Jeg skrev i 2011 en artikkel om Smiths ideer, og hvordan han kunne tenkes å ville se på vår tid, hvis noen oppfant en tidsmaskin som hentet ham frem i dag.

I anledning jubileumsåret får dere den her. Den ble offentliggjort i Libertas, som utgav et temanummer om Smith. Det kan anbefales i sin helhet.

Adam Smith i tidsmaskinen

Hvordan ville Adam Smith se på utviklingen de siste par århundrene? Han ville sannsynligvis vært forbløffet over den økonomiske veksten, skuffet over politiske institusjoner og hatt blandete følelser for moderne økonomisk teori.

La oss foreta et eksperiment, som i sakens natur må være et tankeeksperiment. La oss oppfinne en tidsmaskin og bringe Adam Smith fra slutten av det 18. århundre, og vel to hundre år frem til vår tid. Slik at han før han skrev “Nasjonenes Velstand” hadde et berømt besøk på en nålefabrikk, kunne besøke en moderne bedrift – f.eks. en IT-bedrift. Vi kunne ta ham med rundt til forelesninger på universitetet om økonomi, filosofi, statsvitenskap, juss og andre vitenskaper han selv underviste i på sin tid. Og vi kunne ta ham med på en tur i parlamentet, sentraladministrasjonen, kommunene og hele den vidtgripende strukturen som utgjør det moderne politiske systemet.

Hvordan ville han oppfatte vår tid? Han ville sannsynligvis blitt forbløffet. Han ville ha blitt positivt overrasket over den økonomiske utviklingen. Han ville blitt skuffet over den politiske. Og han ville ha sett med blandede, men langt fra usympatiske følelser på økonomisk teori i starten av det tjueførste århundret. Det moderne samfunnet ville på mange områder ligge milevis fra hva han kunne ha forestilt seg om fremtiden. Men han ville allikevel vært i stand til å utpeke mange av de mekanismene som hadde frembrakt den moderne verden. Hans forundring ville vært mindre enn hos mange av de klassiske økonomene som fulgte etter ham. Verden ble mer Smithsk enn Marxsk eller Malthusiansk.

Eksplosjonen i levestandard.

Smith forventet at velstanden og levestandarden ville stige:

The uniform, constant, and uninterrupted effort of every man to better his condition, the principle from which public and national, as well as private opulence is originally derived, is frequently powerful enough to maintain the natural progress of things towards improvement, in spite both of the extravagance of government and of the greatest errors of administration. (Smith 1976 [1776]: 364)

Omtrent 25 år etter Smiths død i 1790, på begynnelsen av 1800 tallet, begynte en tidligere utenkelig økning i levestandarden. Verdens folketall i dag er økt til det seks-dobbelte siden år 1800. Produksjonen er derimot vokst til nesten 60 ganger nivået den gang, det tilsvarer en 10-dobling av den gjennomsnittlige levestandard. I England er levestandarden i dag 17 ganger høyere enn to hundre år tidligere. Til sammenligning hadde levestandarden i år 1800 ikke engang fordoblet seg én gang siden Kristi fødsel (jf. Maddison 2001).

Det er først med den industrielle revolusjon at kontinuerlig økonomisk vekst har blitt standard, slik at hver generasjon ser det som naturgitt å bli rikere enn sine foreldre. De mest optimistiske vurderinger tilsier at den gjennomsnittlige årlige vekst før den industrielle revolusjon kunne svinge seg opp på maksimalt et par promiller. Langvarige tilbakegangsperioder var ikke sjeldent. Større økninger i levestandarden var midlertidige og fant sted på grunn av drastiske fall i folketallet som for eksempel under «svartedauden» eller andre katastrofer. Det finnes selvfølgelig ikke pålitelig nasjonalregnskapsstatistikk særlig mange år tilbake i historien. Men man vet fra skjelettfunn noenlunde hvordan gjennomsnittslevealderen har utviklet seg siden tidenes morgen. Man vet også at levestandard og -alder følger hverandre. Levealderen tar således et tigersprang gjennom de siste to hundre årene og ligger i dag på for eksempel 78 år for en danske. Og den stiger stadig. Fra den industrielle revolusjons begynnelse og tilbake til de tidligste skjeletter har gjennomsnittslevealderen variert mellom 20 og 40 år (Brøns-Petersen, 2007).

