) was made to preserve our ancient indisputable laws and liberties, and that ancient constitution of government which is our only security for law and liberty.» [s. 117]
Den engelske revolusjon var m.a.o. ifølge Burke ikke noe oppgjør med fortiden, snarere et nødvendig tiltak for å bevare den engelske tradisjon og konstitusjon.
Frihet er, ifølge Burke, et resultat av «nedarvede rettigheter, kutymer og normer», og ikke et sett av oppramsede rettigheter:
«It has been the uniform policy of our constitution to claim and assert our liberties, as an entailed inheritance, derived to us from our forefathers, and to be transmitted to our posterity; as an estate specially belonging to the people of this kingdom without any reference whatever to any other more general or prior right», [s. 119]
Vi aner av disse sitatene konturene av Burkes politiske teori. Del er en teori bygget på ideen om den bundne statsmakt, bundet av nedfelte kutymer og normer. [s. 134/s. 128]
Paine harselerer over Burkes standpunkt:
»Mr. Burke on the contrary, denies that such a right exists in the nation (the three fundamental rights) either in whole or in part, or that it exists anywhere; and, what is still more strange and marvelous, he says «that the people of England utterly disclaim such a right, and that they will resist the practical assertion of it with their lives and fortunes». That man should take up arms, and spend their lives and fortunes, not to maintain their rights, but to maintain they have not rights, is an entirely new species of discovery, and suited to the paradoxical genius of Mr. Burke.» [s. 62]
Sitatet er gjengitt både for å vise Paines resonnement og for å vise tonen i debatten. Paine, som den glimrende pamflettisten han er, underslår realiteter i debatten og leker med ord. Likevel ser man konturene av to ulike politiske grunnsyn. Burke snakker om frihet (liberties) som noe som følger av naturlige normer som har utviklet seg i samfunnet, mens Paine snakker om rettigheter (rights) som et sett av postulater som har universell gyldighet.
Paine fremholder at England ikke har noen konstitusjon [s. 94] (åpenbart fordi den ikke er nedskrevet), mens Burke sier at en skreven konstitusjon som ikke er forankret i faktiske normer og regler i samfunnet, er en absurditet.
Paine avviser «The vanity and presumption of governing beyond the grave.» [s. 64] Det betyr at han avviser Burkes nedfelte rettigheter eller bundet statsmakt. Dermed avviser han også den konstitusjonelle betydning av 1688, og at det var et momentum i nasjonens evolusjon. Ifølge Paine må: «Every age and generation must be as free to act for itself, – in all cases.» [s. 63]
Årsakene til Den Franske Revolusjonen
Etter innledningsvis å ha fått et lite inntrykk av forskjellene i Paine og Burkes tenkemåte, går vi nå over på deres analyse av den franske revolusjonen. Burke gir ganske tidlig i sin «Reflections…….» følgende beskrivelse av revolusjonen:
«Everything seems out of nature in this strange chaos of levity and ferocity, and of all sorts of crimes jumbled together with all sorts of follies. In viewing this monstrous tragic-comic scene, the most opposite passions necessarily succeed, and sometimes mix with each other in the mind: alternate contempt and indignation: alternate laughter and tears, alternate scorn and horror.» [s. 93]
Det er vel verdt å huske på at dette er skrevet våren 1790, på et tidspunkt da stemningen i England var relativt positiv vis a vis revolusjonen og før man kunne ane konturene av redselsscenene fra 1792/93.
