Spania gikk til urnene den 23. juli for å velge mellom høyresiden eller venstresiden som består av hvert sitt styringsparti, hvert sitt ytterliggående parti som lover mye og en rekke uavhengighetspartier som kan gjøre vondt verre.
På mandag tok vi opp Spanias valg og hvordan det påvirket både deres historie og muligens også Gibraltars framtid. Nå skal vi se hvordan dette kan føre til Spanias egen utvikling. Eventuelt avvikling.
Partienes kampanjer mot valget
Spania har jobbet hardt med økonomien fra de ble hardt truffet av Subprime-skandalen i 2008 og stort sett framover. Arbeidsledighet og økonomi har vært de to viktigste sakene for Spanias velgermasse.
Spanias to store partier er Partido Socialista Obrero Español (PSOE), Spanias Arbeiderparti, og Partido Popular (PP), Spanias Høyre.
PSOE kan oppsummeres som «mer av det samme», ettersom sittende statsminister Pedro Sánchez fikk Spania gjennom Covid 19 og vanskelige økonomiske ufører. PSOE argumenterte for at de var det liberale alternativet mot «mørkemennene» i Vox, og pekte på at PP var knyttet til Vox. Dette er ikke helt ulikt kritikk PPs søsterpartier i både Sverige og Norge har fått når de har siktet på regjeringssamarbeid lengre til høyre enn dem selv.
PP har beveget seg mellom liberal, konservativ og noe populistisk de siste ti årene. Under ledelsen av Alberto Nuñez Feijóo dro PP vekk fra det populistiske og beveget seg i mer moderat liberalkonservativ retning. De var opptatt av å senke skatter generelt, og tilrettelegge for utenlandsk investering. Han kritiserte mange ganger statsminister Pedro Sánchez fra PSOE for sin venstreorienterte skattepolitikk med høye skatter, som han kalte sanchismo.
Feijóo angrep også Sánchez for den mislykkede «Bare ja betyr ja»-samtykkeloven. Loven i seg selv var ikke kritisert, men den medførte at alle som var fengslet for seksuelt overgrep kunne overprøve dommen dersom strafferammen var blitt senket mens de satt inne. Det medførte at hundre overgripere slapp ut samtidig. I tillegg har PSOE måttet være totalt avhengig av partier som står for sterkere selvstyre, i hovedsak fra Baskerland og Katalonia.
PPs støtteparti Vox argumenterer hardt for å kutte inntektsskatten og på offentlig forbruk. I tillegg har de vært opptatt av redusert immigrasjon. Mer oppmerksomhet har de nok fått for sitt ønske om strengere abortlover, færre rettigheter for LHBT+, å trekke Spania ut av Parisavtalen om klimautslipp og å redusere makten til de selvstyrte provinsene, da særlig Baskerland og Katalonia. Dette gjør dem naturligvis til ikke-ideelle samarbeidspartnere for nettopp disse partiene.
PSOEs støtteparti Sumar er en fellesliste for flere partier til venstre for PSOE. Det største partiet i listen er Podemos, et slags spansk SV. Listen består også av andre, mer ytterliggående, venstrepartier. De har kjørt en anti-Vox-kampanje og en miljøvern-kampanje. I tillegg har de foreslått å gi € 20 000 til alle spanjoler når de blir 18 som en slags universell arv for å veie opp for forskjellene arv har skapt.
Feijóo har også blitt kritisert av PSOE og Sumar for at han var venn med en smugler og narkotikahandler. Han besvarte kritikken med det klønete «da jeg kjente ham, var han bare smugler». Det er ikke det eneste klønete argumentet Feijóo har kommet med i løpet av valgkampen.
Uhyre jevnt, men ingen seierherre
Som vi var inne på tidligere kan verken venstresiden eller høyresiden i Spania egentlig erklære seg som vinnere, men begge gjør det likevel. Fra et liberalt synspunkt vil nok vinneren være høyresidens PP, ettersom de lyktes i å velge en mye mer moderat form for politikk enn tidligere, og samtidig ta stemmer fra det høyrepopulistiske Vox. Samtidig var Spanias arbeiderparti, PSOE, godt fornøyd med å gå noe fram og at deres samarbeidspartnere, felleslisten Sumar, bare endte to seter bak Vox.
Likevel er det altså slik at de to regjeringsalternativene mangler noen stemmer for å nå opp til 176, som er nødvendig for flertall. Høyresidens PP og Vox har 169 og venstresidens PSOE og Sumar har 153. Tradisjonelt vil de baskiske partiene legge seg på venstresiden. Der finner man også ERC, det venstreorienterte nasjonalistpartiet for Katalonia og BNG, Galicias selvstyreparti. Det gir 19 ekstra plasser til PSOE/Sumar, som dermed er oppe i 172. UPN, Navarras selvstyreparti, er kristenkonservativt, og velger dermed PP. Det gjør sannsynligvis også CC, Kanariøyenes selvstyreparti. Dermed er høyresiden oppe i 171.
Junts kan avgjøre
Problemet er det siste partiet, Junts. De har ikke tatt side i ennå, og kan være avgjørende for å bestemme hvem som blir den nye statsministeren. Junts har bare én sak de er opptatt av – fullstendig selvstendighet for Katalonia. Det i seg selv kan ikke noen partier love, men de kan love å gjennomføre en folkeavstemning i Katalonia for eller mot katalansk selvstendighet.