I moderne tid er det over stort sett over hele verden en selvfølge at hver generasjon har høyere inntekt enn sine foreldre. Før 1820 var det svært ofte omvendt, fordi inntektene stagnerte, og fordi de velstående fikk flere barn enn de mindre velstående. Mer enn halvparten av befolkningen var altså etterkommere av den rikeste halvdel, mens under halvparten stammet fra den fattigste halvdel. Selv om veksten i levestandarden har minket i bl.a. de vesteuropeiske land, er spesielt en rekke av landene i den 2. og 3. verden – ikke minst i Øst-Asia – inne i en markant vekst i levestandarden. Andelen av verdens befolkning som lever under 1¼ dollar om dagen har sunket fra 46 prosent i 1990 til 27 prosent i 2005.

Politiske skuffelser

Hvordan ville Smith sett på utviklingen av de politiske institusjonene? Han ville sannsynligvis vært skuffet. Smith var skeptisk overfor politisk makt og tilhenger av en stat med begrensede oppgaver og rekkevidde.

Smith (1976 [1776]: 208) argumenterte for noe han kalte “the obvious and simple system of natural liberty”. Her gjelder følgende:

“Every man, as long as he does not violate the laws of justice, is left perfectly free to pursue his own interest his own way, and to bring both his industry and capital into competition with those of any other man, or order of men. The sovereign is completely discharged from a duty, in the attempting to perform which he must always be exposed to innumerable delusions, and for the proper performance of which no human wisdom or knowledge could ever be sufficient; the duty of superintending the industry of private people, and of directing it towards the employments most suitable to the interest of the society.”

Staten bør etter Smiths oppfatning kun løse tre oppgaver (selv om han også diskuterte offentlig grunnskoleundervisning):

According to the system of natural liberty, the sovereign has only three duties to attend to; three duties of great importance, indeed, but plain and intelligible to common understandings: first, the duty of protecting the society from violence and invasion of other independent societies; secondly, the duty of protecting, as far as possible, every member of the society from the injustice or oppression of every other member of it, or the duty of establishing an exact administration of justice; and, thirdly, the duty of erecting and maintaining certain public works and certain public institutions which it can never be for the interest of any individual, or small number of individuals, to erect and maintain; because the profit could never repay the expense to any individual or small number of individuals, though it may frequently do much more than repay it to a great society.

Til tross for den markante veksten i produktivitet og produksjon har beskatningens andel av inntektene steget eksplosivt siden Smiths tid. I England har skattene økt omtrent tre ganger så mye som levestandarden siden slutten av 1700-tallet, til et skattetrykk på 36 prosent av BNP i dag. En gjennomsnittsbrite betaler altså omkring 50 ganger så mye i skatt nå som på Smiths tid. Men England har faktisk gått fra å være et internasjonalt sett høyskatteland på Smiths tid til å bli et lavskatteland. I andre land – bl.a. Danmark – har utviklingen vært betydelig mer markert: Det danske skattetrykket er det høyeste i den vestlige verden og utgjør omtrent halvparten av BNP. I UK går hvert syvende skattepund til å finansiere lov, orden og forsvarsoppgaver, mens det i Danmark er én av hver tyvende skattekrone. De samlede offentlige investeringene i Danmark ligger på et tilsvarende nivå (og dekker mer enn Smithsk infrastruktur). Det er altså en svært stor andel av budsjettene, som dekker noe annet enn Smiths tre offentlige oppgaver. Den moderne stat har bredt seg ut til å bli en generell problemløser fremfor å konsentrere seg om de kjernefunksjoner Smith anbefalte.

