Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989
Det finnes to måter å betrakte samfunnet på.
Ett synspunkt på utviklingen av sammenslutninger mellom mennesker – samfunnet – tilsier at forandringer ikke er underlagt tilfeldige, uforanderlige lover. Disse sammenslutninger – kunstig skapt av en eller annen tidligere lovgiver – kan på et senere tidspunkt modifiseres eller rekonstrueres av andre lovgivere i takt med de sosiale vitenskapers fremskritt. I dette systemet spiller staten en dominerende rolle fordi det er på denne, den fremste innehaver av autoritet, at det daglige arbeid med å modifisere og rekonstruere samfunnet, faller.
På den annen side kan man anse samfunnet som et naturlig fenomen. Som jorden vi lever på, forandrer samfunnet seg i overensstemmelse med generelle eksisterende lover. I dette system finnes det strengt tatt ingen sosiale vitenskaper. Det finnes kun økonomisk vitenskap som studerer den naturlige organisme kalt samfunnet, og som viser hvordan denne organisme fungerer.
Samfunnets naturlige orden
For å kunne definere og avgrense statens funksjon, er det først nødvendig å undersøke essensen av, og hensikten med samfunnet.
Hvilke naturlige impulser vil mennesker følge når de kommer sammen for å skape et samfunn? De følger impulsen, eller, for å være mer presis, det sosiale instinkt. Mennesket er av natur et sosialt vesen. Som bevere – og mer generelt – de høyere dyreartene, har menneskene en instinktiv tilbøyelighet til å leve i samfunn.
Hvordan oppstod dette instinktet?
Mennesket opplever en mengde behov. Oppfyllelse av disse behov er kilden til menneskets velvære; deres ikke-oppfyllelse skaper lidelse. Alene og isolert ville mennesket bare kunne oppnå delvis tilfredsstillelse av sine behov. Det sosiale instinkt fører mennesket sammen med likesinnede, og oppmuntrer til kommunikasjon. Drevet frem av egeninteressen til de individer brakt sammen på denne måten, oppstår en viss arbeidsdeling. Denne arbeidsdeling gir nødvendigvis opphav til handel. Kort sagt ser vi en organisasjon oppstå som gir mennesket større muligheter til å oppfylle sine behov enn om man skulle leve isolert.
Denne naturlige organisasjon er samfunnet.
Hensikten med samfunnet er dermed å muliggjøre den mest fullstendige oppfyllels av menneskets behov. Arbeidsdeling og handel er måten dette kan gjøres på.
Blandt menneskets behov er det ett som spiller en fremtredende rolle i menneskehetens historie, nemlig behovet for sikkerhet.
Hva er dette behovet?
Enten mennesker lever i isolasjon eller i et samfunn, er de først og fremst interessert i å beskytte sitt liv og produktene av sitt arbeid. Hvis denne rettferdighetssansen var rådende på jorden; hvis, som en konsekvens, hvert individ begrenset seg til å arbeide og handle med sine produkter uten å ønske å skade andre eller ta noe fra andre, enten ved vold eller lureri; hvis alle hadde en instinktiv frykt for alle handlinger som ville skade andre, er det sannsynlig at sikkerhet ville eksistere naturlig på denne klode. Ingen kunstig institusjon ville være nødvendig for å etablere sikkerhet. Det er dessverre ikke slik tilværelsen er. Rettferdighetssansen ser ut til å være et privilegium som kun finnes blandt et fåtall fremstående og enestående temperamenter. Blandt de lavere raser eksisterer den kun i en simpel forstand. Heri ligger grunnen til de talløse kriminelle angrep, siden menneskets opprinnelse, siden Kain og Abel, mot individers liv og eiendom.
Dette er også bakgrunnen for opprettelse av institusjoner hvis formål det er å garantere alle fred og beskyttelse av liv og eiendom.
Disse institusjoner ble kalt Stater. Så universell og nødvendig er behovet for sikkerheten som Staten kan tilby at man overalt finner Stater; selv blandt de mest uopplyste stammer.
Heller enn å oppgi Staten og derefter sikkerheten, aksepterer mennesker ekstreme lidelser uten å oppdage at de ved å gjøre dette, feilberegner sine alternativer.