Mot Burkes skrekkvisjon blir kontrasten til Paine nesten overveldende:
«The mind can hardly picture to itself a more tremendous scene than what the city of Paris exhibited at the time of taking the Bastille, and the two days before and after, nor conceive the possibility of its quieting so soon. At distance, this transaction has appeared only as an act of heroism, standing on itself: and the close political connection it had with the revolution is lost in the brilliancy of the achievement. But we are to consider it as the strength of the parties, brought man to man, and contending for the issue. The Bastille was to be either the price or the prison of the assailants. The downfall of it included the idea of the downfall of Despotism; and this compounded image was become as figuratively united as Banyans Doubting Castle and Giant Despair.» (s. 741)
Burke ser på revolusjonen som et meningsløst opprør, et resultat av at franskmennene er forført av falske ideer:
«By following those false lights, France has bought undignified calamities at a higher price than any nation has purchased the most unequivocal blessings! France has bought poverty by crime!» [s. 124]
Burke ser altså revolusjonen som en idekamp, vunnet av gale ideer. Men han ser også at ideene inneholder et bedrag. Løftene om velstand og fremgang for alle er bedraget, resultatet vil bli det motsatte, hevder Burke.
Burke drøfter inngående de økonomiske argumentene for revolusjonen. I sin økonomiske gjennomgang forsøker han å vise at Frankrike med sine 25 mill mennesker var et langt rikere land enn England (selv om rikdommen var mer ulikt fordelt), at befolkningsveksten den seneste generasjonen hadde vært enorm (noe som tyder på økt velstand) [s. 232-236], at hungersnøden 1787/88 hadde naturlige årsaker og ville ha inntruffet uansett regime og at kirkegodsene var veldrevne og ikke ville få økt totalproduksjon av matvarer selv om de ble konfiskert [;
Alt dette oppsummerer Bruke med å avvise en legitimering av opprøret på økonomisk grunnlag (selv om han mente det var behov for reformer i økonomien). Heller ikke statsstyrets mangler hadde han problemer med å se. Også her støttet han reformer, men selv ikke på dette omradet så han noe legitimt grunnlag for revolusjon [s 230]. Snarere var det Burkes inntrykk at de revolusjonære kreftene ikke ønsket reformer eller gradvise endringer. [s. 223]
Paine har en sterkt personlig beskrivelse av opptakten til revolusjonen, preget av hans egen deltakelse. Han mente at Ludvig XVIs styre var illegitimt, at det var så gjennom råttent at det ikke lot seg reformere:
«It was not against Louis the XVIth, but against the despotic principles of government, that the nation revolved. These principles had not their origin in him, but in the original establishment, many centuries back; and they were become too deeply rooted to be removed, and the augean stable of parasites and plunderers too abominably filthy to be cleaned, by anything short of a complete and universal revolution.»
Mot dette sitatet vil følgende sitat fra Burke gi en tydelig kontrast:
«…..by inspiring false ideas and vain expectations into men destined to travel in the obscure walk of laborious life, serves only to aggravate and embitter that real inequality, which it never can remove; and which the order of civil life establishes as much for the benefit of those whom it must leave in humble state, as those whom is able to exalt to a condition more splendid, but not more happy.»
Burkes referanse til det naturlige og den naturlige orden skal vi komme tilbake til. Det sentrale her er at Burke ser en nytte i den faktiske orden i samfunnet, som revolusjonen vil ødelegge, samtidig som den faktiske orden er et uttrykk for mer grunnleggende forhold som revolusjonen ikke vil klare endre på.
Det er denne dobbelte innsikt Paine ikke på noen måte deler. Paine tror på at alt kan forandres, på en ny begynnelse, og han tror på sin logiske konstruktivisme som rettleder for det gode samfunn.
Et par av Paines iakttakelser om årsaken til revolusjonen er spesielt interessante. Paine legger, som Burke, liten vekt på de økonomiske årsakene til revolusjonen. For Paine er det urettferdigheten som er det sentrale. Men den direkte forløper for den franske revolusjonen var ifølge Paine, den amerikanske revolusjonen.
Paine hevder at hverken Voltaire eller Rousseau kom med noen oppfordring til revolusjon [s. 116]. Det var de franske offiserene og soldatene som vendte hjem fra krigen i Amerika, som brakte med seg disse ideene [s. 116]. Både Paine og Burke er åpenbart forundret over med hvilken styrke revolusjonsprosessen, når den først var kommet i gang, veltet frem med stadig økene kraft. Som Bruke skriver; sa sent som varen 1789 var det ingen som snakket om revolusjon i Frankrike [s. 230].
