En stadig mer global verden bringer oss mer og mer kunnskap om verden. På godt og vondt. Vi kan lese om hver eneste flom, skogbrann og orkan som skjer. Vi får høre om tørke fra alle verdens kroker når de skjer. I takt med dette får vi også stadig flere nyheter om rekorder som slås. Milliarder betales ut i forsikringsutbetalinger. Rekorder i temperatur blir slått. Høyere og høyere vannstand måles. Og så videre.
Alt dette er bekymringsfullt, men ikke så bekymringsfullt som de fleste kanskje tror det er. Mye skyldes bare at nyheter sprer seg mer. Det er ikke flere skogbranner nå. Vi får bare høre om flere av dem. Det er ikke flere som dør av klima nå enn før. Vi får bare høre om flere av ofrene. Riktignok er det flere som rammes av flom nå enn før, men det er, i hvert fall delvis, fordi det bor så mange flere langs elver.
I året 1923 bodde det cirka 1,8 milliarder mennesker på jorda. Omtrent 470 000 døde av klima hvert år. Oversetter vi disse tallene til i dag skal vi ha 2 millioner døde i året. Vi har ikke det. Tallet er under 50 000 og de fleste dør av kulden, ikke varmen. Bjørn Lomborg, lederen for Institut for Miljøvurdering i Danmark, laget denne grafen for noen år siden.
Så klima er kanskje ikke en trussel? Jo da. Vi bør være på vakt. Det er ikke heldig med enkelte prosesser. De kan fort blir selvforsterkende. Smelting av is kan føre til mer smelting. Økte temperaturer kan føre til inntørkning. Vi må ikke sove, men vi må heller ikke få panikk.
Jeg er ingen klimaforsker. Jeg er bare en som liker å stille spørsmål. Et av spørsmålene jeg har stilt i lengre tid uten å få et godt svar, er følgende: Hvorfor bruker vi så mye forbud, påbud og subsidier for å motvirke karbonutslipp når vi kan plante trær?
En gang diskuterte jeg med en SV-velger som ikke likte at jeg kalte han for religiøs for å tro, når jeg påpekte han ikke en gang har lest IPCC-rapportene. Jeg innrømmer at dette er et billig retorisk triks fra min side. De færreste har jo gjort det, men dogmatikere er irriterende. Spørsmålet jeg stilte ham var som følger:
Hvorfor skal vi betale 4500 eller 2000 kroner per tonn karbondioksid vi fanger på Melkøya når vi kan plante trær for en brøkdel av prisen?
For å være generøs bruker jeg her det beste estimatet jeg finner for Melkøya og snittverdier for resten. Et gjennomsnittlig tre fanger 25 kg karbondioksid per år. Skog regnes å starte ved 400 tær per mål. Et mål skog koster i Norge i snitt 1 752 kroner (2019). Den skogen finnes derimot fra før, så om vi kjøper uproduktivt land og planter trær, hva vil det koste?
Våpenprodusenten Lockheed Martin kom med en spennende oppfinnelse på 90-tallet. En tre»bombe». Ifølge selskapet kan et C-130 Herkules fly plante 900 000 trær per dag. Å fly en time med et slikt fly er estimert til å koste cirka 70 000 kroner per dags dato. Antar vi at det flyr 12 timer om dagen for å nå disse 900 000 trærne, blir dette en kost uten bomben på omtrent 1 krone per tre. La oss gange det igjen med tre for å inkludere «bombe»-prisen og vi kommer på en pris på cirka 3 kroner per tre. Runder vi opp litt kommer vi til ca 3000 kroner per mål med skog. Disse 3000 kronene vil da fange 10 tonn karbondioksid hvert eneste år fremover. Antar vi skogen blir moden etter 20 år har vi fanget 200 tonn for 3000 kontra 400 000 eller 700 000 (equinors lave estimat) kroner.
Kan en klimaforsker svare på hva som eventuelt er galt i regnestykket mitt? Om det derimot er korrekt, hvorfor bruker vi ikke bruker penger der de er mest effektive?