Si at et individ oppdager at dets liv er under vedvarende trussel. Ville det ikke først og fremst være opptatt med å beskytte seg fra farene som truet? Disse forsøk, disse anstrengelser, dette arbeid måtte nødvendigvis legge beslag på mesteparten av hans tid såvel som mesteparten av hans hjernevirksomhet. Som en konsekvens av dette, ville han bare kunne gjøre mangelfulle og usikre forsøk og benytte sin ufokuserte oppmerksomhet på å oppfylle sine øvrige behov.
Selv om et individ ble bedt om å oppgi en stor del av sin tid og arbeid til den som sa seg villig til å garantere den fredelige beskyttelse av hans liv og eiendom, ville ikke det være en fordel å akseptere denne avtalen? Ville det ikke være i hans egeninteresse å sikre seg til lavest pris?
Konkurranse i sikkerhet
Hvis det finnes én veletablert sannhet i sosialøkonomien så er det denne:
”For alle varer som tjener forbrukerens følbare eller ikke-følbare behov, er det i forbrukerens interesse at arbeid og handel forblir uregulert og fri. Friheten til arbeid og handel har som sin nødvendige og permanente konsekvens en maksimal reduksjon i pris.”
Og denne:
” At forbrukernes interesser skal komme foran produsentens interesser.”
Når man oppfyller disse prinsipper, kommer man frem til denne strenge konklusjon:
” At produksjon av sikkerhet – i forbrukere av denne tjenestes interesse – bør underkastes loven om fri konkurranse.”
Hvorav det følger at:
” Ingen stat skal ha rett til å hindre en annen stat i å kunne konkurrere med den, eller å kreve at forbrukere av sikkerhet kun kan komme til dem for denne tjeneste.”
Ikke desto mindre vil jeg tilstå at opp til dette tidspunkt, har man veket tilbake fra denne strenge tolkningen av prinsippet om fri konkurranse. En økonom som har gjort mer enn de fleste for å utvide bruken av frihetsprinsippet, M. Charles Dunoyer, mener at «Statens funksjoner vil aldri kunne overføres til den private sektor.»
Dette sitat gjør et klart og tydelig unntak for fri konkurranse. Sitatet er enda mer bemerkelsesverdig fordi det er unikt. Det er fullt mulig å finne økonomer som gjør flere unntak fra prinsippet om fri konkurranse, men vi kan bekrefte at disse ikke er «skikkelige» økonomer. «Skikkelige» økonomer er stort sette enige om at Staten, på den ene side, skal begrense seg til å garantere borgernes sikkerhet, og på den annen side, at friheten til arbeid og handel forøvrig bør være total og absolutt.
Men hvorfor skal produksjon av sikkerhet være et unntak? Hvilken spesiell grunn er det til at produksjon av sikkerhet ikke kan overlates til fri konkurranse? Hvorfor skal den underlegges et annet prinsipp og organiseres efter et annet system? På dette punkt tier vitenskapens eksperter, og M. Dunoyer som har bemerket dette unntaket, har ikke sett nærmere på grunnlaget for et slikt unntak.
Sikkerhet et unntak?
Som en konsekvens er vi nødt til å spørre oss selv om dette unntaket kan begrunnes ut i fra et økonomisk synspunkt.
Det strider mot fornuften å tro at en veletablert naturlov er åpen for unntak. En naturlov må være universell eller være ugyldig. Jeg kan for eksempel ikke tro at den universelle tyngdekraftslov som styrer den fysiske verden, noen gang skulle være opphevet noe som helst sted i universet. Nu ser jeg på økonomiske lover som sammenlignbare med naturlover, og jeg har like mye tro på prinsippet om arbeidsdeling og på prinsippet om frihet for arbeid og handel som jeg har på den universelle tyngdekraftsloven. Jeg tror at disse prinsippene kan bli forstyrret, men de kan ikke tillate unntak.
Hvis dette er tilfellet, bør produksjonen av sikkerhet ikke fjernes fra den frie konkurranses domene. Og hvis den blir fjernet, vil samfunnet lide et stort tap.
Enten er dette logisk og sant, eller så er prinsippene som den økonomiske vitenskap er basert på ugyldige.
Alternativene
Det er således vist a priori – for dem som har tro på prinsippene for den økonomiske vitenskap – at unntaket indikert ovenfor ikke er rettferdiggjort, og at produksjon av sikkerhet, som alt annet, bør være underkastet loven om fri konkurranse.
Hva gjenstår det for oss å gjøre når vi er kommet frem til dette standpunkt? Det gjenstår å undersøke hvorledes det er blitt slik at produksjonen av sikkerhet ikke er blitt underkastet loven om fri konkurranse, men i steden underlagt andre prinsipper.