Revolusjonens innhold og budskap.
I Burkes analyse innebærer revolusjonen en svekkelse av rettigheter. Nasjonalforsamlingens økte makt innebærer slutten på den begrensede statsmakt [s. 134]. Samtidig åpner denne økte makt en større fare for flertallstyranni [s. 229]. Burkes behandling av flertallstyranniets fare er et gjennomgående tema i hans analyse. Han referere bl.a. fra Aristoteles «Politic» kap 4, hvor Aristoteles gjør den iaktakelse at flertallstyranniet er en fare som i et demokrati øker med graden av splittelse i befolkningen. Burke lar seg ikke imponere av at den nye nasjonalforsamlingen bygger på en konstitusjon som etablerer nye rettigheter, så lenge man har makt til a bryte de etablerte rettigheter i samfunnet. Rettigheter etablert på et slikt grunnlag vil til enhver tid være prisgitt det sittende flertall. Vi kan kalle dette et av revolusjonens paradokser, at man prøver å etablere rettigheter gjennom å rive ned rettigheter [s. 90 og s. 289].
Særlig en rettighet illustrerer dette dilemmaet ifølge Burke: eiendomsretten. «Few barbarous conquerors have made so terrible a revolution in property.» [s. 216] Burke er ikke beroliget av påstanden om at det bare er den urettferdige eiendom som konfiskeres. «If prescription be once shaken, no species of property is secure,…» [s. 260]. Fra retten til å konfiskere eiendom er veien kort til retten til annen form for frarøvelse av rettigheter.
For Burke er revolusjonens innhold kort og godt å bryte ned den etablerte orden i samfunnet og erstatte den med uorden og tilfeldighet symbolisert ved flertallstyranniet og den ubundne statsmakt.
Paines hovedinnvending mot Burke er at han overhodet ikke forstår konstitusjonalismen som politisk system: «As Mr Burke has not written on constitutions, so neither has he written on the French revolution.» [s. 115].
Paine imøtegår Burkes bekymringer for flertallstyranniet med å vise til de institusjonene som er nedfelt i konstitusjonen slik som maktfordelingen. Konstitusjonen gir grenser for maktutøvelsen. Burke sammenblander ifølge Paine, forholdet mellom konstitusjon og politisk makt: «A constitution is a thing antecedent to a government, and a government is only the creature of a constitution. The constitution of a country is not the act of its government, but of the people constituting a government.» [s.93]
Paine mener altså at konstitusjonen går forut for statsstyret og at universelle rettigheter er overordnet den politiske prosess. Men heller ikke Paine holder seg til et rent rettighetsresonnement. I diskusjonen om konfiskering av kirkegods er det rettferdighetsbetraktninger han legger til grunn og ikke rettighetsbetraktninger. [s, 106] Likevel er det Paines oppfatning at revolusjonens budskap er å etablere universelle rettigheter i samfunnet.
Revolusjonens konsekvenser
Burke har et pessimistisk og visjonært syn på revolusjonens konsekvenser. Han ser oppløsning av samfunnet og redsel i revolusjonens kjølvann [s. 93]. Sentralt i Burkes analyse star teorien om tradisjonene som bærere av samfunnets innsikt. Normer, moral og institusjoner opprettholder orden i samfunnet gjennom å være bærere av nedarvet innsikt og kunnskap (taus viten).
Ut fra dette generelle synspunkt forutser Burke allerede i 1790 sammenbruddet i det franske samfunnets orden [s. 310], rettsløse tilstander [s. 320], militærkupp [s. 344], og økonomisk sammenbrudd [s. 370].
Hans analyse underslår ikke behovet for reformer i et samfunn. Men han advarer mot en for enkel vurdering av samfunnets forskjellige sider: «We tolerate even these: not from love of them, but for the fear of worse. We tolerate them, because property and liberty, requires that toleration.» [s.273]
Den toleranse som kreves er en nødvendig respekt for spilleregler i kutymer, normer og regler. Denne respekten og toleransen innebærer at vi ikke endrer reglene bare fordi vi i enkelte tilfeller ikke liker utfallet av deres anvendelse. I den franske revolusjonen ligger det en sammenblanding av rettighetsbetraktninger og rettferdighets-betraktninger; av regler og resultat.
