Etter valget i Spania ligger både nasjonale og internasjonale verdier i hatten. I verste tilfelle kan det føre til en utmattelseskrig mot Storbritannia.
Spania gjennomførte søndag 23. juli et valg til Cortes, det vil si det føderale parlament. Det har understreket landets kompliserte stilling og utfordringene som ligger i å få til en fungerende regjering.
Selvstyre og venstre-høyre-aksen
Et av hovedproblemene med å forstå andre lands parlamentsvalg for mange nordmenn, er at vi er låst i vårt eget tankesett. Det er derfor lurt å snakke om hvordan Spania skiller seg fra Norge i så henseende.
Spania minner egentlig mye mer om Storbritannia hva gjelder valg. Det er to store partier i Spania, de konservative Partido Popular (PP) og de sosialdemokratiske Partido Sosialista Obrero Español (PSOE). De andre partiene finnes i to varianter. Den første varianten er de som plasserer seg mellom de to store partiene eller på yttersiden av venstre-høyre aksen. Her har vi liberale Ciudadanos (Cs), høyrepopulistiske Vox og venstrepopulistiske Podemos. Den andre varianten er de mange selvstyrepartiene. Disse varierer fra å kreve sterkere selvstyre til å forlange komplett selvstendighet.
Spania har ingen lang tradisjon med demokrati. De har balansert mellom autoritære monarker, ineffektive republikker og diktaturet til Franscisco Franco fram til dennes død i 1975, og deretter har de hatt en sterk styring vekk fra reaksjonært og korrupt og over til liberalt og moderne. De ble med i NATO i 1982 og EU i 1986. Spania skulle langt vekk fra sin isolasjonistiske annerledeshet, og kastet seg over alle mulighetene de kunne til å vise at de var moderne.
Mange spanjoler synes nok at det har gått for fort. Spanias tidlige signalisering som liberale i likekjønnet ekteskap og abortspørsmålet var ikke uproblematisk. Spania har stort sett alltid vært katolisismens store forkjempere, og den katolske kirken er ikke kjent for sin åpne holdning til noen av de to punktene. Dette er en av grunnene til at de nye partiene dukker opp. VOX er de konservatives talerør, mens Podemos var deres motvekst. For nordmenn som ofte rynker på nesen av nye partier – det yngste partiet med stortingsplass er MDG, som er nesten 35 år gammelt – er dette alt annet enn normalt.
De kompliserte forutsetningene
Spania har ikke en fast dato for valg. Akkurat som Storbritannia og Danmark, velger Spanias sittende regjering selv når man skal gå til valgurnene innenfor et tidsrom. Slik sett kan statsministeren plutselig kaste seg rundt og arrangere valg når det passer ham (Spania har til gode å ha en kvinnelig statsminister). Dette skjedde senest i 2019, da man først hadde et valg i april og så i november. Grunnen skyldes et tilbakevendende problem i Spania, faren for mindretallsregjering i et politisk anstrengt parlament. Verken PSOE eller PP ønsker å regjere på nåde fra ytterliggående partier eller partier som ønsker å svekke eller dele opp Spania.
Egentlig var det forventet at valget i Spania skulle gjennomføres i november, men PSOEs statsminister Pedro Sánchez ville benytte anledningen etter svake mellomvalg for venstresiden til å tvinge samarbeidspartnerne på venstresiden til å slutte å krangle seg imellom. De forskjellige partiene har jobbet sammen under felleslisten Sumar, der Podemos er det største partiet, men som også inneholder partier på ytre venstre. Deres eneste store fellessak er at de er imot innstrammingspolitikken som er blitt innført som følge av vanskelig økonomi i Spania.
For høyresiden har det vært rimelig kaotisk. Partido Popular hadde mistet mange stemmer til både ytterliggående Vox og sentrum-høyre Cs under mangeårige leder Rajoy. I 2018 ble han erstattet av Pablo Casado, som satset på å være mer populistisk i et forsøk på å få tilbake stemmene. Det gikk motsatt, og i 2022 ble han selv erstattet av Alberto Núñez Feijóo. Feijóo var mer respektert og mindre populistisk. Siden Cs selv hadde gjort det dårlig under flere valg, så de på det som best for liberale verdier ikke å stille til valg for ikke å være i veien for det de så på som kampen mot Vox.