Hvilke er disse prinsipper? Det er monopolisme og kommunisme. Det finnes ikke én institusjon i sikkerhetsindustrien, i hele verden, som ikke er basert på enten monopolisme eller kommunisme.
I denne sammenheng tilføyer vi en enkel bemerkning. Sosialøkonomien har alltid betraktet monopolisme og kommunisme med like stor mistro i alle de forskjellige grenene av menneskets adferd hvor man har truffet på dem. Er ikke det da rart og ufornuftig at de aksepterer sikkerhetsindustrien?
Monopolisme og kommunisme
La oss nu undersøke hvorledes det er blitt slik at alle kjente Stater er enten underlagt monopolismens lov eller organisert efter det kommunistiske prinsipp. Først skal vi undersøke hva som er ment med ordene monopolisme og kommunisme.
Det er en åpenbar sannhet at jo mer påtrengende og nødvendig behovene til et individ er, jo større smerte vil individet være villig til å lide for å kunne oppnå dem. Nu finnes det visse ting som det er rikelig av i naturen og som ikke krever en stor mengde arbeid for å produseres. Men fordi disse varene benyttes for å oppnå nødvendige og påtrengende behov, kan de som en konsekvens få en bytteverdi som er helt ut av proporsjon med deres naturlige verdi; f.eks. salt. La oss si at et individ eller en gruppe av individer oppnår eksklusiv rett til produksjon og salg av salt. Det ville da være tydelig at individet eller gruppen kunne heve prisen på denne varen høyt over dens verdi, høyt over den prisen som den ville oppnådd under fri konkurranse.
Man sier da at dette individ, eller gruppe av individer, har et monopol og at prisen på salt, er en monopolpris.
Det er åpenbart at forbrukerne frivillig ikke vil betale denne grove monopolistiske ekstraskatt. Det ville være nødvendig å tvinge dem til å betale den, og for å kunne gjøre dette, er maktbruk nødvendig.
Alle monopoler forutsetter nødvendigvis bruk av tvang.
Hva skjer så hvis monopolistene ikke lenger er så sterke som de forbrukerne de utbytter? I alle tilfeller vil monopolet endelig forsvinne, enten voldelig eller som et resultat av en fredelig transaksjon. Men hva kommer så efter monopolet?
Dersom de arge og opprørske forbrukerne lykkes i å overta produksjonsfaktorene, vil de sannsynligvis konfiskere industrien til egen profitt. Deres første tanke vil ikke være å tillate fri konkurranse, men å utnytte den i fellesskap til egen fortjeneste. De vil så ansette en direktør, eller et direktorat, for å drive saltindustrien og overføre penger for å dekke omkostningene ved salt produksjonen. Og siden deres erfaring har gjort dem mistenksomme og mistroiske; siden de er redde for at direktøren de har ansatt vil beslaglegge produksjonen til egen fordel og at han med egen profitt i tankene vil gjeninnføre ? enten ved åpne eller skjulte metoder ? det tidligere monopolet; vil de velge delegater; representanter med ansvaret for å tilegne seg den nødvendige kapital for produksjonen, passe på hvordan den brukes, og forsikre seg om at saltet som er produsert, blir likt fordelt til dem som fortjener det.
Produksjonen av salt vil bli organisert på en slik måte. Denne måten å organisere produksjonen på, er blitt kalt kommunisme. Når denne type organisasjon blir anvendt kun til en vare, blir kommunismen sagt å være delvis. Når den blir anvendt på alle varer, blir kommunismen sagt å være total.
Enten kommunismen er delvis eller total, er sosialøkonomien like lite tolerant ovenfor den som den er overfor monopolisme, av hvilken kommunisme kun er en forlengelse.
Monopoliseringen og kollektiviseringen av sikkerhetsindustrien
Er det ikke mulig å anvende det som har vært sagt om salt, til sikkerhet? Er ikke dette historien til alle monarkier og republikker?
Over alt begynte produksjonen av sikkerhet som et organisert monopol, og over alt har den i disse dager en tendens til å være organisert kommunistisk.
Her er årsaken.
Blant menneskers følbare og ikke-følbare behov, er der ingen – muligens med unntak av korn – som er mer uunnværlig enn sikkerhet, og derfor er det ingenting som kan opprettholde en så stor monopolistisk skatt som sikkerhet. Heller er ingenting så tilbøyelig mot monopolisering som sikkerhet.
