Å regne Russland som supermakt er ikke lenger mulig, og det er bra med tanke på den europeiske sikkerhetssituasjonen.
Herr Putin har problemer med sin spesialoperasjon, som han begynte med å kalle invasjonen av Ukraina for. Nå har i og for seg krigen pågått siden 2014 om man regner fra da Krim ble invadert av grønne menn. Russlands stormaktsambisjoner av den gamle skolen har det siste året møtt motgang etter motgang, da man i den russiske ledelsen ikke regnet med at Ukraina med president Volodymyr Zelenskyj i spissen skulle gjøre motstand. Feil tok man på alle punkter.
Hodepinene for herskeren i Kreml har vært mange og omfattende: korrupsjon, løgner om krigsforberedelse og inkompetente befal med mer. Tapet av stridsvogner og soldater har vært så omfattende at seiersdagen, regimets prestisjedag den 9. mai med obligatoriske militærparader, ble innstilt flere steder. Hva det kommer av kan man spekulere i.
At Putins legohær Wagnergruppen ledet av skøyeren Jevgenij Prigozjin heller ikke har gjort noe større vesen av seg på slagmarken er i seg selv et tegn på at alt ikke står bra til. Det at det til og med har oppstått en splittelse mellom Wagnergruppen og den offisielle russiske hæren, lover godt for Ukraina. Det ble en særdeles offentlig avskjedssøknad fra Prigozjin nå i midtsommerhelgen.
Å først starte et opprør ved hjelp av Wagnergruppen og siden marsjere mot Moskva er ikke spesielt populært hos Putin.
Et Russland der voldsmonopolet er såpass fragmentert lover ikke godt for fremtiden.
At Prigozjin siden ikke våget å gå fullt ut med et åpent opprør, men avblåste det, ser jeg som en sterk indikasjon på at Putin klarte seg denne gangen.
Gitt det vi vet om Putin fra tidligere, bør nok Prigozjin se seg over skulderen i noen år til om han skal berge livet; det hjelper nok ikke at han sitter og gjemmer seg i Belarus.
Herr Putin, som planla at vesten med USA i spissen skulle legge seg flate for hans seneste rampestrek, feilberegnet for en gangs skyld på alle punkter. At to av hans nærmeste naboer, Finland og Sverige, deretter raskt søkte medlemskap i NATO gjorde ikke saken bedre; den europeiske kraftsamlingen man har lykkes i å gjennomføre uten å erklære krig mot Russland er inspirerende. När til og med den beryktede russlandsvennen Tyskland har vendt blikket bort fra Moskva har noe hendt på den europeiske scenen.
Å regne Russland som supermakt er ikke lenger mulig, og det er bra med tanke på den europeiske sikkerhetssituasjonen, og lover godt for fremtiden. At Russland hadde et BNP på nivå med Italia før krigen, sier en del om landets økonomiske kapasitet.
Kan man avskrive herr Putin? Ikke helt ennå. Den russiske verden og dens apologeter lever og venter på at muligheten skal by seg. Nå nylig gikk tidligere president Medvedev ut med at britiske politikere er legitime mål for den russiske staten (31. mai). Det var ikke lenge siden at Medvedev ble ansett som et liberalt håp i store deler av vesten.
Det viser for eksempel rettssaken mot Peyman Kia og broren hans, som nylig ble dømt til livstid for spionasje på russernes vegne. Peyman Kia var en nøkkelperson innen den svenske etterretningstjenesten, og det er ikke helt klart hvor mye skade han egentlig har påført Sverige.
Problemet med mange ikke-russere er at de ofte ser mer optimistisk på hvordan Russland som stat kommer til å utvikle seg. Man glemmer lett at landet siden 1700-tallet har en lang imperialistisk fortid, der nabostater både i øst og i vest har levd farlig. Til tross for revolusjonen og senere sovjetimperiet har ekspansjons- og imperietanken levd i beste velgående i den russiske statsdannelsen. Josef Stalin må ha vært kommunist, men han føyet seg inn i en lang tradisjon av russiske herskere da han ekspanderte imperiet hovedsakelig i Sentraleuropa etter andre verdenskrig.
Putins og den russiske elitens fiksering på nettopp andre verdenskrig, eller den store fedrelandskrigen, som merkelig nok begynner i 1941, avslører en hel del om hvordan den russiske ledelsen tenker. For Finlands del blir det litt merkelig i og med at Putin-regimet ikke anerkjenner Vinterkrigen, som beviselig har funnet sted, fordi den ikke passer inn i det russiske selvbildet som fascistbekjemper på grunn av Ribbentrop-Molotovpakten, der Tyskland og Sovjet kom til enighet om interessesfærer i Europa.
Putin selv, et barn av sovjetimperiet, har ikke glemt den storhetstiden som Sovjetmakten i det minste ga en liten del av innbyggerne i Russland. At sovjetdrømmen resulterte i et sultende folk med høy grad av undertrykkelse er noe man i den nye eliten ikke snakker høyt om. Putin og hans skinndemokrati har gjort mye for å skjule og vanskeliggjøre en reell debatt om sovjetmaktens ondskap og undertrykkelse ved at uavhengige organisasjoner og forskere knebles. Forskere settes sågar i fengsel når de bryter absurde lover som forhindrer forskning.
Vesten har seg selv å takke for at de i mange år lukket øynene og fornektet hva Putins stat ville utvikle seg til, da forretninger ble viktigere enn å sørge for at livskraftige demokratiske reformer ble gjennomført i Russland.
De merkelige fornektelsene av mord på de som har falt i regimets unåde rundt om i verden er ikke bare folkerettslig suspekte, men også regelrett kriminelt av det sittende regimet. Det er ingen som tror på halvsannhetene som Putins regime har forsøkt å spre om saksforholdet; snarere har det kastet nytt lys på hvor urettferdig og hensynsløst regimet er.
Frihandel er bra og utviklende, men det trengs tilsvarende ambisjoner fra den andre siden også, og ikke som i Russlands tilfelle, der man har gjort alt for å motarbeide et likeverdig handelsutbytte. At russiske oligarker kan kjøpe seg pass, eiendom og fotballag gjør ikke oligarkens penger renere, snarere tvert imot. At den liberale eliten i Europa ble så lurt av sine russiske kontakter, sier en hel del om hvor ille det står til med både selvbildet og bakkekontakten for mange.
Den økonomiske friheten som den russiske eliten søkte i vesten, samtidig som deres egne landsmenn lever i økonomisk ufrihet og reell undertrykkelse, er ikke bare dårlig, men rett og slett skammelig. Nå når selv den russiske eliten har merket sanksjonene kan vi ikke utelukke et palasskupp av noe slag i Russland.
I Storbritannia har det blitt reist spørsmål om hvordan Toryene og byen London kunne tillate at russiske skitne penger ble investert i et fredelig lands økonomi uten at det ble stilt spørsmålstegn. Dette har endret seg med Ukraina-krigen, men det lot dessverre vente på seg.
Putins drømmer om en ny stormaktstid har blitt ettertrykkelig knust på slagmarken i Ukraina, og vi får håpe at tapet gir kraft til å styrte Putin en gang for alle.
* ”Njet Vladimir” er den ukrainske versjonen av den finske vinterkrigssangen ved navn ”Njet Molotoff”, der russernes kampevne i begge tilfeller blir latterliggjort.
