Et svært hyppig brukt fyndord blant politikere og andre samfunnsdebattanter for tiden er «fornybar energi». Politikerne tilføyer ordet fornybar hver gang de skal promotere økt energiproduksjon. SNL definerer fornybar energi slik: «energikilder som har sin opprinnelse i naturens eget kretsløp og som, innenfor et menneskelig tidsperspektiv, kontinuerlig fornyes og dermed kan anses som uutømmelige». De vanligste eksemplene på fornybar energi er vannkraft, vindkraft, solkraft og bioenergi.
De vanligste eksemplene på energiformer som betegnes «ikke-fornybare» er olje, kull, naturgass samt uran som brensel i kjernekraft.
Med unntak for kjernekraft sammenfaller de «fornybare» energiformene med det politiske ønsket om reduserte klimagassutslipp. Man kan si at en grunn til at politikerne har lagt sin elsk på begrepet «fornybar energi» er at det de siste 20-30 årene har fått positiv konnotasjon med kutt i klimagasser og idag har begrepet blitt nærmest synonymt med klimavennlig energi, selv om dette altså ikke stemmer når det gjelder kjernekraft. Men la klimaproblematikken ligge for nå. Jeg ønsker heller å problematisere den opprinnelige betydningen av begrepet.
Det er grunn til å tro at skillet mellom fornybare og ikke-fornybare ressurser oppstod en gang på 60-
eller 70-tallet med bakgrunn i et malthusisk verdensbilde der oppfatningen er at menneskene driver
overforbruk på naturressursene. Sentralt var boken fra 1972 utgitt av Romaklubben «Limits to
Growth». Denne boken ble solgt i 30 millioner eksemplarer og oversatt til 30 språk. Boken omhandlet
i hovedsak en kommende ressurskrise. Svært ressurskrevende beregninger ved MIT ble utført for å
beregne hvor fort en rekke naturressurser ville gå tomme. Forfatterne så også for seg en kommende
sultkatastrofe rundt år 2000 ved å vise til grundige beregninger rundt befolkningsvekst og
begrensninger i tilgjengelig jordbruksareal og ferskvann.
Mer enn 50 år etterpå kan vi konkludere at boken tok feil i nær sagt alle spådommer. Morsomt å nevne er at blant bokens mest optimistisk prognoser at at olje og gass skulle vare i 50 år til – altså at det skulle være tomt i 2022!
Myten om overforbruk av naturressurser er altså avslørt som nettopp det – en myte. Den amerikanske økonomien Julian Simon dokumenterte grundig i boken «The Ultimate Resource 2» at naturressurser ikke går tomme. Uansett vil entreprenører i et fritt eller relativt fritt samfunn i et scenario en naturressurs blir svært knapp (og dermed dyr) søke å finne erstatninger for å tilfredsstille kundenes ønsker – altså sluttproduktet eller den faktiske verdsatte ressursen. Jeg pleier ofte å stille følgende spørsmål til malthuske innstilte personer: nevn én forbruksvare du ikke lengre kan få tak i fordi en naturressurs gikk tom. Jeg savner fortsatt svar…
Julian Simon er også kjent for sitt veddemål med ressurspessimisten Paul Ehrlich om prisutviklingen på et knippe naturressurser, valgt av Ehrlich, i perioden 1980-1990. Erhlich tapte så det sang da alle fem ressurser viste seg å ha falt i pris i perioden.
Idag er naturlig nok ikke problemstillingen om en kommende ressurskrise på agendaen i samfunnsdebatten. Likevel opprettholder samfunnsdebattantene dette skillet mellom fornybart og ikke-fornybart helt uten motforestillinger, ihvertfall som jeg har fått med meg.
Det er her verdt å ta med et poeng fra filosof og fremsnakker av fossil energi, Alex Epstein. Det er åpenbart at det for samfunnseliten er en tiltalende tanke at vi skal tilstrebe å skape prosesser som kan fortsette i det uendelige. Men dette er jo i strid med menneskeheten og mer i pakt med hvordan dyrene lever. Vi mennesker har jo nettopp den egenskapen av vi stadig utvikler oss og er derfor ikke avhengig av at den måten vi lever på idag må kunne fortsette de neste 3000 årene.
Vi vil aldri gå tom for olje, kull og naturgass. Den dagen vi har utviklet oss til å skape energi uavhengig av fossile kilder, selv uten politisk begrensning på bruken, vil det være store mengder olje, kull og gass igjen vi aldri rakk å bruke.
Bruken av begrepene fornybar og ikke-fornybar energi burde opphøre. I stedet bør kun energi brukes fordi menneskehetens innovasjon er fornybar.