Den ubundne stat, drevet frem av flertallets luner og lyster vil aldri kunne opprettholde en rettferdig struktur. «But to form a free government, that is, to temper together these opposite elements of liberty and restraint in one consistent work, requires much thought, deep reflection, a sagacious, powerful and combining mind.» [s. 374]
Til slutt sender Burke en lakonisk replikk til de som vil spørre om ikke noe godt følger av revolusjonen: «They who destroy every thing certainly will remove some grievance. They who make every thing new, have a chance that they may establish something beneficial.» [s.374]
Paine på sin side ser den franske revolusjonen først og fremst som et ledd i en verdensrevolusjon startet i Amerika. «I see in America, the generality of people living in a style of plenty unknown in monarchial countries, and I see that the principles of its government, which is that of the equal Rights of Man, is making a rapid progress in the world.» [s. 147]
Paine forutser at Europas gamle regimer står for fall. Han ser at demokratiet er på fremmarsj: «…government by representation are making their way in Europe, it would be an act of wisdom to anticipate their approach,…», [s. 168]
Paine har ingen forståelse for Burkes referanser til tradisjoner, normer og kutymer. Han ser de «gamle» regimer som en avsporing av en naturlig utvikling. Det er denne avsporingen revolusjonen retter opp: «But what we now see in the world from the revolutions in America and France, are renovation of the natural order of things, a system of principles as universal as truth and the existence of man, and combining moral with political happiness and national prosperity» [s. 166]
Det er ingen begrensninger i Paines optimisme. Hans tro på at revolusjonens ide om universelle rettigheter vil vinne frem i verden, overskygger all tvil. Han avslutter til og med å forespeile et europeisk fellesskap der suverene nasjoner bygget på universelle menneskerettigheter, finner frem til sameksistens for å unngå krig: «An European Congress, to patronize the progress of free government, and promote the civilization of nations with each other, is an event nearer improbability, than once were the Revolutions and Alliance of France and America.» [s. 169].
Det skulle gå noe lengre tid enn som så, før Paines visjon så dagens lys. I mellomtiden fikk Burke bekreftet sin skrekkvisjon.
Generell politisk teori hos Burke og Paine.
Behandlingen til nå har gitt et klart bilde av ulikheten i Paines og Burkes politiske syn. Et par supplerende momenter vil fylIe ut bildet. Burkes politiske teori trer frem i følgende sitater: «You will see that their whole care was to secure the religion, laws and liberties, that had been long possessed.» [s. 119] Religion, lover og frihet danner en treenighet som basis for samfunnets orden.
Videre: «This policy appears to me to be the result of profound reflection; or rather the happy effect of following nature, which is wisdom without reflection, and above it.»Denne referansen til «nature» og evolusjon (wisdom without reflection), er helt sentralt i Burkes tenkning. Uten å holde dette klart blir det vanskelig å forstå hans diskusjon om menneskerettigheter. Burke kaller revolusjonens «Rights of Men» for «political metaphysics» [s. 119]. Mot dette stiller han «The real Rights of Men”[s. 149].
Mens de metafysiske rettigheter er forut for samfunnet, og derfor er overordnet samfunnet slik at de kan brukes til å legitimere et opprør mot samfunnet (revolu’sjon), er Burkes «Rights of Men» et resultat av samfunnet: «it is a thing to be settled by convention.» [s 150] Rettigheter springer ut av den konvensjonen som danner basis for samfunnet. Disse rettighetene kan derfor ikke brukes som basis for å omstyrte samfunnet. Samfunnet er en prosess, og rettighetene er et av resultatene av denne prosessen. Kontrakten (samfunnskontrakten) er en struktur som legger bindinger på alle deltakere, uansett hvilken posisjon de har. Det er ut fra dette synspunktet Burke hevder at man må skille mellom samfunnets regler og den til enhver tid herskende orden.
