Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.
Essayet til Molinari ble publisert i går.
Da Gustave de Molinari i 1849 skrev sitt enestående essay Sur la Production de la Securité, ble han stående alene; selv blant de franske og engelske laissez faire økonomer. Kun Benjamin R. Tucker og de amerikanske individualistiske anarkister ved århundreskiftet hadde sans for Molinaris resonnement. Murray N. Rothbard har i dette århundrede fulgt i Molinari’s fotspor – bl. a. med sin betydningsfulle bok Power and Market. Rothbard trekker markedsøkonomisk teori til dets ytterste konsekvens: privatiseringen av sikkerhet. Inntil de Molinari hadde politibeskyttelse og sikkerhet vært ansett som statens enemerker.
Til tross for at det fantes en sterk liberal anti-stats tradisjon før Molinari, ble dette spørsmål lite behandlet i liberalistisk teori. De fleste teoretikere manglet den nødvendige økonomiske innsikt, mens andre, i sin tro på menneskets godhet, mente at organisert sikkerhet ville være overflødig efter at staten ble oppløst.
Mens de fleste anarkister bygger sin kritikk av staten på moralske argumenter, bygger Molinari – som ikke kalte seg selv anarkist – sitt argument for den private forsørgelse av sikkerhet, på økonomisk, utilitarisk grunn. Fri konkurranse fører til billigere og mer effektivt produserte varer. Dette var en akseptert sannhet blant laissez faire økonomene på den tid når det gjalt vanlig handel og arbeidskraft. Men Molinaris originalitet ligger i spørsmålet: Hvorfor har prinsippet like stor gyldighet for produksjonen av sikkerhet? Han mente at sikkerhet også var en vare som kan kjøpes og selges på det åpne marked. Det er derfor ingen grunn til at en bestemt institusjon – som staten – bør ha monopol. Molinari argumenterte for at monopoler fører til dyrere varer, samtidig som den ineffektivitet markedet ellers ville avskaffe gjennom konkurranse, blir værende i sin helhet. Resultatet av denne ineffektivitet, hevdet Molinari, ville medføre urettferdighet og lidelse for individet.
Som mangeårig redaktør av det kjente Journal des Economists, var Gustave de Molinari lenge den eneste forsvarer av privatisering av sikkerhet. Denne franske laissez faire skole, med røtter tilbake til J.B. Say, Charles Comte og andre, var ikke rede til å trekke de fulle konsekvenser av det frie marked. Da de andre franske liberalister holdt et møte i slutten av 1849 for å diskutere dette radikale og meget ukonvensjonelle synspunkt, var der ingen som sa seg uenig i Dunoyer karakteristikk; «logiske illusjoner.» Charles Dunoyer, som viet sin tid til å redusere statens makt og bekjempe privilegier, mente at politisk konkurranse blant de forskjellige partier, var tilstrekkelig. Frederic Bastiat trodde at kun den «øverste makt», i form av staten, hadde rett til å bruke makt. Å overlate forsørgelsen av rettferdighet til markedet, ble det hevdet, ville resultere i «voldelige kamper».
Gustave de Molinari ble født i 1819 i Belgia. I 1840 dro han til Paris der han håpet å etablere seg som journalist innen politisk økonomi. Han var med på å grunnlegge den Parisiske Forening for Frihandel. Molinari ble mer og mer aktiv i frihandelspressen i Paris utover i 40-årene der han forsvarte sine syn i forskjellige tidsskrift. Slutten av 1840-årene var en av Molinaris mest aktive perioder som forfatter og journalist. Laissez faire liberalister som Molinari var overbevisst om at spredningen av de liberale idéer var av største betydning for å få bukt med skadelig statlig intervensjon.
Efter statskuppet i Paris i 1851, reiste Molinari tilbake til Belgia der han utga bøker. Han ble professor i politisk økonomi i Antwerpen. Han fortsatte her både å spre sine radikale idéer om en økonomisk orden uten statsmakt, såvel som å kjempe mot proteksjonisme.
Molinari dro tilbake til Paris i 1860 og utviklet her sine teorier om fremveksten av det moderne industrielle samfunn. I 1881 ble Molinari redaktør av Journal des Economists, et kjent og prestisjefylt tidsskrift som var senteret for laissez faire idéer i den fransktalende verden. Han fortsatte å utvikle teorier om det frie samfunn og mulige anvendelser av laissez faire. Markedet ble forsvart av Molinari både med moralske såvel som utilitariske argumenter, og han skrev om forholdet mellom moralen og markedet.
Den økende statlige innblanding i økonomien, og veksten i statens makt i sin alminnelighet, bidro til å svekke den sterke optimisme som hadde preget Molinari et halvt århundrede. Han begynte nå å dele sine tidlige motstanderes syn på at staten burde ha monopol på forsørgelsen av sikkerhet. Dette uheldige kompromiss markerte slutten på Molinaris lange og innholdsrike karriære. Den første laissez faire økonomen som anvendte prinsippene om det frie marked på alle samfunnets områder, døde i 1912 – en epoke innen den franske laissez faire skolen var over.
Få av Gustave de Molinaris verker er blitt oversatt til andre sprog. Med få unntak er derfor alt det Molinari har skrevet kun tilgjengelig på fransk. Hans essay om sikkerhet er oversatt til engelsk og utgitt av Center for Libertarian Studies i USA, mens boken der argumentet utdypes og føres videre, Les Soirées de la Rue Saint-Lazare, fortsatt ikke er oversatt. Den eneste boken av Molinari som foreligger på engelsk, The Society of Tomorrow, var skrevet på et senere tidspunkt i hans liv da hans radikale syn hadde falmet gjennem en omseggripende fremtidspessimisme.
Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.