Vox på sin side er kaoselementet. De har vokst seg store både på skepsis til den liberale og EU-vennlige politikken til PSOE og på løfter om strammere innvandringspolitikk og hardere tone mot Storbritannia hva gjelder Gibraltar – som vi straks kommer tilbake til.
Fortsatt helt åpent
Så hvordan gikk det? Det er fortsatt ikke helt klart. For regnestykket ser omtrent slik ut:
Av disse partiene er alle de med under 10 representanter selvstyrepartier: ERC og Junts for Katalonia, EH Bildu og EAJ-PNV for Baskerland, CC for Kanariøyene, BNG for Galicia og UPN for Navarra.
Skal man snakke om vinnere, er det klart at de to store vant mest. Den største vinneren var PP. De gikk fram med 47 representanter i underhuset. Dette er altså 37 mer enn det de kan ha fått ved at Cs ikke stilte. PSOE gikk fram med to representanter selv. De største taperne var støttepartiene. PPs mer moderate alternativ gjorde sannsynligvis sitt til at flere gikk tilbake til PP fra Vox, som tapte hele 19 representanter. PSOEs støtteparti, Sumar, merket nok den interne kranglingen, og de tapte 7 representanter. Av de mindre partiene var det bare ERC, der republikanske katalanske partiet, som markerte seg. De tapte nesten halvparten av sine kandidater.
Så hvordan blir dette? Man trenger 176 stemmer for å få til en flertallsregjering. Av disse er det PP og Vox som er nærmest, men Vox er ikke populært blant noen andre. PSOE trenger hjelp ikke bare av venstrealliansen Sumar, men av både katalanske og baskiske uavhengighetspartier. Flesteparten av dem tilhører venstre eller sentrum-venstre uansett, og ville neppe samarbeidet med sterkt nasjonalistiske Vox, som ikke støtter noen form for selvstyre- eller uavhengighetsgrupper. Spørsmålet er om de greier å støtte opp om PSOE eller Sumar, som heller ikke hopper i taket av begeistring for selvstyreargumentene. Og når ERC trenger å bevise at de er sterke, er det kanskje ikke så lurt å samarbeide med sentralmaktene.
Vox og Storbritannia
Vox hadde på ingen måte et brakvalg, men de kan fortsatt komme i regjering. Og det kan vise seg å være svært problematisk for Storbritannia.
Gibraltar er blitt gitt en stemoderlig behandling av Storbritannia under Brexit-avtalene. Dette skyldes nok at britene helst ikke ville snakke om dem. De jobbet fram mot en avtale med PSOE og Sánchez, men Vox har sagt at de ikke ønsker å vedlikeholde avtalen.
Faktisk går Vox enda lenger. De vil innføre strenge grensekontroller på alle som ønsker å gå til og fra Gibraltar. Dette vil medføre at de mange spanske arbeiderne som Gibraltar er avhengige av innen alt fra turisme til helsesektoren, vil kunne få store problemer med å jobbe på halvøya. Vox ønsker å sette alle kluter til for å få Gibraltar til å bli spansk igjen.
Befolkningen på Gibraltar ønsker selv å forbli britisk, men de ville også klart, med 96 % av stemmene, være del av EU. Dette var grunnen. Storbritannias valg om å forlate EU har nå gjort det svært vanskelig for den britiske regjeringen å tale Gibraltars sak, og Vox har langt på vei retten på sin side. Problemet er det at en hard grense som den man tidligere hadde mellom Nord-Irland og Irland er alt annet enn ideell. Britene kommer ikke til å gi opp halvøya, men de har begrenset med muligheter og sympati i dialog med EU.
Samtidig er heller ikke Vox spesielt populære der heller. Partiet har gått ut med til tider svært bekymringsverdige konspirasjonsteorier om alt fra pedofile støttespillere til det demokratiske partiet i USA til at Covid ikke var farlig. De støter fra seg stadig flere, og nå også sin egen velgermasse. I tillegg ble seieren til PP og deres moderate plattform grunn til forsiktig optimisme for Gibraltar. PP har vært opptatt av en klar linje overfor Gibraltar, men viser seg som langt mer pragmatiske, også i dette valget.
Men det spørs om Vox har noen som helst planer om å fire på dette prinsippet. PP kan gå med på det som en liten innrømmelse til Vox for å sikre at de kommer tilbake til makten. I så fall kan man minnes om da David Cameron gikk med på avstemning om hvor vidt Storbritannia fortsatt skulle være med i EU. Hva er det verste som kan skje?