Samfunnet som en konvensjon og rettigheter som et resultat av denne konvensjonen, er den ene delen av Burkes politiske teori. Den andre delen har med hans referanse til «nature» og «wisdom without reflection» å gjøre. Del to av Burkes politiske teori er et synspunkt om at samfunnets kompleksitet overgår hva det enkelte individ kan forstå og designe. Samfunnets orden skjuler en «wisdom without reflection» som ingen apriorisk resonnering kan utvikle. [s. 152]
Vi kan ut fra dette plassere Burke innenfor det F A Hayek kaller «the empirist evolutionary tradition» [F A Hayek: The Constitution of Liberty, s.61] Om denne tradisjonen sier Hayek: «To the empirist evolutionary tradition […] the value of freedom consists mainly in the opportunity it provides for the growth of the undesigned, and the beneficial functioning of a free society rests largely on the existence of such freely grown institution.» [s.61]
Mot denne «britiske» tradisjonen, stiller Hayek opp den «franske» tradisjonen. Den franske tradisjonen er ifølge Hayek «speculative and rationalistic» [s. 54]. Om den spekulative rasjonalismen sier Hayek, at den: «assumes that man was originally endowed with both the intellectual and moral attributes that enabled him to fashion civilization deliberately….» [s. 59] Vi skal se om denne beskrivelsen passer for Paine.
Paine markerer sin uenighet med Burke som «…tells them, […] that a certain body of men, who existed a hundred years ago, made a law, and that there does not now exist […] a power to alter it.» [s. 65]
Paine mener det må skilles mellom rettigheter individet har forut for og uavhengig av at det trer inn i samfunnet, og de rettigheter de får i kraft av å være medlem av samfunnet. [s. 90] Den første typen rettigheter, de man har uavhengig av samfunnet, beholder man suverent individuelt herredømme over selv i samfunnet. De rettigheter man får i samfunnet, har hvert individ lik adgang til, og enhver kan ta ut sin rett [s. 91]. Ut fra dette konkluderer Paine: «Society grants him nothing». Vi står ikke i noen gjeld til samfunnet.
Det vi gjør når vi trer inn i samfunnet, er at vi bytter noen av våre naturlige rettigheter mot noen sosiale rettigheter. Vi gir, og vi får igjen, vi er skuls med samfunnet. Dette trekker Paine videre følgende konsekvenser av: Han deler politiske regimer inn i tre kategorier: 1) de basert på overtro (religiøse samfunn), 2) de basert på makt (erobrersamfunn), og 3) de basert på individets fellesinterresser (de fornuftsbaserte regimer).
Ut fra disse kategoriene prøver Paine å vise at England egentlig er et erobringsregime, og at Amerika og Frankrike er de første fornuftsbaserte regimer.
Det fornuftsbaserte samfunn er ingen kontrakt, individet underlegger seg ikke samfunnet slik som i Burkes system. Alle de hentydninger Paine har til bruk av sentralmakt, har det tilfelles at de dreier seg om å bryte ned og avvikle «det gamle regimet». I det helt liberale samfunn vil, som en logisk konsekvens av Paines teori, all politikk oppheves. Makten vil i dette samfunnet være utporsjonert på individene. Dette er en konklusjon Paine ikke selv trekker, men som ligger logisk i forlengelsen av hans resonnement.
Men Burkes grunnleggende syn er at samfunnet er en dynamisk prosess som tenderer mot likevekt, er Paines grunnleggende visjon det harmoniske samfunn, politikkens opphevelse.
Dette kvalifiserer i og for seg Paine til å bli karakterisert som spekulativ rasjonalist; spekulativ på grunn av sin statiske/idealistiske visjon, rasjonalist på grunn av sin avvisning av samfunnet som en kompleks orden.