Veksten i de offentlige utgiftene skyldes ikke at den offentlige sektor har hatt en høyere vekst i produktiviteten enn privat sektor og altså med fordel kunne forvalte en større del av økonomien. Det er snarere omvendt: Der den private sektor har kunnet forvandle ressursene til større og større output, har vekst i den offentlige produksjonen krevd økende input, fordi det ikke har vært spesielt høy eller systematisk produktivitetsvekst.

Smith hadde ikke i samme grad som sine samtidige liberalistiske tenkere en strategi for å hindre statsmaktens ekspansjon. I de amerikanske koloniene, hvor Smiths samtidige engelske liberale løsrev seg fra den engelske kongemakten samme år, 1776, som “Nasjonenes Velstand” utkom, var det to fremherskende ideer. Det var ikke minst misnøye med kongens beskatning, snarere enn selve forholdet til England, som utløste uavhengighetserklæringen.

Den ene idéen var at større folkelig kontroll med regjeringen i seg selv ville hemme ekspansjonen. Hvis motsetningen var mellom en skattemaksimerende Konge og et skattebetalende folk, kunne en regjering “av, ved og for folket” styrke de siste mot den første. Ikke minst Thomas Jefferson knyttet sterke forhåpninger til effekten av å styrke befolkningens innflytelse på statsmakten og av å forankre prinsippet om individuelle rettigheter til liv, frihet og eiendom dypt i dens bevissthet. Den andre idéen var å binde statsmakten med en sterk og restriktiv grunnlov og å bygge inn checks-and-balances i statsapparatet. Spesielt en annen av de amerikanske revolusjonære, James Madison, hovedforfatteren til den amerikanske grunnloven, var talsmann for denne strategien.

Det er dessverre begrenset hva vi vet om Smiths vurdering av disse to strategiene for å holde statsmakten i sjakk. Det fremgikk muligens av det verket om stat og politikk som han skrev etter Nasjonenes Velstand, men som gikk tapt, da han fra sitt dødsleie beordret det uferdige manuskriptet brent.

Smith og moderne økonomisk teori

Hvis Smith hadde vært skuffet over statens vekst, må vi anta at han ville hatt mer blandede følelser for moderne økonomisk teori. Om vi tok ham med på en forelesning eller lot ham lese et vitenskapelig tidsskrift, ville han nok kunnet følge med, men det ville vært fordi han fra sine meget brede studier var godt kjent med differensialregning og annen mye brukt matematikk. Smiths egen økonomiske forskning var annerledes. Men det henger nok i stor utstrekning sammen med hans tidsmessige plassering. Han var en pionér, og om ikke den første økonomen, så regnes han ofte for økonomisk teoris grunnlegger, fordi han samlet, syntetiserte og utviklet samtidens spirende økonomiske tenkning.

Der det meste av moderne økonomisk forskning går ut på at bestemte utsagn gjøres stadig mer presise, var Smiths forskning preget av å samle inn en bred viten og oppstille generelle forklaringer. Det er mye visdom og sunn fornuft når det gjelder stringente beviser hos Smith. En moderne teoretisk forsker vil typisk oppstille teoremer eller modeller, hvor det søkes å avklares presist, hvilke forutsetninger som betinger hvilke konklusjoner. En moderne empiriker vil typisk søke å avklare statistiske sannsynligheter for et utsagn og prøve å måle (historiske) kvantitative relasjoner. Smiths metode var mindre presis, men førte ham mye lenger og tillot ham mer “grand theorising” enn standarden i det meste av moderne forskning. Men når det gjelder innholdet i Smiths teori, hvor finner vi så hans moderne arvtagere? Her kan man godt la seg forlede til å tro at de er overalt, for det er en yndet sport blant økonomer å spore sine ideer tilbake til Adam Smith. I mange tilfeller er det dog noen parentetiske bemerkninger det hele henger på – litt som når den bibelkyndige kan finne relevante bibelsitater til enhver anledning. Allikevel er Smith bemerkelsesverdig moderne, hans alder tatt i betraktning.