Hva er egentlig situasjonen til de mennesker som trenger sikkerhet? Svakhet. Hva er situasjonen til de som påtar seg å sørge for denne sikkerheten? Styrke. Dersom det var omvendt, dersom forbrukerne av sikkerhet var sterkere enn produsentene, ville de tydeligvis kvitte seg med deres hjelp. Nu, hvis produsentene av sikkerhet opprinnelig er sterkere enn forbrukerne, ville ikke det være lett for de førstnevnte å påtvinge et monopol på de sistnevnte?
Overalt hvor samfunn oppstår, ser vi de sterkeste, mest krigerske raser legge beslag på den eksklusive styringen av samfunnet. Overalt ser vi disse raser fastlegge monopolet innenfor mer eller mindre omfattende grenser, avhengig av deres størrelse og styrke.
Siden hengir dette monopol på sikkerhet seg til bitre kamper for å øke størrelsen av sitt marked, antallet av forbrukerne som er tvunget til å benytte seg av monopolet, og derefter størrelsen på gevinsten.
Krig har vært det nødvendige og uunngåelige resultat av etableringen av monopolet på sikkerhet. En annen uunngåelig konsekvens var at dette monopolet ble en trussel mot alle andre monopoler. Når situasjonen til dem som hadde monopolisert sikkerhet ble oppdaget, kunne ikke produsentene av andre varer annet enn å se at ingenting i verden var mer fordelaktig enn monopolisme. I sin tur var de fristet til å øke lønnsomheten til egen industri på samme måte. Men hva trengte de for å kunne monopolisere varene de produserte? De trengte makt. Men de var ikke i besittelse av denne makten som kunne sette dem i stand til å tvinge forbrukerne. Så hva gjorde de? De søkte og anskaffet, til en pris de ble enige om, det eksklusive privilegium å fortsette sin industri innenfor visse bestemte grenser. Siden avgiftene på disse privilegier brakte produsentene av sikkerhet en fin pengesum, ble verden snart dekket av monopoler. Arbeid og handel ble overalt bundet og lagt i lenker, og massenes kår ble miserable.
Til tross for alt dette, er vi vidne til at massene som, efter flere hundre års lidelse og mens opplysningstiden fikk fotfeste, hadde vært kvalt under denne sammenbindingen av privilegier, begynte å gjøre opprør mot de priviligerte. De forlangte frihet, dvs. utryddelsen av monopoler.
Denne prosess tok forskjellige former. Hva skjedde for eksempel i England? Rasen som opprinnelig styrte landet, var militært organisert (aristokratiet), hadde en arvelig leder som sin øverstkommenderende (kongen) og samtidig en arvelig rådsforsamling (Overhuset). Den satte prisen på sikkerhet ? som den hadde monopolisert ? på det nivået de selv ønsket. Det var ingen forhandling mellom produsentene og forbrukerne av sikkerhet. Efterhvert som tiden gikk, gjorde forbrukerne, hvis antall og styrke ble erkjent, opprør mot dette rent vilkårlige regime og tilkjempet seg retten til å forhandle med produsentene om prisen på varen. Til dette formål sendte de delegater til Underhuset for å diskutere skattenivået; prisen på sikkerhet. Det ble dermed delvis mulig for dem å forbedre sin tilstand. Ikke desto mindre hadde produsentene enda en viss kontroll med hvem som kunne velges til Underhuset. Debatten var ikke helt åpen og prisen på varen forble høyere enn den naturlige verdi. En dag reiste de utbyttede forbrukerne seg mot produsentene og berøvet dem deres industri. De påtok seg så ansvaret for å fortsette denne industrien, og valgte en operasjonsdirektør, assistert av en rådsforsamling til dette formål. Men planen virket ikke, og tyve år senere ble primitiv monopolisme gjenetablert. Men denne gangen var monopolistene smarte nok til ikke å gjenopprette en totalitær styremåte; de aksepterte en fri debatt om skatter samtidig som de var påpasselige med å bestikke medlemmene av opposisjonen. De ga disse delegater kontroll over visse poster i administrasjonen av sikkerhet og gikk til og med så langt som å tillate de mest innflytelsesrike til å delta i deres øverste rådsforsamling. Intet kunne vært mer fornuftig enn denne opptreden. På tross av denne utspekulerte taktikk, ble forbrukerne av sikkerhet endelig klar over disse misbrukene, og forlangte en reform av Parlamentet. Denne reformen ble efter mye motstand gjennomført, og siden den tid har forbrukerne hatt en betydelig lettelse av sine byrder.
