Jeg har ferie og benytter anledningen å besøke kjæresten som bor i Alsace-regionen i Øst-Frankrike. Det er en glodvarm ettermiddag midt i juli, og vi spiser grillmat hos foreldrene som nettopp har tatt seg en pause fra den travle vingårdsdriften. Samtaleemnet dreier seg om nyhetene på det lille fjernsynet som står i kjøkkenhjørnet. Som en foss av usammenhengende setninger med fonetisk sammenhengende og tilsynelatende uskillbare ord, slik det ofte er på fransk, skravler en entusiastisk kjendisekspert fra den største senderen i Frankrike om bortgangen av skuespilleren Jane Mallory Birkin (f. 1946). Lite hadde jeg i tankene å skrive om kjendiser på Liberaleren, men det var noe journalistene ikke fortalte som fanget opp min oppmerksomhet, takket være bakgrunnsinformasjonen min kjærestes mamma fortalte.
I 22-årsalderen forlot Birkin hjemlandet sitt for å spille den kvinnelige motparten til daværende popstjerne Serge Gainsbourg i filmen og sangen med samme navn «Je t’aime… moi non plus» (oversettes som «Jeg elsker deg… ikke heller«). Hun og den verdensberømte stjerna Birgitte Bardot dannet et lesbisk par i filmen «Don Juan 73″. Sistnevnte var noen år sammen med Gainsbourg, men ble dumpa til fordel av Birkin. Resten av den dramafylte historien til både Gainsbourg, Bardot og Birkin kan man lese andre steder dersom man vil vite mer. Det som er langt mer interessant er livsverket og de produksjonene Birkin var aktiv i; de var kontroversielle i høyst mulig grad da de kom ut.
Hvis vi vil forstå hvorfor Birkins verk skapte så mye blest, må vi tegne et bilde av et Frankrike i etterkrigstiden, konservativt, katolsk og sugd inn i en annen krig. Landet mistet sin koloni Algeria, noe som Sovjetunionen bidro til. Det var store sosiale forskjeller og selv ikke den halverte arbeidsledigheten kunne forhindre at Frankrikes sterke mann De Gaulle tapte mye av populariteten. Mye av den akademiske motstanden munnet ut i den progressive mai 1968-motkulturbevegelsen og i et mindretall liberalistiske pasifister som trosset den ledende konservative holdningen i landet.
Da Birkin startet sin karriere i Frankrike, hadde hun allerede spilt en rolle i «Kaleidoscope» (en film der forbryteren er helten, og har ideologiske motiver for gjerningene sine) og «Wonderwall» (en psykedelisk film, ingen videre kommentar nødvendig…) i hjemlandet. I 1968 befant hun seg i Paris, hvor et av de største opptøyene i landets historie hadde funnet sted bare noen måneder før og hvor denne nye kulturelle vinden hadde fått godt fotfeste blant de yngre. Samme år falt hun pladask for Gainsbourg, som skulle vise å være av samme anti-autoritære slag.
Selv om Birkin var sammen med Gainsbourg (f. 1928 som Lucien Ginsburg) i noen år, satte han tydeligst preg på Birkins videre karriere og berømthet. Hans ukrainske foreldre rømte fra Charkiv under Oktoberrevolusjonen i 1917 (høres kjent ut?) til Georgia, Tyrkia og Frankrike, men måtte rømme igjen, denne gang med sønnen deres, lenger sør i det ikke-okkuperte området lenger sør innenlands. Gainsbourg jobbet seg opp fra fattige kår og overtok foreldrenes kjærlighet for kunst og musikk. Han lot seg særlig inspirere av dadaismen, en kunstnerisk og litterær retning med røtter i perioden rundt første verdenskrig, og kjente seg igjen i denne motkulturen som tok oppgjør med etablerte kulturelle oppfatninger. Han bestemte seg til slutt å gi en ny vri på sangerkarrieren sin, og tok affære med hva folk forventet. Alle husker vel den ganske erotiske stemningen i sangen «Je t’aime…», fylt av stønn og hvisking. Det endte med at radiostasjonene ikke ville spille den av, til tross for den massive populariteten innen- og utenriks.
Jeg blir beskattet 74% og skal vise dere hvordan resten ser ut som jeg får rutte med.
Serge Gainsbourg i en direktesendt fjernsynsdebatt før han satte fyr på en 500 franc-seddel og brente av tre fjerdedeler av den.
Birkin lot seg markere som pasifist, og deltok i noen symbolske humanitære aksjoner blant annet i Bosnia og Kosovo. Hun kjempet for mer bevissthet rundt hiv / aids, sto opp for kvinners rett til abort, og demonstrerte mot dødsstraff. Også Gainsbourg lot seg merke som samfunnsdebattant… på sin måte: en av sine mest markante opptredener var i mars 1984 da han i en fjernsynsdebatt tente på en 500 franc-seddel på direkten for å demonstrere mot skattepolitikken. «Jeg vet godt at det er ulovlig det jeg skal gjøre nå. Det er ulovlig… men jeg kommer til å gjøre det uansett. Skattepengene går jo ikke til de fattige, de bare går til atomvåpen. Jeg blir beskattet 74% og skal vise dere hvordan resten ser ut som jeg får rutte med», sa han, før han satte fyr på 500-lappen og brente av tre fjerdedeler av den. Hendelsen skapte en sjokkbølge gjennom den franske befolkningen, og vekket skandale i det politiske miljøet. Han døde i 1991.
Med bortgangen av Jane Birkin, Serge Gainsbourg (1991) og skatteflytningen Johnny Hallyday (2017), begynner Frankrikes popkultur å likne stadig mer på den vi også finner i andre europeiske land, dominert av folk som ikke tørr å gå mot strømmen ut av frykten å bli marginalisert eller latterliggjort, ironisk nok i et samfunn som har blitt mye åpnere for å si hva man mener, rett fra levra. Før fengslet autoritære regimer kunstnere, artister og karikaturtegnere, fordi de betydde en reell fare for den etablerte makten. Nå utfordres staten på ingen måter av det kulturelle samfunnet. Tvert imot har den blitt del av en elite og passer den inn i en politisk agenda av snorklipping og subsidier. Hvor er det blitt av disse annerledestenkende artister?