Velstandens natur og årsaker

Det er verdt å igjen legge merke til den markante veksten i levestandarden. Smith ville som sagt neppe ha trodd på dens omfang, men han pekte faktisk i svært stor grad på de mekanismene som moderne teori forklarer den med – og i betydelig større grad enn mange av de senere klassiske økonomer. Ricardo, Marx og ikke minst Malthus forutså derimot at levestandarden kunne komme under press.

Malthus teori var elegant, enkel og meget overbevisende. Den bygger grunnleggende på to premisser: 1) fallende skalautbytte i produksjonen (av matvarer), og 2) voksende befolkningsoverskudd ved forbedringer i levestandarden. Første premiss kan gjelde for eksempel hvis man til stadighet er nødt til å utnytte mer og mer marginal landbruksjord. Det andre premisset baserte seg på at antallet fødsler var noenlunde gitt av biologiske årsaker, mens stigende levestandard ville slå ut i fallende dødelighet. Anta for eksempel at levestandarden tok et hopp som følge av en forbedring av klimaet. Dødeligheten ville falle, og befolkningen ville vokse, inntil levestandarden – på grunn av fallende skalautbytte – var falt nok til å gjenetablere den opprinnelige dødelighet. Sluttresultatet av Malthus logikk var altså større produksjon og befolkning, men samme lave levestandard som før.

For Adam Smith var den viktigste forklaringen på nasjonenes velstand arbeidsdelingen. Han beskriver et besøk på en nålefabrikk hvor oppdelingen av produksjonsprosessen – så én laget nålhodene, en annen filte spisser osv – gjorde arbeiderne istand til å produsere markant flere nåler, enn hvis de skulle produsere en hel nål av gangen hver. Arbeidsdeling og gjensidig handel øker det produktive potensialet markant. Men – som Smith påpeker – graden av arbeidsdeling avhenger av markedets utstrekning.

“As it is the power of exchanging that gives occasion to the division of labour, so the extent of this division must always be limited by the extent of that power, or, in other words, by the extent of the market. When the market is very small, no person can have any encouragement to dedicate himself entirely to one employment, for want of the power to exchange all that surplus part of the produce of his own labour, which is over and above his own consumption, for such parts of the produce of other men’s labour as he has occasion for”. (ibid. 21)

Gevinsten ved arbeidsdeling kan bryte tendensen som ellers ofte vil være til fallende skalautbytte i en økonomi. Dermed vil voksende befolkning ikke – som antatt av Malthus – føre til fallende levestandard, men kan tvert imot øke den samlede produktivitet. Og det er nettopp dette som har karakterisert først den industrielle revolusjon og senest globaliseringen, hvor åpningen av markedene internasjonalt i kjølvannet av Murens fall og fortsatt vekst i befolkningen har vært forbundet med så kraftig stigning i levestandarden. Det finnes også eksempler på den motsatte tendens – at fallende folketall fører til fall i produktiviteten. Arkeologer har for eksempel konstatert at Tasmanias geografiske løsrivelse fra resten av Australia for 10.000 år siden førte til en tilbakegang i teknologisk kunnskap (Ridley 2010, 78). Da europeerne ankom, befant tasmanierne seg ikke bare på et lavere nivå enn stammene på hovedlandet, men også enn deres forfedre. Med en mindre befolkning var det ikke basis for så stor spesialisering og handel. Den – med Ridleys uttrykk – “kollektive hjerne” ble mindre.