I Frankrike har monopolet på sikkerhet, efter mye frem og tilbake, blitt overvunnet for annen gang.(1) Akkurat som i England ble monopolisme først en fordel for en bestemt kaste, og så, i en viss samfunnsklasses navn, til slutt byttet ut med kommunal produksjon. Forbrukerne som helhet oppførte seg som aksjeeiere, og valgte en direktør med tidsbegrenset ansvar for operasjonen, og en forsamling ansvarlig for å overse direktørens og administrasjonens handlinger.
Vi vil nøye oss med å komme med en enkel observasjon av dette nye regime.
Akkurat som monopol på sikkerhet nødvendigvis måtte føre til universell monopolisme, så måtte kommunistisk sikkerhet, logisk sett, føre til universell kommunisme.
I virkeligheten har vi et valg mellom to alternativer:
Enten er kommunistisk produksjon overlegen fri produksjon, eller så er den det ikke.
Hvis den er overlegen, må det gjelde for alt, ikke bare sikkerhet. Hvis ikke, forlanger fremskritt at kommunistisk produksjon blir byttet ut med fri produksjon. Total kommunisme eller total frihet er alternativene.
Staten og samfunnet
Er det mulig at produksjonen av sikkerhet kan organiseres på andre måter enn monopolisme eller kommunisme? Kunne den bli overført til fri konkurranse?
Fra de politiske forfatterne er det enstemmige svaret på dette spørsmålet: Nei.
Hvorfor? Vi skal fortelle hvorfor.
Fordi disse forfatterne, som først og fremst er opptatt av Staten, ikke vet noe om samfunnet. De ser på samfunnet som en kunstig fabrikasjon, og tror at statens oppgave er å kontinuerlig modifisere og omgjøre samfunnet.
Nu, for å kunne modifisere og omgjøre samfunnet, er det nødvendig å være i besittelse av en autoritet som overgår den autoritet de enkelte individer – som samfunnet består av – besitter.
Monopolistiske stater hevder å ha denne autoritet direkte fra Gud. Den gir dem retten til å modifisere eller omgjøre samfunnet efter eget ønske og til å kvitte seg med mennesker og eiendom som de måtte behage. Kommunistiske stater appellerer til den menneskelige fornuft som manifesteres i folkets majoritet.
Men har monopolistiske og kommunistiske stater denne overlegne og uimotståelige autoritet? Har de i virkeligheten en høyere autoritet enn den en fri stat kunne ha? Dette er det vi må undersøke.
Kongen og flertallets guddommelige rettighet
Hvis det var sant at samfunnet ikke var naturlig organisert; hvis det var sant at lovene som styrte dets bevegelse hele tiden måtte bli modifisert eller omgjort, måtte lovgiverne nødvendigvis ha hatt en uforanderlig hellig autoritet. Siden de var skjebnens viderførere på jorden, måtte de nesten bli sett på som likestilt med Gud. Hvis det forholdt seg anderledes, ville det ikke være umulig for dem å fullføre oppgavene sine?
Man kan ikke blande seg inn i menneskets anliggender; man kan ikke forsøke å dirigere og regulere dem, uten daglig å fornærme en mengde interesser. Hvis de som har makten, ikke har et mandat fra en høyere skapning, vil de fornærmede interesser gjøre motstand.
Hvorav følger løgnen om guddommelige rettigheter.
Denne løgnen var utvilsomt den beste man kunne funnet frem til. Dersom du greier å overbevise massene at Gud selv har innsatt visse mennesker eller utvalgt visse raser til å gi samfunnet lover og styre det, vil ingen drømme om å gjøre opprør mot disse skjebnens utvalgte, og alt staten gjør vil bli akseptert. En stat basert på guddommelige rettigheter, er udødelig.
Det er bare en betingelse: at man tror på guddommelige rettigheter.
Hvis man prøver å forestille seg at folkets ledere ikke mottar sin inspirasjon direkte og skjebnebestemt, men at de følger rent menneskelige impulser, vil prestisjen som omslutter dem fordufte. Man vil stå imot deres suverene avgjørelser akkurat som man motstår alt annet menneskeskapt hvis nytte ikke er klart demonstrert.
Det er derfor fascinerende å se hvor langt teoretikere som forsvarer guddommelige rettigheter, går for å underbygge den overmenneskelige natur rasene, som er i besittelse av en menneskelig stat, skulle ha.
