Respekten for andre menneskers valg er ikke bare noe som gjelder når de gjør ting du selv liker. Det er faktisk svært viktig.
Dette har spesielt blitt aktuelt med Saudi Pro League i fotball som tilbyr kjente fotballspillere gigantlønninger for å spille der, men er også svært politisk relevant. Siden Saudi-Arabia er et land som bryter grunnleggende menneskerettigheter på en rekke områder, er det ikke et land man ønsker skal ha mye makt i sportsverdenen. De bruker sine enorme oljeinntekter til å hvitvaske sitt rykte gjennom å kjøpe idrettsarrangementer. Det siste på agendaen er fotballspillere.
Den siste de har fått tak på, er Jordan Henderson. Han har markert seg som en spiller med høy moralsk standard og har blant annet engasjert seg for skeives rettigheter. Nå har han solgt seg til et land der det er dødsstraff for homofili. Grunnen til at jeg er opptatt av Henderson er at jeg er Liverpool-tilhenger, og han har hatt en enormt høy stjerne blant den klubbens supportere. Nå hudflettes han for å ha solgt seg for penger. Kommentarene er ikke særlig pene, for å si det slik. Det er selvsagt også nyanserende røster, men de skriker sjelden høyest.
Saken har fått meg til å tenke på hvor lite respekt mange har for andre menneskers valg. Man kjenner ikke deres bakgrunn, situasjon og tanker for fremtiden. Hva om Henderson tar med seg regnbuearmbåndet dit han reiser? Hva om han påvirker mennesker i den arabiske verden i riktig retning. Det er selvsagt ikke sikkert at det går slik, men historien er full av eksempler på at ting ikke har fungert slik man tenkte. Hva betyr en fiasko til?
Jeg tenker ofte på denne sangen av Elvis når man fordømmer andre menneskers valg.
Den politiske fordømmelsen i politiske partier
Det hender at mennesker forlater et parti eller bytter til en konkurrent. I min ungdom opplevde jeg et par ganger at folk sviktet oss andre gjennom å bytte parti. Det ble ikke tatt pent på, for å si det forsiktig. Det er noe som har satt spor. Selv ikke da vi andre forlot det samme partiet etter Bolkesjø et par år senere, var det særlig rom for tilgivelse. Ei heller var det særlig sympati overfor dem som ble igjen. De sviktet jo også vår flokk.
Få år senere lærte jeg noe viktig. Jeg argumenterte kraftig for at en skulle forlate partiet. Det var fånyttes og skapte dårlig stemning. Jeg ble da klar over noe som jeg har skrevet om i denne artikkelen. Det finnes mange ulike begrunnelser for å velge sin partipolitiske tilhørighet. Man skal ikke moralisere over andres valg.
De siste 20-25 årene har jeg unngått å oppfordre mennesker til å melde seg ut av et parti eller bytte parti, selv om jeg innimellom ikke helt har forstått hvordan folk tenker.
Så meldte jeg meg inn i et politisk parti og ut igjen 5 år senere. Partiet er Liberalistene. Jeg har ikke skrevet noen egen artikkel om hvorfor jeg forlot partiet, men svarte ærlig og oppriktig da Morgenbladet lagde en artikkel (bak betalingsmur) om partiet. Dette var en av reaksjonene fra tidligere partifeller:
Ikke bare hadde jeg sviktet partiet, men jeg hadde også benyttet min ytringsfrihet. Det var ikke populært hos mennesker som stadig vekk aktivt forsvarer rasisters ytringsfrihet. 1
Du skal ikke bryte ut
Vi har jo lest skrekkhistorier om hvordan ulike religiøse grupper reagerer mot dem som forlater den sanne lære. Det er selvsagt ikke det samme, men det er ganske mye overlapp mellom disse og fotballag og politiske partier. Det er rett og slett effektivt å behandle svikerne hardt fordi det gjør det kostbart å forlate ens tidligere venner. Ikke nødvendigvis i penger, men i personlige relasjoner, og det er jo mer verdt. De som er litt usikre blir ofte igjen, eller forsvinner ut i det skjulte. På den måten beholder man kamporganisasjonen intakt. Oss mot de andre.
Problemet med dette er blant annet at det skaper et miljø der det foregår lite god tenkning. Vi vet det fra religiøse foreninger hvor lite rom det er for avvik fra den rette læren. Det er jo derfor religioner splittes fra tid til annen. Alle fotballsupportere vet hvor partiske briller man har på når man ser en fotballkamp.
I politiske partier bidrar det til at folk inntar partiets offisielle standpunkter i svært stor grad, og at det av og til dannes subkulturer innenfor partier med allierte som kjemper for sin side. De som er avvikende på gal måte får det ofte ikke helt lett. Dette er et generelt problem og det er viktig.
Partienes snevre egeninteresse
For partier har interesser i seg selv, uavhengig av hva de måtte mene. Partiene skaper samhold og mottar store pengebeløp. Selv småpartiene er rike! De er interessert i styrke seg selv, og alle partiene har felles interesse mot at det dannes konkurrerende partier.
Det skjer innimellom valgreformer. Jeg drev aktiv valgkamp i 1995. Da tror jeg fristen for å levere lister var 20 juni (men kan huske feil). Nå er den 31. mars. En endring som har vært lite omtalt. Hva betyr den? Mange partier har landsmøter i april og mai. Hvis det skjer en partisplittelse eller noen kastes ut, så har de ikke lenger anledning til å stifte et nytt parti og stille til valg.
De blir bare en Judas, men uten parti. Det er ikke særlig demokratisk. Det er heller ikke særlig sympatisk.
1) Det er også veldig mange i Liberalistene som har behandlet meg på en utmerket måte.