Malthus hadde dog utvilsomt fått rett hvis hans andre premiss om at voksende levestandard fører til en befolkningseksplosjon, viste seg sann. På et eller annet tidspunkt må det antas, at befolkningen ville ha ekspandert så mye at en eller annen faktor hadde blitt så knapp, at skalautbyttet ville begynne å falle. Men selv om det globale folketallet som sagt er syvdoblet siden Malthus sin tid, er fødselshyppigheten begynt å avta. Stigende velstand og fallende barnedødelighet har ført til et fall i antall fødsler per kvinne, hvilket det for øvrig kan være gode privatøkonomiske forklaringer på. Med fallet i fødselstallet er det ikke utsikt til at den globale befolkningen vil bli fordoblet igjen – tvert imot antar for eksempel Foley (2000) at folketallet kan stabilisere seg på et nivå omkring 7-8½ milliarder mennesker mot ca. 6 milliarder i dag.

Voksende skalautbytte er et svært moderne tema i økonomisk teori, for eksempel disipliner som endogen vekst (Romer), monopolistisk konkurranse (Dixit og Stiglitz) og økonomisk geografi (Krugman) kan og forklare en del fenomener. Der er dog neppe tvil om at nettopp Smiths eksempel – markedets utbredelse, fremdeles er det mest markante og som systematisk forekommer mest, samt ofte ligger bak voksende skalautbytte i andre sammenhenger. Selv om den økende levestandarden har gjort et voldsomt inntrykk, er det foreløpig fortsatt neomalthusianere, som frykter at menneskeheten allikevel vil rammes av en knapphetsrestriksjon, som vil trekke levestandarden ned. Men foreløpig er det Smith og ikke Malthus som fikk rett.

Selv om levestandarden har vokst over nesten hele verden siden Smiths tid, er det svært stor spredning på den. Også dette fenomenet kan Smith hjelpe med med å forklare. Først er det forskjeller på hvor åpne forskjellige land har vært for transaksjoner med omverdenen. “Markedets utbredelse” var ikke den samme i Øst-Tyskland som i Vest-Tyskland eller er i dag den samme i Nord-Korea som i Sør-Korea. En annen viktig forklaring på velstand er utrustningen av kapital – jo mer kapital per person, desto mer produktiv er man. Men hvorfor er kapitalapparatet ikke jevnt fordelt blant klodens befolkninger?

For å få et hint, les hva Smith skriver:

“But though the profusion of government must, undoubtedly, have retarded the natural progress of England towards wealth and improvement, it has not been able to stop it. The annual produce of its land and labour is, undoubtedly, much greater at present than it was either at the Restoration or at the Revolution. The capital, therefore, annually employed in cultivating this land, and in maintaining this labour, must likewise be much greater. In the midst of all the exactions of government, this capital has been silently and gradually accumulated by the private frugality and good conduct of individuals, by their universal, continual, and uninterrupted effort to better their own condition. It is this effort, protected by law and allowed by liberty to exert itself in the manner that is most advantageous, which has maintained the progress of England towards opulence and improvement in almost all former times, and which, it is to be hoped, will do so in all future times” (ibid. 367).

For Smith var det således en klar sammenheng mellom på den ene siden den grunnleggende rettsbeskyttelse og beskyttelse mot politisk ekspropriasjon av privateid kapital og på den andre siden av tilbøyeligheten til å utbygge kapitalapparatet. Kapital er utsatt forbruk, og incentivet til å forbruke allerede i dag er sterkere, jo mindre sikkert det er at man selv kommer til å få glede av det utsatte forbruket. Man kan derfor også tenke seg at forskjeller i beskyttelsen av rettigheter vil spille en rolle for forskjellige lands posisjon. Med det som utgangspunkt, ville Smith sikkert kunne nikke gjenkjennende til den moderne ny-institusjonelle økonomiske skole (for eksempel North og Coase), som nettopp vektlegger betydningen av grunnleggende institusjoner for å beskytte privat eiendom og fritt inngåtte kontrakter. Det er forskjeller på nettopp dette punkt som ifølge ny-institusjonalismen kan forklare historiske forskjeller i velstandsutvikling kloden over. Og i de såkalte vekstregresjoner, det er en empirisk tilgang til å kartlegge de faktorene, som har størst målbar innflytelse på landenes velstandsnivå, slår beskyttelse av grunnleggende økonomiske rettigheter ganske kraftig ut, både direkte og indirekte gjennom forskjellene i kapitalutrustning.