La oss for eksempel lytte til M. Joseph de Maistre:
«Mennesker skaper ikke herskere. Han kan til nød tjene som et instrument for å fjerne en hersker og overlate staten til en annen hersker ? som allerede er en prins. Forøvrig har det aldri eksistert en herskende familie som kan føres tilbake til et plebeiersk opphav. Dersom dette fenomenet skulle oppstå, ville det markere en ny epoke på jorden.
Det er skrevet: Jeg er alle herskeres skaper. Dette er ikke bare et religiøst slagord; en prests metafor, det er bokstavelig talt den rene og enkle sannhet. Det er en lov i den politiske verden. Gud skaper konger, ord for ord. Han kultiverer kongelige raser, oppfostrer dem i skyggen av en sky som skjuler deres opphav. Endelig står de frem, kronet med deres storhet og ære; og inntar sine plasser.(2)
Ifølge dette systemet som uttrykker skjebnens ønske i visse mennesker og som gir disse utvalgte, disse hellige, en kvasiguddommelig autoritet, har åpenbart borgerne ingen rettigheter i det hele tatt. De må, uten spørsmål, underkaste seg bestemmelsene til den suverene autoritet som var det skjebnens lover.
Ifølge Plutark er kroppen sjelens instrument og sjelen Guds instrument. Ifølge den guddommelige rettighetsskolen velger Gud visse sjeler og bruker dem som instrumenter for å regjere verden.
Hvis mennesker trodde på denne teorien, kunne intet rokke en stat basert på guddommelige rettigheter.
Uheldigvis har de mistet troen.
Hvorfor?
Fordi en fin dag bestemte de seg for å spørre og tenke, og ved å spørre og ved å tenke, gikk det opp for dem at deres ledere ikke styrte dem bedre enn de selv – alminnelige dødelige uten kontakt med skjebnen – kunne gjøre.
Det var fri tenkning som avslørte de gudommelige rettigheters fiksjon og viste at monarkiets eller aristokratiets undersåtter burde adlyde sine herskere kun i den grad de fant det i overenstemmelse med sin egeninteresse å gjøre således.
Har den kommunistiske løgnen gjort det bedre?
Ifølge den kommunistiske teori, for hvilken Rousseau er ypperstepresten, kommer ikke autoriteten ovenfra, men heller nedenfra. Staten skjeler ikke lenger til skjebnen som sin autoritet; den skjeler til menneskeheten, til den ene, udelelige og suverene nasjon.
Dette er hva kommunistene, tilhengerne av folkets suverenitet, antar. De antar at den menneskelige fornuft har evnen til å oppdage de beste lover og den organisasjonsform som best passer samfunnets behov, og at disse lover vil fremstå som det praktiske resultat av en fri debatt mellom divergerende oppfatninger. Hvis ingen enstemmighet oppstår; dersom det fortsatt er uenighet efter debatten, har flertallet rett siden flertallet innbefatter størstedelen av fornuftige mennesker. (Disse individer blir selvfølgelig antatt å være like, ellers raser hele strukturen sammen.) Følgelig insisterer de på at flertallets avgjørelser må bli lov og at mindretallet plikter å underkaste seg disse lover uaktet av om det strider mot deres dypeste overbevisninger og skader deres mest dyrebare interesser.
Dette er teorien. Men har virkelig autoritet, grunnet på flertallets avgjørelse, den uimotståelige og absolutte karakter som blir antatt? Blir den alltid, i alle tilfeller, respektert av mindretallet? Kunne den det?
La oss ta et eksempel:
La oss anta at sosialistene lykkes i å propagandere blant arbeiderklassen på landet slik som de allerede har oppnådd blant arbeiderklassen i byene. Og la oss anta at som en konsekvens av dette, får de flertall på landet. Og ved å utnytte denne situasjon, får de et sosialistisk flertall i den lovgivende forsamling og velger en sosialistisk president. Hva om dette flertallet og denne presidenten, skjenket med den suverene autoritet, bestemmer å skrive ut en skatt på tre milliarder for de rike for å kunne organisere de fattige sitt arbeid, slik M. Proudhon forlangte. Er det sannsynlig at mindretallet ville, helt fredelig, underkaste seg denne urettferdige og absurde; dog lovlige; dog konstitusjonelle plyndring?
Nei, de ville uten tvil ikke nøle med å forkaste flertallets autoritet og forsvare sin eiendom.
Under dette regime som under det forrige, adlyder man innehaverne av autoritet bare så lenge man tror at det er i ens egeninteresse å adlyde.