Junts ble startet i 2020 av Carles Puigdemont. Han er mest husket her fordi gjennomførte en ulovlig folkeavstemning om uavhengighet for Katalonia i 2017. Og det er her det begynner å bli problematisk. Ikke bare var Puigdemonts folkeavstemning mot spansk lov, men det kom også fram at han hadde underslått penger for å få råd til avstemningen. Han rømte til Belgia, og har også sittet i Europaparlamentet med politisk immunitet. Inntil nylig. For EU-retten (institusjonen, ikke jussen) fratok Puigdemont sin immunitet for litt under en måned siden. Og på mandag forlangte spanske påtalemyndigheter å få Puigdemont utlevert.
For mange høres Junts-situasjonen med Katalonia svært likt ut som situasjonen i Storbritannia som førte til folkeavstemning om Skottlands uavhengighet. Og denne sammenlikningen har særlig én likhet til: Uavhengighetssiden ligger bak i meningsmålingene. Den siste store målingen ble gjennomført i 2022, og viste at 40,9 % var for uavhengighet, mens 52 % var mot. Dette er usedvanlig lave tall. Mye peker på at Junts har jobbet hardere med å kjempe for selvstendighet enn å overbevise folket om at det er en god idé.
Spanias grunnlov gir en utfordring
Ifølge Spanias grunnlov må man i første omgang få absolutt flertall for å danne en regjering. Det betyr at alle som avstår fra å stemme, da spesielt Junts, effektivt stemmer imot. Både høyresiden og venstresiden trenger deres stemme for å komme gjennom dette nåløyet. Går det bra, er Spanias neste statsminister bestemt. Det er kongen som skal utnevne statsminister som da må prøve å få til en samling i Cortes. Dette skjer etter sommerferien, altså i slutten av august. Det er imidlertid ikke engang klart hvem som skal spørres først, den sittende statsministeren eller lederen av det største partiet.
Det store problemet her ligger altså i at Junts ikke vil gi uten å få, og det ganske mye. Samtidig er partiets grunnlegger i ferd med å utleveres. Dette betyr at sittende statsminister har et ess i ermet, men dette er også et ess som høyresiden kan benytte seg av. Den som kan love at Puigdemont blir frifunnet og at man vil sette igang en folkeavstemning, kan vinne alt. Jo raskere folkeavstemningen kommer, desto vanskeligere blir det for Junts å sikre at de 11 prosentene de ligger bak snur til for uavhengighet. Og det kan bli vrient. Av de 48 plassene som Katalonia hadde å sende til Cortes, Spanias parlament, var det da altså bare 14 som gikk til uavhengighetspartier. Nitten gikk til PSOE, 7 til Sumar, 6 til PP og 2 til Vox.
Dersom man ikke får noen resultat i første avstemning, går man videre til den andre avstemningen. I denne kreves bare rent flertall. Og dette kan selvfølgelig være løsningen. Dermed har man tre alternativer. Dersom alle de andre partiene samarbeider med den siden vi indikerte, vil dermed PSOE fortsette. Dersom de små partiene avstår fra å stemme på begge alternativene, blir det regjeringsskifte og PP tar over. Dersom de avstår fra å stemme på venstresiden og stemmer mot høyresiden, blir der rett og slett ikke regjering, og det må utskrives et nyvalg. Både PSOE og PP kan vinne på nyvalg. Partido Popular kan argumentere for at PSOE misbrukte sjansen og ikke lenger har kontroll over parlamentet, mens PSOE kan vise at det går an å samle seg både for dem og Sumar, og at de er et reelt alternativ. Så dermed kan det hende at begge partiene faktisk styrer mot nyvalg fordi de tror at de har mer å vinne på dette.
EU oppe i det hele
Spania tok over presidentskapet for EU-rådet 1. juli, og dette var noe Pedro Sánchez visste godt om. Han visste også at det var mye som pekte på at dette kom til å bli et tøft valg med mindretallsregjering som fullt mulig. Dette gjør altså at han har gjort ting vanskelig både for Spania og for EU. Samtidig ville han nok argumentere for at dette var det eneste reelle valget.
For EU er det ikke spesielt gode nyheter at Spania er i denne stampen. Selv om presidentskapet stort sett er mer formell enn reell makt, kunne Spania velge saker de ønsket å vektlegge og å sette dagsorden i noen grad. I stedet får vi nå med all sannsynlighet se en kamp om statsministerposten som kommer til å vare alle de seks månedene Spanias presidentskap varer.
For mange i EU er det en lettelse at Vox utvilsomt var valgets taper. To uker foran valget hadde de ifølge undersøkelser 45 stemmer, en nedgang fra 52, men de endte på 33 på valgdagen. Spania har dermed, i motsetning til Sverige, Finland og Italia, gått vekk fra høyrepopulismen. Høyrepopulister er ofte svært anti-EU, da EU garanterer rettigheter for immigrasjon, LHBT-rettigheter og miljøvern. Så spørs det hvor vidt dette er et nytt tegn i tiden eller unntaket som bekrefter regelen.