Mekanismene bak den sterke veksten i levestandarden siden Smith, burde han altså kunne bli enig med en hel del moderne økonomer om: Stigende skalautbytte ved en voksende befolkning og et voksende marked, som ved fri internasjonal handel tillater økt arbeidsdeling og spesialiseringsgevinster, og voksende kapitalutrustning, basert på grunnleggende institusjoner til beskyttelse av eiendomsrett og frihet til å disponere.

Egennytten

Hvordan ville Smith se på moderne antagelser om hva som motiverer økonomiske aktører? Smith var, om ikke opphavsmann, så en tidlig promotør for å ta utgangspunkt i egennytten som nøkkel til å forstå menneskelig adferd. Det kom til å sette varige inntrykk på økonomisk vitenskap. Smith hadde ganske klart i sitt moralfilosofiske verk “The Theory of Moral Sentiments” (1759) – som altså kom før “Wealth of Nations” (1776) – argumentert for at mennesker generelt oppfører seg slik at det virker sympatisk på en upartisk iakttager. Det ble lenge diskutert om det var et spesielt “Adam Smith problem” på grunn av en tilsynelatende motsetning mellom de to atferdsforklaringer, men det er i dag bred enighet om at de ikke er uforenlige i Smiths tenkning.

Klart er det imidlertid, at egennyttetilgangen var kontroversiell på Smiths tid. Det er den forsåvidt fremdeles, men økonomer har generelt skjerpet antagelsen etter Smith. Ikke minst økonomer fra den såkalte Chicagoskolen har innført en metode der man ser på hvor langt man kan forklare atferd og fenomener i samfunnsvitenskapene med utgangspunkt i antagelsen om individuelle, nyttemaksimerende agenter. Dette skal sees på bakgrunn av den chicagoske vitenskapsteoretiske tilgang, positive economics (Friedman 1953), som går ut på å vurdere økonomiske teorier ikke etter deres antagelsers realisme, men deres evne til å forutsi hendelser. Så selv om det kan finnes eksempler på at aktører ikke nyttemaksimerer rasjonelt i svært snever forstand, kan antagelsen allikevel etter Chicagoskolens oppfatning være den best egnede og mest robuste.

En lang rekke moderne økonomer har samtidig påpekt at institusjoner bør kunne stå for den stresstest å ikke være sårbare overfor aktører som opptrer egennyttig. Friedman og Alchian har eksempelvis pekt på at virksomheter kanskje ikke profittmaksimerer eksplisitt i praksis, men at konkurransen vil eliminere virksomheter som avviker vesentlig fra hvordan en profittmaksimerende virksomhet ville opptre. Antakelsen om profittmaksimerende adferd gir derfor en svært god forutsigelsesevne.

James Buchanan og andre kontraktarianske økonomer har argumentert sterkt for at politiske institusjoner bør designes slik at de så vidt mulig kan motstå egennyttige aktører. Derfor anvender de typisk en arbeidsantagelse om staten som en Leviathan – det vil si at de vil forsøke å maksimere makthavernes økonomiske utbytte.

Ideen om stress-testen ville slett ikke vært fremmed for Smith. Han ville gjenkjenne det fra sin samtidige gode venn, filosofen (og økonomen med mye mer) David Hume (1985 [1742]: 42), som sa:

“Political writers have established it as a maxim, that, in contriving any system of government, and fixing the several checks and controls of the constitution, every man ought to be considered a knave, and to have no other end, in all his actions, than private interest”.