Dette leder oss til følgende konklusjon: Det moralske grunnlag for autoritet er hverken så solid eller så stort under et monopolistisk regime eller under et kommunistisk regime, som det kunne vært under et regime av frihet.
Terrorregimet
Men la oss allikevel anta at tilhengerne av en kunstig institusjon, enten monopolistene eller kommunistene, har rett ? at samfunnet ikke er organisert naturlig, og at arbeidet med å skape og forandre de lover som regulerer samfunnet, hele tiden faller på mennesker ? og legg merke til i hvilken ynkelig tilstand verden ville befinne seg. Herskernes moralske autoritet hviler i realiteten på egeninteressen til de som blir styrt. Siden de sistnevnte har en naturlig tendens til å motstå det som strider mot deres egeninteresse, vil all autoritet som ikke anerkjennes stadig kreve fysisk makt som hjelp.
Både monopolistene og kommunistene forstår denne nødvendigheten fullt ut.
Dersom noen, sier M. de Maistre, forsøker å bestride eller berøve autoriteten til Guds utvalgte, la han bli overlevert til den verdslige makt; la bøddelen utøve sin gjerning.
Dersom noen nekter å anerkjenne autoriteten til de som er valgt av folket, sier teoretikeren fra Rousseaus skole, dersom han motstår hvilken som helst av folkets avgjørelser, la han bli straffet som en folkefiende; la guillotinen utøve rettferdighet.
Disse to skolene som begge tar sitt utgangspunkt i en kunstig organisasjon, leder uvegerlig til samme konklusjon: terror.
Det frie marked for sikkerhet
Tillatt oss nu å formulere en enkel hypotetisk situasjon.
La oss forestille oss et nyfødt samfunn: Menneskene som det består av, er opptatt med å arbeide og handle med fruktene av sitt arbeid. Et naturlig instinkt forteller menneskene at deres liv, det land de er i besittelse av og dyrker, er deres eiendom, og at ingen, unntatt dem selv, har rett til å bruke eller røre denne eiendom. Dette instinktet er ikke hypotetisk; det eksisterer. Men siden mennesket ikke er perfekt, vil ikke denne bevisstheten om alles rett til sitt eget liv og eiendom være like klar i alle sjeler, og visse individer vil begå kriminelle handlinger, ved vold eller lureri, mot mennesker eller annen manns eiendom.
Herav nødvendigheten for en industri som forhindrer eller undertrykker disse voldelige eller svikaktige aggresjoner.
La oss anta at en person eller en sammenslutning av personer kommer og sier:
Jeg vil for en bestemt pris påta meg å forhindre og bekjempe kriminelle angrep på liv og eiendom. La de som ønsker sitt liv og eiendom beskyttet mot all aggresjon, henvende seg til meg.
Hva vil forbrukerne gjøre før de kommer frem til en avtale med denne produsenten av sikkerhet? For det første vil de undersøke om han virkelig er sterk nok til å beskytte dem. For det andre vil de forvisse seg om at de ikke trenger å bekymre seg om at han skal igangsette den samme aggresjon som det er meningen han skal forhindre. For det tredje vil de bringe på det rene om en annen produsent av sikkerhet kan tilby den samme varen på bedre betingelser.
Disse vilkårene er av forskjellige typer.
For å kunne garantere forbrukerne full sikkerhet for sitt liv og eiendom og i tilfelle skade gi dem kompensasjon i forhold til tapet de har lidd, ville det være nødvendig:
1. At produsentene etablerer bestemte straffer for krenkelse av liv og eiendom og at forbrukerne frivillig underordner seg disse straffene i tilfelle de selv begår forbrytelser;
2. At han pålegger visse uleiligheter på forbrukerne med den hensikt å lette oppdagelsen av gjerningsmennene;
3. At han med jevne mellomrom innhenter en viss sum ? varierende efter forbrukerens situasjon, den spesielle typen arbeid han driver med, størrelsen, verdien og eiendommens natur ? for å kunne dekke omkostningene av produksjonen såvel som å motta en passende betaling for sine ydelser.
Dersom disse vilkår aksepteres, noe som er nødvendig for at industrien skal fortsette, vil man komme frem til en avtale. Hvis ikke, må forbrukerne enten greie seg uten sikkerhet eller henvende seg til en annen produsent.
