Før sommerferien viste målingene at Industri- og Næringspartiet kan komme til å avgjøre om det blir borgerlig eller sosialistisk flertall i Oslo kommunestyre. Erfaringer med Bompengepartiet fra forrige kommunstyrevalg viser at det fort kan bli bråk og kaos når små oppstartspartier får mye makt.
Allerede i fjor høst var mangel på demokrati internt i INP et tema i mediene, og sommerferien rakk altså ikke en gang å bli over før INPs leder i Oslo, Inger Thorbjørnsen, klarer å feilsende et internt dokument til avisen Vårt Oslo hvor hun blant annet har skrevet «Vi har en leder som fungerer som diktator. Han lyver. Han hørtes gal ut.«
Som tidligere aktiv i Liberalistene kan jeg skrive under på at det er ekstremt vanskelig å bygge partikultur i et oppstartsparti.
1. I utgangspunktet starter man på minus, for etablerte partier har bevilget seg abnorme beløp i partistøtte. Selv småpartier som MDG og KrF har flere titalls millioner i budsjett over en periode på fire år. Det er en smart måte for de etablerte å dra stigen opp etter seg.
2. I startfasen elsker man hvert eneste nye medlem. Man får kanskje en liten mistanke om at noe skurrer når noen av dem kommer seg på den interne Facebook-siden og starter krangel etter krangel, men det er ikke lett å kaste dem ut, uten å få stempel som diktator og dermed kvier man seg i det lengste – så lenge at gærningene har en tendens til å finne hverandre og gjør opprydding så godt som umulig.
3. I etablerte partier er det penger og posisjoner. I et nystartet parti er det ingen folkevalgte, så ingen, muligens med unntak av de som er nominert på toppen, er redd for å miste verv (og honoraret), hvis de ikke oppfører seg. De har dermed ingen hemninger i å ri kjepphester i det uendelige.
4. Svært få har organisasjonserfaring. Mange intelligente mennesker som likevel mener de kan alt, kan by på uheldige episoder. For å si det forsiktig.
5. Medlemsinterne diskusjonssider på Facebook er i seg selv dårlig egnet til gode diskusjoner. De ender nesten alltid opp med sårede følelser som folk tar med seg når de møtes på talerstolen på fysiske møter.
6. Facebook-kranglefanter får lett ledelsen i mikropartier til å endre adferd, på en ikke-demokratisk måte. 10 personer som mener noe veldig sterkt i en Facebook-diskusjon kan lett endre adferden til et sentralstyre, selv om hundre personer ville gitt dem støtte til å gjøre noe annet på et landsmøte.
7. Sentralstyremedlemmer i et mikroparti jobber mer enn i et etablert parti, for de må være både ledelse og administrasjon. Det gjør det ekstra sårt å bli kritisert av medlemmer som ikke gjør annet enn å jamre seg, uten å bidra (noe ethvert medlem av et politisk parti strengt talt er i sin fulle rett i)
8. Øverste leder (og andre ledere) for mikropartier som kommer fra ingensted og får plutselig, selv i mikropartier, en følelse av å være svært betydningsfulle. Det er ikke så rart. Selv med noen få hundre, eller tusen medlemmer vanker mange godord og trampeklapp på landsmøtet. Noe man aldri har opplevd før i andre sammenhenger. Det tar ikke alt for lang tid å utvikle forakt overfor kritikk, når det samtidig vanker så mye skryt. Det er mer fristende å ta parti med fansen enn å bygge broer, fordi man ikke har erfaring med slike situasjoner fra før.
Noen med ambisjoner om å starte et nytt mikroparti?
Bare ta kontakt, jeg stiller opp som konsulent, så lenge det ikke er snakk om et nytt sosialdemokratisk parti som INP.
Hadde det ikke vært for at jeg har et liv, kunne jeg skrevet boken «Hvordan bygge og ikke bygge et mikroparti».