Og vi er nå i virkeligheten like ved å bevege oss inn i kjernen av Smiths økonomisk-vitenskapelige prosjekt.

“Som ledet av en usynlig hånd”

Det er to viktige sammenhengende temaer i “Nasjonenes Velstand”. For det første så Smith markedsøkonomien som et system som fungerer uavhengig av om noen kontrollerer og styrer det, eller har helhetssynet. Slik Newton før Smith beskrev den fysiske verden som en orden styrt av noen enkle lover. Slik Darwin etterpå beskrev den biologiske verden som en omfattende kompleks orden produsert av enkel mutasjon og seleksjon (for øvrig sterkt inspirert av studier av Smith og Malthus). Slik beskrev Smith økonomien som et spontant, ikke-konstruert fenomen primært drevet av aktører som fokuserer på sine egne individuelle mål. Prismekanismen virket som om markedet ble kontrollert av en «usynlig hånd».

For det andre argumenterte Smith for det viktige poenget at markedssystemet alene ikke består stresstesten. I markedsøkonomien fører egeninteresserte handlinger definitivt til gunstige konsekvenser for alle andre: «Det er ikke på grunn av slakterens, bryggerens eller bakerens velvilje at vi forventer mat på bordet, men fordi det er i deres interesse. Vi appellerer ikke til deres kjærlighet til menneskeheten, men til deres egoisme» (Smith 1976 [1776]: 60). Smith var, til tross for sin kritikk av ham, i virkeligheten ganske fascinert av den kontroversielle Bernard de Mandeville, som i 1714 hadde argumentert for at summen av syndige enkelthandlinger kunne være en gunstig helhet – og omvendt, at summen av dydige handlinger kunne bli et ragnarok. De Mandeville illustrerte poenget sitt med en fabel om et biesamfunn, der bienes omvending fra syndige til dydige førte til samfunnets undergang. Smith var ikke fullt så radikal og anså ikke bakerens og bryggerens egennyttige handlinger som direkte syndige. Men han ville fjerne forestillingen om at det var en direkte sammenheng mellom en handlings moralske status og dens gode effekt på samfunnet.

Smiths oppfattelse av hvordan nåtidens økonomer har forvaltet hans arvegods på dette punkt, ville sannsynligvis vært farget av om han hadde tatt et stopp tidligere i det tyvende århundre på turen i tidsmaskinen. Spesielt i perioden etter 1. verdenskrig og frem til 1970-tallet ville han ha møtt en utbredt oppfatning av at det økonomiske systemet kunne og burde planlegges, også blant økonomer. Moderne økonomer er betydelig mer skeptiske. Det skyldes både erfaringene med forsøk på planøkonomi i praksis frem til Murens fall og en teoretisk kritikk, som i høy grad har vært inspirert av Smith. Spesielt økonomer fra den østerrikske økonomiske skole med Ludwig von Mises og Friedrich Hayek i spissen, har kritisert det vitenskapelige grunnlaget for å kunne planlegge økonomien.

Hayeks prosjekt var til dels sammenfallende med Smiths: Han anså markedssystemet som en spontan, kompleks orden, som det var umulig å gjenskape eller overgå ved planlegging. Den sannsynligvis mest sammenfallende linje fra Smith over Hayek går til Vernon Smith. Han har på den ene side gjennom sine eksperimentelle studier avkreftet Chicagoøkonomenes svært vidtgående antagelser om agentenes rasjonalitet og egennytte, men til gjengjeld bekreftet at markedssystemet klarer å koordinere og integrere handlinger fra kognitivt mer begrensede virkelige personer. Som Vernon Smith uttrykte det i sin Nobelprisforelesning:

“In experimental economics the eighteenth century Scottish tradition is revealed in the observation of emergent order in numerous studies of existing market institutions such as the continuous double auction (CDA). To paraphrase Adam Smith, people in these experiments are led to promote group welfare enhancing social ends that are not part of their intention. This principle is supported by hundreds of experiments whose environments and institutions (sealed bid, posted offer and others besides CDA) may exceed the capacity of formal game theoretic analysis to articulate predictive models. But they do not exceed the functional capacity of collectives of incompletely informed human decision makers, whose autonomic mental algorithms coordinate behavior through the rules of the institution–social algorithms–to generate high levels of measured performance”. (V. Smith 2002, 509-10).