Nu, hvis vi tar sikkerhetsindustriens spesielle karakter i betraktning, er det klart at produsentene nødvendigvis vil måtte avgrense sine kunder efter visse territoriale grenser. Det ville være umulig for dem å dekke sine omkostninger dersom de prøvde å tilby polititjenester i områder hvor det kun var noen få kunder. Deres klientell vil naturligvis være konsentrert rundt senteret av deres aktiviteter. Til tross for dette ville det være umulig for dem å misbruke denne situasjonen ved å diktere forbrukerne. I tilfellet av en grov prisstigning på sikkerhet, ville forbrukeren alltid kunne velge å gi sin støtte til en ny entreprenør.
Den valgfrihet forbrukeren beholder; å kunne kjøpe sikkerhet hvor enn en ønsker det, vil føre til konstant konkurranse mellom produsentene der hver produsent vil streve for å forbedre eller beholde sitt klientell ved å lokke med billigere eller raskere, mer fyldig eller bedre rettferdighet.(3)
Hvis forbrukeren, på den annen side, ikke er fri til å kjøpe sikkerhet der han ønsker det, vil det raskt fremstå en profesjon som karakteriseres av vilkårlighet og dårlig ledelse. Rettferdighet blir sakte og dyr, politiet vanskelig, individuell frihet ikke lenger respektert, prisen på sikkerhet grovt inflatert og ulikt fordelt – avhengig av makten eller innflytelsen til en eller annen klasse av forbrukere. Kort sagt, de overgrep som er en integrert del av monopolisme og kommunisme, vil florere.
Under den frie konkurranses ledelse mister krigen mellom produsenter av sikkerhet helt sin hensikt. Hvorfor skal de krige? For å erobre forbrukere? Men forbrukerne vil ikke tillate å la seg erobre. De vil være forsiktig med å tillate at de blir beskyttet av personer som hensynsløst vil angripe de personer og den eiendom som er under deres rivalers beskyttelse. Dersom en dristig erobrer gjorde forsøk på å bli diktator, ville de straks anrope alle frie forbrukere som var truet av denne aggresjon og de ville gi ham den behandling han fortjente. Akkurat som krig er monopolismens naturlige konsekvens, så er fred frihetens naturlige konsekvens.
Under et regime av frihet, ville ikke sikkerhetsindustriens naturlige organisasjon være forskjellig fra andre industriers. I små distrikter vil det være nok med en enkel entreprenør. Denne entreprenøren ville kanskje la forretningen gå i arv til sin sønn eller selge den til en annen entreprenør. I større distrikter ville et selskap samle nok ressurser til å fortsette denne vanskelige forretningen alene. Dersom selskapet var godt styrt, kunne dette selskapet bestå uten problemer og sikkerheten ville bestå med det. I sikkerhetsindustrien, akkurat som i de fleste andre bransjer, ville den sistnevnte med tiden sannsynligvis overta efter den førstnevnte som organisasjonstype.
På den ene siden ville det være et monarki, og på den andre siden ville det være en republikk; men det ville være et monarki uten monopol, og en republikk uten kommunisme.
I alle tilfelle ville autoriteten bli akseptert og respektert i nyttens navn og det ville ikke være en autoritet opprettholdt ved terror.
Det vil utvilsomt herske uenighet om en slik hypotetisk situasjon er oppnåelig. Men med risiko for å bli ansett som utopist, hevder vi at den ikke er diskutabel. En grundig undersøkelse av saken vil avgjøre diskusjonen om staten mer og mer i frihetens favør; på samme måte som for alle andre økonomiske diskusjoner. Slik vi ser det, vil det en dag bli opprettet foreninger for å agitere for statens frihet akkurat som det allerede finnes foreninger for handelens frihet.
Og vi nøler ikke med å tilføye, at når denne reformen er gjennemført og alle kunstige hindringer for fri bevegelse av de naturlover som styrer den økonomiske verden er fjernet, vil situasjonen for samfunnets medlemmer bli den best mulige.
Fotnoter
1) Gustave de Molinari skrev i året efter revolusjonen i 1848 ? O.a.
2) Joseph de Maistre, Du Principe Générateur des Constitutions Politiques. [On the Generating Principle of Political Constitutions]. Forordet.
3) Adam Smith har påpekt at administrasjonen av rettferdighet i England hadde stor fordel av konkurransen mellem forskjellige rettsinstanser. (Adam Smith. Wealth of Nations, [1776], Ny: Modern Library, 1937, p. 679.).
Hentet fra Ideer om frihet nr 5, 1989.