På denne bakgrunn, basert på Burkes og Paines ulike grunnsyn, kan det være interessant å reflektere litt over hvorfor de to hadde sammenfallende syn på Amerikas uavhengighet.
Paines begeistring for den amerikanske revolusjon går tydelig frem av det som er referert tidligere. Burkes svnspunkt skulle derfor være vanskelig å forklare ut fra deres grunnleggende uenighet. Hayek gir en mulig oppklaring av dette problemet. Han sier at Burke på linje men andre «Wigs» sympatiserte med koloniene som trodde på «liberty according to English ideas, and on English principles.» [s.177]
For Burke var altså den amerikanske frig)øring en virkeliggjøring av de idealene som lå i den engelsk revolusjonen av 1688. Paine ville åpenbart ha protestert mot en slik fortolkning.
Denne striden gjelder ikke bare den utenforstående fortolkning av den amerikanske revolusjon. Striden kom, ifølge Hayek, også til å prege den indre debatt i Amerika blant de ledende politikerne. I denne striden var Jefferson den radikale, Adams og Hamilton de konservative mens James Madison var den som representerte de holdninger som Bruke forfektet.
Med dette er vi forsåvidt ferdig med debatten mellom Burke og Paine. Min påstand i begynnelsen av denne artikkelen var at dagens europeiske debatt fremdeles er preget av spenningen mellom de to politiske grunnsyn: Den britiske tradisjon og den franske tradisjon. Mens franskmennene vil designe et nytt Europa, vil britene ha en åpen prosess uten for store brudd med fortiden. Norge, som en av Europas randstater, har i sin politiske kultur elementer av begge tradisjonene. Ser vi imidlertid på det som skjedde i Norge i 1814 og senere, er det et tydelig trekk at selv om vi var påvirket av den franske revolusjonen, fikk aldri den franske tradisjon noe sterkt fotfeste hos oss. Av lynne ligger vi nok nærmere den britiske tradisjon.
Den franske revolusjon forandret mye i Europa, selv om det kom til å skje på. en måte som de færreste hadde forutsatt. Etter hvert har vi fått den demokratisering som Paine forutsa. Likevel er det vel riktig å si at Burkes analyse av den politiske kultur, samfunnets komplekse orden og muligheten for fremgang gjennom reformer, alt i alt har vist seg å være den utviklingsmodell som har gitt størst velstand og de mest stabile politiske regimer.
Frankrike var i 1770 en relativt rik nasjon, 100 år senere var det en relativt fattig nasjon. Det er det historiske faktum. Striden om revolusjonen ser det forøvrig ikke ut til at man noen gang vil bli ferdig med.
Det ble forsåvidt heller ikke Burke og Paine. Burke endte sine dager som en bitter mann. At kongehuset hadde gitt ham en pensjon, ble av mange tolket som at han hadde opptrådt som lakei for overklassen og deres agitasjon mot revolusjonen. Den senere debatt kom derfor til å spore av og få et sterkt usaklig preg. Bitterheten til Burke ble ytterligere forsterket ved det forhold at revolusjonens ideer så ut til å finne et vist fotfeste i hans fødeland, Irland. Der brøt opprøret ut i 1798, året etter at Burke var død, i en konflikt som fremdeles preger situasjonen på de britiske øyer.
Paines videre skjebne var også broget og i sterk kontrast til den optimismen som preger «Rights of Man». I 1792 ble han valgt inn i det franske parlament. Han sluttet seg til den moderate fløy, georginerne. Da han et år senere protesterte mot alle henrettelsene, ble han anklaget for a være rojalist. Han unnslapp såvidt dødsstraff selv, men tilbrakte flere år i husarrest. Han døde i Amerika i 1809.
Paine fikk aldri oppleve revolusjonens løfter om frihet og likhet – hverken han eller noen andre.
Fotnoter
Henvisningene refererer seg til følgende utgaver:
Edmund Burke: Reflections on the Revolution in France. London: Penguin Classics, 1988.
Thomas Paine.:Rights of Man. London Penguin Classics, 1977.
Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1990.