Kollektive valg

Det er store deler av moderne økonomisk teori man ikke finner så mye om i Smiths verker, og som ville ha vært nye for ham. Det gjelder kanskje spesielt konjunkturteori. Men det gjelder også hva man i dag kaller “public choice-teori” – altså teorien om politiske beslutninger. I public choice-teorien føres forutsetningen om egennyttige aktører over på politiske beslutningstagere. Politikk må ifølge James Buchanan på samme måte som markedet betraktes som transaksjoner mellom individer med hver sine motiver, aldri som en overordnet, overindividuell plan. Selv om Adam Smith helt klart ikke var fremmed for denne betraktningen, har George Stigler med et visst poeng kunnet kritisere ham for ikke å legge egennytte like så konsekvent til grunn for studiet av politikk som av markedet. Tvert imot hadde Smith til tross sin betydelige skepsis overfor politiske makthavere også det formål med Nasjonenes Velstand å gi råd og overtale dem om visdommen i for eksempel frihandel. I motsetning til bakeren og bryggeren satset altså Smith til en viss grad på Kongen, Parlamentet og embetsverkets velvilje.

Nå vet vi som sagt ikke hva Smith ville sagt i sitt verk om politikk hvis det var blitt ferdig. Sikkert er det i hvert fall at moderne public choice-teori ikke svekker, men nok snarere styrker Smiths skepsis overfor politiske løsninger. Det skyldes at incentivene i politiske beslutningsstrukturer ifølge public choice-teori ikke fører til så gunstige overordnede utfall som incentivene på markedet. Mens markedet stort sett er preget av eksternaliteter, som kan lede til “markedsfeil” og grunn for intervensjon, er politiske beslutninger systematisk påvirket av eksternaliteter, som lar potensielle økonomiske gevinster være uutnyttet. Man kan gjette på at Smith verken ville finne analyse eller konklusjoner fra public choice-teori fremmede.

***

Nå er dette naturligvis alt sammen spekulasjoner. Og selv om fysikerne ikke lenger utelukker den teoretiske muligheten for å bygge en tidsmaskin, er det et godt argument for at tidsreiser aldri blir mulige i praksis. Hvis de blir det, burde tidsreisende fra fremtiden allerede ha vært her! Så vi må nøye oss med å la Adam Smith tale gjennom sine verker og tankeeksperimenter.

Referanser: 

• Brøns-Petersen, O. (2007). “Den gode fejltagelse”. Weekendavisen Ideer 11.5.2007
• Foley, Duncan K., (2000). “Stabilization of human population through economic increasing returns,” Economics Letters vol. 68(3)
• Friedman, M. (1953). Essays in Positive Economics. Chicago: University of Chicago Press
• Hume, D. (1985): Essays. Moral, Political and Literary. Indianapolis: Liberty Classics.
• Maddison, A (2001): The World Economy. Paris: OECD.
• Ridley, M (2010): The Rational Optimist. London: Fourth Estate.
• Smith, A. (1759): The Theory of Moral Sentiments. www.econlib.org
• Smith, A. (1976 [1776]): An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Chicago: The University of Chicago Press samt www.econlib.org
• Smith, V. (2002): Nobel Prize lecture. www.nobelprize.org
• UNDP (2010): The Millennium development report 2010. www.undp.org

Artikkelen er oversatt av Trond Johansen.